Eric Schmidt forsvarer Google Print

Eric Schmidt forsvarer Google Print i et innlegg i Wall Street Journal (og plassert i Google’s blogg, slik at man kan diskutere det). Glimrende skrevet partsinnlegg, jeg ser frem til et solid svar fra den amerikanske forleggerforeningen.

Interessant Wikipedia-diskusjon

Av og til blir jeg så sliten av korte argumenter i norske media.

IT-avisen skriver en sak om at Wikipedia er søppel, (jpg) basert på hurtiglesing av en nokså gjennomtenkt artikkel av Andrew Orlowski i The Register, hvor Jimmy "Jimbo" Wales slett ikke kommer med noen "kraftsalve", men derimot responderer fornuftig og gjennomtenkt på en meget god kommentarartikkel av Nicholas Carr om amatør-effekten av kollaborative publiseringsprosesser. Nicholas Carr fører så debatten videre i sin egen blogg, blant annet med et meget godt svar fra en av Wikipedias administratorer og et innlegg med forslag om mer sentralisert kontroll. Ross Mayfield, CEO i SocialText, tar opp hansken og argumenterer for at Wikipedia angriper tradisjonelle kunnskapkilder "nedenfra", slik alle "disruptive technologies" gjør.

Og der står debatten hittil, men den er langt fra over ennå.

Jeg vet ikke hvor fort IT-avisen journalist leser eller skriver, men gitt kvalitetsforskjellen mellom hva som faktisk blir sagt i debatten og hva som blir rapportert i IT-avisen, kan jeg vanskelig tenke meg et bedre argument for Web 2.0, enten det nå betyr blogger eller wikier eller hva man nå måtte mene….

Bløtkakefjols

For en gangs skyld er jeg enig med Kristin Halvorsen: Å kaste bløtkake på finansministeren er ikke måten å få henne i tale på. Neket som gjorde det belønnes med intervju i radio og VG, og sier at "han kunne skrevet et leserbrev, men det ville ikke blitt lagt merke til." Men hva har han egentlig kommunisert, bortsett fra sin egen IQ?

Resultatet er at sikkerheten rundt finansministeren økes, fornuftig nok, på skattebetalernes regning.

Tosken går på BI også. Huff og huff.

Slutten på det meste

Morsom artikkel av Bryan Appleyard i The Sunday Times: Mens vi venter på at lyset slukkes.

Jeg er litt usikker på om Appleyard er seriøs eller ikke – de folkene han skriver om er det. Men å redde verden med Think-biler og å dyrke grønnsaker i hagen? 

Å lytte til seg selv…

I en av sine selvbiografiske epistler beskriver P. G. Wodehouse the forferdelige følelsen det er for første gang å høre sin egen stemme, etter å ha kjøpt seg en diktafon. Opplevelsen var så rystende at han øyeblikkelig returnerte diktafonen og gikk tilbake til sin trofaste skrivemaskin.

Jeg har hørt meg selv før, men det er sunt allikevel – som Håkon Styri sier i en kommentar, det er noe som alle foredragsholdere burde gjøre. Etter å ha laget min første podcast og hørt på den, fant jeg ut at jeg slurver endel uten å mene det – kaller Joi Ito amerikansk, for eksempel, han er japaner. Det gjør vanligvis ikke noe i et foredrag, men i en situasjon der mer og mer blir tatt opp, kan man fort havne i en situasjon som et regjeringsmedlem, som kan bli holdt ansvarlig for all verdens unøyaktigheter og hele tiden må veie sine ord på gullvekt.

En positiv side med lydopptak er at man kan luke ut uvaner. Jeg har det med å si "øøhhhh" for å fylle pauser når jeg snakker – omtrent som å bruke altfor mange tankestreker når man skriver, noe jeg også gjør. Med et lydopptak kan man ta dem ut. Det er forbausende enkelt. Når man får lydopptaket på en skjerm (jeg bruker gratisprogrammet Audacity) lærer man seg fort å grafisk kjenne igjen en "øøhhhh" og klippe den vekk (se bildet til venstre). Man kan også ta vekk teknologipauser, irrelevante spørsmål, applausen til slutt og annet foredragsteknisk smårusk. Resultatet er et strammere produkt, samt at man blir oppmerksom på sine uvaner og kanskje kan gjøre noe med dem.

Jeg er litt småfristet til å leke litt med en slags teknologipodcast – å bruke et program som Camtasia Studio til å ta opp presentasjoner og lyd sammen, og levere dem som Flash-animasjoner. (Jeg bruker allerede SnagIT, et produkt fra samme firma. Fantastisk for å lage tekniske presentasjoner.) For eksempel til å instruere i blogging, eller å svare en gang for alle på alle spørsmålene om "hvordan kommer man egentlig igang med å bruke teknologi i undervisningen?"

Så mange morsomme leketøy, så liten tid….

Teknologien får skylden igjen….

Studenter surfer trådløst i stedet for å følge med i timen, i følge Mandag Morgen og Chronicle of Higher Education og Wall Street Journal.

Jeg vet ikke helt, jeg. Hvis du er foreleser og studentene finner surfing mer interessant eller relevant enn å høre på deg, er det vel kanskje ikke teknologien det er noe galt med?

Hypnotisk desktop

Jeg har lett litt rundt etter noe gratis musikk jeg kan bruke til podcasts. I en slik leteprosess kommer man over mye rart – og jeg har stor sans for AlbinoBlackSheeps bruk av Windows’ standard systemlyder. Kreativ bruk av hva man har, sier jeg.

Becker og Posner om kunnskapsinnvandring

Gary Becker og Richard Posner, henholdsvis Nobelpristaker i økonomi og en av USAs fremste jurister, er begge "public intellectuals", dvs. at de deltar aktivt i samfunnsdebatten i tillegg til å være fagpersoner. Becker og Posner har begynt å gjøre dette gjennom the Becker-Posner blog, som herved anbefales alle som er interessert i samfunnsutvikling, lovgivning, og internasjonale spørsmål. Hvis bare politikere hadde vært like gjennomtenkt. Formatet er at de begge skriver et innlegg om et eller annet tema, leser kommentarene (som holder høy kvalitet), og så skriver en reaksjon hver på hverandres og lesernes kommentarer.

Et tema med aktualitet for denne blogger er kunnskapsinnvandring – og her har Becker skrevet om at USA trenger mange flere kompetente innvandrere. Posners kommenterer dette med en diskusjon av de økonomiske virkningene av innvandring, også for den enkelte arbeidstaker.

Debattanter, essayskribenter og studenter kan lære mye av disse skribentene (som jeg har skrevet før, men en god ting bør gjentas). Ikke minst om produktivitet – Posner er noe for seg selv her!

Teknisk Museum museum?

DatterNummerTre har i lengre tid blitt lovet en tur på go-cart banen sammen med sin EksNabo og EksNabosFar. I går var tidspunktet kommet – men da hadde banen tekniske problemer. Gode råd var dyre, så vi endte opp på Teknisk Museum.

DatterNummerTre tester elektronutladningOg det var morsomt. Museet har interessante utstillinger som viser industrialisering, hvordan kjøkkenet har utviklet seg med strøm (skjønt jeg savnet et oppsett med isskap og parafinlamper til å begynne med, slik at man hadde noe å sammenligne med), biler og båter og fly, sagbruk og papirfremstilling, og andre teknologihistoriske utstillinger. Samt en liten robot som spant rundt og snakket med folk – med akkurat litt for god stemmegjenkjenning, slik at man forsto at den var fjernstyrt av noen med metallisk stemme i stedet for helt selvstendig.

Men det som opptok DatterNummerTre og EksNabo var kjelleren, der alle tingene man kunne prøve selv var. Det fantes et rør man kunne rope inn i, og høre hvordan lyden brukte tid på å komme tilbake. Det var demonstrasjoner av vindkraft, elektrisitet (se bildet til venstre), tyngdekraft, fargesammensetning, forholdet mellom ulike kroppsdeler (visste du at avstanden fra fingertupp til fingertupp med utstrakte hender omtrent tilsvarer kroppshøyden?) Det fantes et seilfly man kunne gå opp i, Newton’s vugge, og mange andre duppeditter som både var morsomme og lærerike. HjerneduellEn interessant sak var et apparat der man kunne ha en hjerneduell – ved hjelp av EEG kunne to deltakere konkurrere om hvem som kunne konsentrere seg og samtidig slappe av mest. (Som synes av bildet til høyre, har EksNabo et klart overtak på opphavet.)

Jeg har ikke vært på Teknisk Museum siden jeg var barn selv, og ble både imponert og skuffet. Imponert ble jeg over fantasirikdommen i kjelleren og logikken i utstillingene – en blanding av teknologihistorie og teknologiforklaring som må virke inspirerende for de fleste.

Men det var noen skuffelser også. Verst var det at ca. en tredjedel av alle utstillingselementene ikke fungerte, og at resten var tydelig nedslitt – og det er ikke mye vedlikehold som skal til. Når en bryter er utslitt eller en lyspære ikke fungerer, er det bare å bytte den ut – og det kan man gjøre på 5 minutter.  Hvor er den gløgge museumsvakten med en Leatherman og et lager reservedeler? Det skal ikke mye til, og ungene kan lære like mye av å se noen reparere en utstillingsdel som å bruke den selv. Jeg syntes også endel av utstillingene som var sponset av bedrifter var preget av mangel på vedlikehold – ExxonNorges oljeutstilling var utmerket, men mobiltelefonutstillingen i første etasje var elendig, med masse mobiltelefoner av ikke helt seneste modell som ikke virket. Det er alltid et problem når man presenterer teknologi som ny og spennende – og gjestene kan trekke frem mye mer avanserte telefoner selv.

Jeg savnet også opplysninger for de som har lyst til å lære mer – det sto korte forklaringer på det meste, men jeg skulle gjerne ha sett oppslag med dypere tekster – 2-3 sider pr. utstillingsdetalj – for de som har spesiell interesse av noe. Dette åpner museet som en kilde også for "seriøse" studenter (for ikke å snakke om de unge som vil lære mer), uten at det trenger å redusere opplevelsen for de som bare vil trykke på knapper og løpe videre.

Jeg syntes også museumsbutikken var stusslige greier – her hadde det vært plass til mer avanserte bøker, for eksempel om teknologihistorie og teknologiutvikling både på norsk og engelsk – hvor var Diamond, Stephenson, Landes, Christensen, Utterback, Basalla, for ikke å snakke om Petroski? Mer fysikk og naturvitenskap også, selvfølgelig. Jeg så stort sett billig juggel med høyst tvilsom vitenskaplig tilknytning, inkludert elektroniske "humøravlesere" og annet sludder. Ikke noe i veien med leketøy, men det bør finnes litt å strekke seg etter på øverste hylle også…

Et museum skal både oppmuntre til og muliggjøre læring. Teknisk Museum er brukbare på den første og nokså tynne på den andre målsettingen. Det er ikke noe i veien for å ta mål av seg til å bli litt mer enn ett standard stoppested for skoleutflukter.

Superstrengt

Da her jeg blitt podcastet for andre gang på to dager: Dagens episode av Superstreng, Eirik Newths populærvitenskaplige program på Kanal24, har et intervju med meg som du kan lytte til her. Temaet er hvorfor noen teknologier vinner over andre, og jeg får en sjanse til å snakke litt om "disruptive technologies" og andre fenomener innen teknologiens nokså omskiftelige verden.

Fremtidsbiblioteket

Jeg sitter akkurat nå i et auditorium på BI og venter på å starte mitt innlegg. Akkurat nå forteller  Niels Torp om hensikten bak alle finurlighetene i vårt nye bygg – det er inspirert av italienske byer, blant annet.

Jeg kommer til å snakke om fremtidens bibliotek – i hovedsak kommer mitt budskap til å være at bibliotek må gå fra å være kunnskapssamlinger via kunnskapsspredere til å ta ansvaret for å tilgjengeliggjøre all felles tilgjengelig informasjon.

Jeg har lagt en kopi av presentasjonen her, (PDF, 2.5 Mb)og jeg kommer til å ta opp lyd og legge min egen podcast enten her eller på BIs server – følg med!

OPPDATERING: Du finner podcasten her. (MP3, 14Mb)

Ubehagelig resultat

Øyvind Bøhrens og Øystein Strøms studie av sammenhengen mellom styresammensetning og lønnsomhet er en skikkelig brannfakkel – i hvert fall for de som har problemer med å forholde seg til forskning.

Jeg skal avholde meg fra å kommentere konklusjonene til jeg har lest rapporten (for ikke å snakke om ha lest kronikken et par ganger til). Det morsomme er imidlertid reaksjoner av typen "dette er ideologiproduksjon" og "med statistikk kan man få fram hva som helst".

Øivind Bøhren er en av BIs i særklasse mest solide professorer og ikke på noen måte ideologisk. Og det er faktisk slik at man kan ikke få hva som helst ut av statistikk, i hvert fall ikke hvis den er skikkelig gjort og åpent rapportert.

På den annen side er det liten grunn til å hoppe på et kausalitetsargument bare fordi det er samvariasjon. Som Albert Engstrøm engang sa: "Sko er usunt – hver gang jeg våkner med sko på bena, har jeg vondt i hodet."

Man kan jo spørre seg, da, hva denne sammenhengen skyldes. Personlig ville min første hypotese være at bedrifter som kvoterer inn ansatte og kvinner i styrene – det er så få kvinner ellers – kanskje er i en mer stabil (og dermed mindre lønnsom og vekstorientert) fase av sin utvikling. Men jeg vet ikke.

Uansett, dette kan muligens tilbakevise i alle fall argumentet om at flere kvinner/ansatte/etc. i styrene øker lønnsomheten. Uten at dette er et argument jeg tror noen egentlig har trodd på.

Oppdatering: Paper her (78 sider, PDF) 

Tabloidblogging

For en tid siden ble jeg kontaktet av Dagbladet, som ønsker å rekruttere bloggere til sine sider. Jeg syntes det hørtes morsomt ut, og sa meg interessert.

Men idag sendte jeg en mail til Dagbladets hyggelige representant og takket nei, etter å ha tenkt meg om. Det er endel problemer med blogging av denne typen. Jeg tror jeg ville ha problemer med å føle nok eierskap til en blogg på Dagbladet til å gjøre en god jobb – og et problem på Dagbladets blogger er faktisk at de som skriver ikke reagerer på kommentarer. (Her er et tilfeldig valgt innlegg av Helge Øgrim, for eksempel.)

Et annet problem er betalingen: Den er fjollete liten (500 kroner for "beste blogginnlegg hver dag"), men verre er at den er basert på en utvelgelse av "beste" blogginnlegg ut fra meget uklare kriterier.

Det er klart at å blogge i Dagbladet ville gitt økt synlighet – men det var dette med hva slags kriterier man har for hva som er bra og dårlig som fikk det til å tippe over for meg: I dag hadde dagbladet.no overskriften "dagbladet.no kan bli lagt ned" og at "Internet kan bryte sammen" basert på et tåpelig utspill fra EUs IT-kommisjonær.

Som jeg skrev til Dagbladets representant:

Her mangler dere totalt den tekniske og politiske kunnskap og evne til kritisk tenking som dere bør ha hvis dere skal etablere dere som et forum for intelligent Internett-debatt i Norge. Hvis det er slik dere vurderer nyhetsverdi og setter overskrifter, mister dere enhver legitimitet overfor det tenkende (og bloggende) publikum dere håper å adressere.

Så derfor, mange takk, men nei takk.

Som en eller annen skrev om aviser: Man plukker dem alltid opp med forventning, og legger dem alltid fra seg med skuffelse. Særlig Dagbladet.

Kunnskapsutvandring

Tommy Rudihaugen, redaktør i Teknisk Ukeblad, har skrevet en glimrende leder om kunnskapsutvandring, etter å ha snakket med paneldeltakerne på PFITs møte om kunnskapsinnvandring.

Som synes er kanskje det største problemet at kunnskapen forsvinner ut – ikke at den ikke kommer inn. Man lærer stadig noe nytt, men dette er på lang sikt nokså foruroligende.

Vårens polytekniske eventyr

Hva vil du høre om i Polyteknisk Forenings IT-gruppe?

Det er tid for planlegging av vårprogrammet, og vi i styret i PFIT ønsker innspill til vårprogrammet. Av ideer så langt kan nevne

  • Nasjonalbibliotekets ulike digitale programmer – som blir mer og mer aktuelle i og med Google Print og andre tiltak for å tilgjengeliggjøre verdens nedskrevne kulturarv
  • Kanskje et bedriftsbesøk til en spennende norsk IT-bedrift – det begynner å bli endel å velge mellom
  • IPTV – TV levert over bredbånd – lanseres for fullt til våren og kommer til å skape bruduljer ibåde fra et bruks- og leveransesynspunkt.
  • IP-telefoni er mye omskrevet, men hvordan er det i bruk, og hva er egentlig fordelen for forbruker?
  • Et teknisk emne kunne være bra – vi har diskutert noe om moderne datadrift, for eksempel.

I tillegg – og dette er et tilbud til den teknologiinteresserte der ute – føler styret et akutt behov for nyrekruttering, all den stund vi er alle sammen menn i den yngre middelalder. Er det noen der ute som har ideer og ønske om å skape teknologisk debatt, tar vi gjerne imot forslag om gode kandiater (inkludert egenlanseringer).

Ser frem til mange gode forslag! 

Rekord i dataukyndighet

Det er nesten litt ondskapsfullt å blogge dette, men i alle fall: En av mine MBA-studenter sendte meg  denne linken med en en tulleoppringning fra Radio 1 til en dame med sterkt behov for mere datakunnskaper.

Jeg var særlig fascinert av forslaget om å slå kjerringknute på alle datakablene slik at virusene ikke skulle komme ut. Datakortet har tydeligvis fremdeles et marked. Teknologijomfruene lever!

Teknikkens vidundere

Da jeg var 11 år gammel fikk jeg to bøker i presang av min bestefar. De het "Teknikkens vidundere" og er skrevet av Edgar B. Schieldrop, som var første formann i NTHs studentersamfund. Jeg har dem fremdeles, de er skinninnbundet, utgitt i 1935, og gir en oversikt over hva som på den tiden var teknologifronten innen biler, tog, fly, radio og telekommunikasjon. Bøkende er fascinerende – populærvitenskap på sitt beste. Selv om jeg fikk dem sånn rundt 1970 var de for meg interessante fordi de viste meg at all teknologi er interessant omtrent uansett, bare man har evnen til å la seg fascinere. (Sånn i parentes bemerket: Her for noen måneder snakket jeg med en leder i et europeisk firma som leverer sand og stein – og fant at de hadde intrikate koordinasjonsproblemer, avansert informasjonsteknologi, og et problem med økende konkurranse fra Kina. Ikke akkurat det jeg hadde trodd om en kjede med sandtak og pukkverk.)

Teknikkens vidundere har fabelaktige bilder av stupbratte jernbaner i Sveits og rakettbilen til Adam Opel, og historiens sus oppfattes øyeblikkelig når man leser om skip som ble senket under annen verdenskrig eller ser en teknisk analyse av hvorfor Titanic sank (det hadde med antall lukkede kammere som ble revet opp å gjøre).  Det er liksom noe eget med å lese om uavhengig fjæring eller rotorseil (et vidunderlig forsøk på å konkurrere med dampskipene med et skip som i stedet for seil hadde store vertikale sylindere som roterte med forskjellig hastighet for å utnytte vindkraften) når dette er beskrevet som nye og lovende teknologier. En annen ting man lærer er at forbausende mye teknologi ble oppfunnet mye tidligere enn man tror – for eksempel feiret datamusen 40-årsjubilum i fjor.

Jeg har savnet moderne bøker som Teknikkens Vidundere. En litteraturgenre vi mangler i Norge er den tykke, litt dype populærvitenskaplige boken. Vi har ingen Steven Pinker eller Jay Gould, men det hjelper litt at Bill Brysons Short History of Everything er oversatt til norsk. Kanskje manglende søkning til ingeniør- og datastudier – eller teknologiinteresse overhodet – kan skyldes manglende mentale innfallsporter slik Schieldrops bøker var for meg?

PS: Det ryktes at Jared Diamond’s Guns, Germs and Steel kommer på norsk. Og jeg kjøpte nettopp Diamond’s Collapsehaugenbok.no for kr. 119,- fritt tilsendt. Det er neste så man kan begynne å tro at Norge kan bli sivilisert på et eller annet tidspunkt.

Forfattere uten filter

Akkurat nå sitter jeg på Kastrup og fordøyer inntrykkene etter en dag på seminar med NFFO. Jeg lærte en hel del – blant annet at forfattere og forfatterforeninger er langt fra så bakstreverske som fryktet – og fikk levert mitt innlegg (PDF) sånn noenlunde. Min jobb var å skape litt bråk, og det tror jeg at jeg klarte, selv om Eirik Newths innlegg (PDF) hadde forberedt grunnen på forhånd og folk var advart.

Jeg hadde regnet med å måtte slåss gjennom en masse oppfatninger om at man på noe sett kunne holde markedet ute og den teknologiske utviklingen tilbake, men forfattere er tydeligvis mer oppegående enn som så – mange interessante mennesker med gode ideer om fagbøker de kunne tenke seg å skrive eller hadde skrevet. Dessuten lo opptil flere av dem av vitsene mine, og det er jo noe som foredragsholdere liker.

Et vanskelig spørsmål fikk jeg – en person påpekte det paradoks at på den ene side hevder jeg at "… den som presenterer den beste kombinasjonen av kvalitet, pris og tilgjengelighet vil tjene mest penger." Så kaller jeg litt senere da Vinci-koden for et makkverk – men den er jo en bok som selger mye. Dette er et paradoks – hva mener jeg egentlig?

Det er et paradoks for meg også – det irriterende faktum at når folk får velge selv, så leser de heller om astrologi enn astronomi, om tippesystemer fremfor økonomi, og elendige smørerier fremfor skikkelig litteratur. Så jeg må nok moderere min noe bastante uttalelse og si at kvalitetslitteratur – også den smale litteraturen – i et fritt og stadig mer digitalt marked vil trives utmerket. Det faktum at mange kjøper Dan Brown betyr ikke at ingen kjøper Matthew Pearl, for eksempel. Hvis bransjen går for inntjening, og produksjonskostnadene faller så lavt at man tjener penger fra solgte eksemplar nummer 300, bør nesten hva som helst kunne utgis i Norge. Problemet er at forlagene og bokdistribusjonen ikke er effektiv nok – og at forfattere ikke forstår eller ser på det som sin jobb å tiltrekke seg oppmerksomhet. Siden vi går inn i en verden hvor kampen står om oppmerksomhet (hvor 15 minutter etterhvert blir til 15 sekunder) vil antakelig suksessformelen for forfatter – og forlag – endres.

Jeg oppfattet i alle fall forfatterne som betydelig mer endringsvillige enn forlagene. Det kan være utvalgsskjevhet. Folk som deltar på et seminar om endringer i markedet er antakelig mer endringsvillige – eller i hvert fall oppmerksomme på mulige endringer – enn flertallet. Jeg tror at de fleste forfattere har alt å vinne og lite å tape på en fluid og dynamisk medieverden – så lenge man klarer å opprette og fastholde sin medieidentitet.

 En annen bonus med seminaret var å få snakke med folk som leser bøker. Mange bøker. Samt å konstatere at for enkelte spørsmål – som for eksempel om det er viktig at vi har en sterk faglitteratur på norsk – så er det lov ikke å ha en mening. Eller i hvert fall å være i tvil.

Neste PFIT

Vil bare i all beskjedenhet (ahem) få melde at neste PFIT-møte er den 10. oktober. Foredragsholdere blir undertegnede og Eirik Newth, og temaet blir forfatteres vilkår i en digital hverdag. Eirik skal snakke litt om den teknologiske fremtiden, og jeg litt om den økonomiske – men vi kommer nok til å tråkke litt i hverandres bed også, siden han er teknologiforfatter med økonomiske interesser og jeg egentlig er økonom med skapteknologiske tilbøyeligheter. Utgangspunktet er innlegg vi har holdt på et seminar avholdt av NFFO 8-9 oktober. Eirik Newths innlegg hadde tittelen «Når papiret blir nisjemedium» (PDF) og Espen Andersens «Når forleggeren blir filter» (PDF)

Stedet er Rosenkranzgaten 7 (Håndverkeren), og tidspunktet er kl. 1900. Velkommen!