Flakmoppe!

Postet den av
4

I serien «Espen kjøper teknologi som han liker under dekke av forskning» kommer her mitt nye transportmiddel: En elektrisk MGB Starbridge transportmoped, eller som det heter på svensk: «Flakmoppe» eller «packmoppe», kjøpt fra Melhus Motor og Fritid i Trondheim.

QRGjszIjQ+KifXHVVYZ11AJeg vokste opp i Sverige, og slike lastemopeder (av merke «Crescent» eller «Monark» om jeg ikke husker feil) var det mange av på sekstitallet. Det var færre som hadde bil, og når vi handlet i den lille byen vi bodde i, fikk vi varene kjørt hjem med en slik. Denne versjonen er elektrisk («bensintanken» er et hanskerom) og har krefter nok til 150 kg på lasteplanet og en totalvekt på over et halvt tonn. Jeg veier omtrent 100 kg selv, og denne mopeden har ikke noe problem med å dra meg opp bakker og langs Mosseveien, i motsetning til en vanlig 50-kubikker.

Jeg har nå kjørt den et par hundre kilometer og har gjort meg noen betraktninger om hva den er god for – og i hvilken grad denne typen elektrisk transport kan være et mindre forurensende alternativ til vanlige varebiler i en storby. Toppfarten er begrenset til 45 km/t (skjønt jeg har klart 46 i noen lange nedoverbakker) men selv om jeg hadde kunnet ville jeg nok ikke kjørt fortere – den er nokså ustabil i den farten og følsom for trikkeskinner og dumper. (Forøvrig: Oslo Sporveier har ansvaret for asfalten mellom og ved siden av trikkeskinnene i byen, og det er et ansvar de på ingen måte tar. Elendig oppover mot Torshov og gjennom Gamlebyen.)

Lastekapasiteten er, ut fra hva jeg har testet, formidabel, og motoren er sterk. Riktignok gikk den i stykker da jeg forsøkte å kjøre opp Bekkelagsveien, men det skyldtes at bakbremsen lå på (feil justering da den ble levert) og at motoren derfor ble overbelastet. Motoren ble byttet hos en samarbeidende forhandler i Stange, og har deretter fungert aldeles utmerket. Sykkelen er lett å kjøre (intet gir), bortsett fra at det kan være lett å glemme blinklyset på, siden det ikke går automatisk av som i en bil. Speilene er litt smale toppboksså jeg bare ser (ahem) skuldrene mine. En låsbar og vanntett boks fra Biltema er et must, til hjelm, hansker og handling, og eventuelt ladeapparat og skjøteledning om man vil ha det med seg. Sykkelen lades kjapt opp på en vanlig stikkontakt, og rekkevidden hvis man ikke kjører for mye i motbakker er de averterte fem milene.

Sykkelen er kul og hipsterfaktoren er skyhøy, særlig når man kjører gjennom Grünerløkka. Man er synlig i trafikken og bilistene slipper en frem (mulig det forsvinner når og om slike blir mer vanlige), men man må kjøre den som en bil (ingen sniking i køen.) Akselerasjonen er rask nok til at man ikke sinker trafikken i byen i alle fall. Har blitt skjelt ut av drosjesjåfører som blir irritert når man ligger i kollektivfeltet, noe jeg ikke helt skjønner siden dette er både en motorsykkel og et elektrisk kjøretøy. Men drosjesjåfører har muligens sin egen versjon av trafikkreglene. (For ikke å snakke om syklister…)

Man kan heller ikke kjøre denne som en sykkel – det vil si å ta snarveier over fortau, kjøre mot enveiskjøring og lignende, og akkurat det er et problem i Oslo sentrum. Jeg har medlidenhet med varebilsjåfører i bykjernen – det er nå omtrent umulig å komme til enkelte steder uten å måtte kjøre i tunell – og det blir ekstra vanskelig med en moped som ikke går fortere enn 45. Hvis man ikke vil kjøre i tunell eller på motorvei er det nokså håpløst å komme seg rundt i Oslo – og jeg synes det er for skummelt å kjøre denne gjennom Vålerengatunellen eller Fjellinjen, for eksempel, eller på Ringveien. Det har gått opp for meg at hovedpoenget med DB Schenkers nye transportsykler (er nå på hils med sjåførene deres) ikke er at de er utslippsfrie, men at sykler har mye større bevegelsesfrihet i Oslo sentrum. For å unngå situasjoner jeg oppfatter som risikable (tuneller, E6, etc. må jeg snike meg litt frem der jeg strengt tatt ikke har lov til å kjøre, som gjennom bussbommen ved Vålerenga eller trikkebommen i Gamlebyen. Parkering er også et problem – det finnes motorsykkelparkeringer i Oslo, men de blir fulle fort. Jeg kan jo sette den på en bilplass (den er elektrisk og står jo gratis), men fikk parkeringsbot da jeg tenkte jeg ikke skulle ta opp en hel parkeringsplass og satte den ved siden av en sykkeloppstillingsplass.

Det slår meg at skal vi få bort varebilene (eller i alle fall redusert bruken av dem) fra Oslo sentrum må man tenke litt fleksibelt. Elektriske scootere er miljøvennlige og kommer i massevis, og man bør tenke både fremkommelighet og sikkerhet, for eksempel ved tillate kryssing av sentrum for slike små transportmidler. Vinterkjøring tror jeg skal fungere greit: MGB har en variant med sterkere motor og drift på forhjulene, og som dermed håndterer snø.

Så: Superpraktisk til kortere turer, handling, frakt av alt mulig, og fungerer faktisk frem og tilbake til jobben på BI også. Morsom å kjøre (masse smil og tommelen opp) i godværet. Foreløpig har det ikke regnet så mye, men litt regntøy (hjelmen har visir) fikser nok det. Og jeg har brukt den ganske mye mer enn elsykkelen allerede…

Hva med en sykkelbro i Bjørvika?

Postet den av
Svar

Dronning Eufemias gate har vist seg å være et logistisk mareritt – biler, sykler, busser, fotgjengere, trikk: Alt skal passe inn og passere. Resultater et at det er egentlig ikke plass til noen, og det ser ikke ut til at det finnes noen enkel løsning.

Så her er et forslag: Hva med å lage en sykkelbro som løfter syklistene opp i «andre etasje» langs hele gaten – eller for den saks skyld rundt hele Bjørvika?

La oss se på det (og jeg er ikke fagmann her): Syklister inn til Oslo sentrum mer eller mindre må gjennom Bjørvika (og, vel, all den andre trafikken også.) Oslo-trafikken har blitt mye bedre de siste 20 årene, vesentlig fordi man har lagt mye gjennomgangstrafikk i tunnel. Syklistene som kommer til Bjørvika er i stor grad gjennomgangstrafikk. Vi kan ikke bygge en tunnel for dem, men en sykkelbro (som for eksempel kunne se ut omtrent som den hvite broen som går over jernbanen) kunne være ganske billig (den trenger ikke bære biltrafikk, bare sykler) og relativt lett å lage. (København har faktisk laget noe lignende allerede, på et område som ikke har på langt nær samme trafikk som Bjørvika.)

Man ville måtte løse noen tekniske problemer, som å forholde seg til trikkekablene, og å løse problemet med is og snø om vinteren. Det første vet jeg ikke hvordan man løser, men det andre burde kunne fikses enten med et nettverksunderlag eller ved varmekabler.

Og hvor skulle den gå? Jeg foreslår faktisk en forhøyet sykkelvei rundt hele Bjørvikakvartalet, omtrent slik:sykkelvei

(Kanskje man kan ha noen flere tverrforbindelser.) Dette blir en slags rundkjøring for sykler, så sykkeltrafikken kan gå nokså fort – men siden dette er et knutepunkt må man ha nokså god kapasitet.

Og – vel, hvorfor ikke? Syklistene ville komme ut av et farlig trafikkpunkt, og bussjåfører og fotgjengere ville fått en mer oversiktlig verden. Og kanskje vi ville få flere syklister, siden det nå blir raskt og sikkert å komme seg til og fra Oslo sentrum.

Og det må jo være bra for alle parter, ikke sant?

Hva med litt gründerpermisjon?

Postet den av
Svar

Amir og jeg sender ut en liten prøveballong i Dagens Næringsliv (gjengitt på BI Business Review og som PDF her): Hva med å innføre gründerpermisjon? Vi gir jo folk permisjon for å lage (lønnsomme, stort sett) barn for nasjonens velferd, hva med å gjøre det samme for nye bedrifter?

Teksten gjengitt herunder: Les videre →

Ulykkeliten

Postet den av
Svar

Nationaltheatret: Lykkeliten. Av og med Rune Andersen

Foto: Dag Magne Søland

Komikeren Rune Andersen (mest av alt kjent for sin evne til å imitere og parodiere kjente stemmer) har Oslopremiere på sin forestilling Lykkeliten, en liten selvbiografi om oppvekst i et lite, men idyllisk miljø med et stort unntak: Hans alkoholiserte og svært voldelige far. Den er ytterst severdig, både som komedie og drama, og gir mye stoff til ettertanke.

Forestillingen starter litt nølende – det er tross alt premiere på hovedscenen i Nationaltheatret, og Andersen er synlig nervøs – men etterhvert varmes det opp med episoder fra livet til en liten gutt i sekstitallsblokk i Kristiansand og hans forhold til naboer og lekekamerater. Det er rørende og morsomt og moderat selvreflekterende inntil far kommer hjem fra sjøen, tempoet stopper opp, og temperaturen synker brått i sal og på scene. Så blir det varmt igjen.

Nettopp kontrastene mellom forholdet til gode naboer, besteforeldre, og lekekamerater og helvetet hjemme (og hvordan omverdenen ignorerer det, uten at Andersen henspiller på det) gjør forestillingen så sterk. Det er lange pauser med morsomme opplevelser (briljant skildret med en fokus på barndommens lukter, nettopp fordi lukt gjør at man husker ting) mellom korte og, vel, voldsomme voldsepisoder. Alt et barn opplever normaliseres når det gjentas, og Andersen klarer å skildre denne normaliseringen (og hvordan barn utvikler overlevelsesstrategier men samtidig blir skadet av hva de opplever) implisitt.

Et sentralt budskap er hvor viktig det er å ha støttespillere: Lekekameratene, det eldre ekteparet tvers over gangen, besteforeldrene, sirkusdirektøren som lot en seks år gammel gutt få synge Edelweiss (på engelsk) og ta med seg en ekstra premie til mamma, den gode læreren som så en svært stillferdig og liten gutt og løftet ham frem. Moren som beskyttet sine barn så godt hun kunne (ved å bli slått helseløs selv) selv om det ofte ikke var nok. Oppgjøret med faren når gutten endelig blir stor nok til å ta igjen, er innlevelse og teater på høyt nivå – langt over det nivået jeg (kanskje noe forutinntatt) hadde forventet fra et nokså lettbent komiker.

En ting som slo meg er at faren er svært lite tilstede annet enn som en trussel. Andersen imiterer alle menneskene han har et forhold til, med dialekter og endret stemme etterhvert som de blir eldre, og gjør dem (svært) levende. Men vi hører aldri farens stemme som imitasjon, bortsett fra når han gjengir den eneste gangen faren sa noe hyggelig om ham (og som han ble fortalt i etterkant, ikke hørte selv). Det finnes heller ingen bilder av faren – men mange av Andersens støttespillere.

Andersen var et barn som klarte seg – et løvetannbarn, kalles det vel – og forsøker ikke å gi noen forklaring på hvorfor nettopp han klarte det og andre ikke. Når forestillingen er over, er han synlig utkjørt – den er en katarsis for ham og hans familie, og ble laget først at morens død, etter hennes ønske. (Historien har også vært gjenstand for et program i serien Vårt Lille Land på TV2.) Som så mange alvorlige komiske fortellinger balanserer den på en knivsegg mellom for mye tull og for mye patos – men balanserer svært bra.

Gå og se den!

Er det lov å sparke folk for inkompetanse?

Postet den av
3

Saken om skoleeleven som fant en fil med 35000 passord, meldte fra, ikke ble hørt, og derfor logget seg inn som en administrator og sendte en tullemelding, er ganske fantastisk. En ting er at man har IT-avdeling/IT-ansvarlige som gjør noe så himmelropende inkompetent som å legge en ikke-kryptert passordfil i en identifiserbar filstruktur. Men en helt annen ting er kommunaldirektørens kommentar:

Trass i at tinga han gjorde i etterkant ikkje er veldig konstruktive, anerkjenner me at han gir oss beskjed.

Konstruktive? Hva skulle han ha gjort?

Mitt spørsmål er: Hva skjer med den eller de IT-ansvarlige, som a) gjorde noe så komplett idiotisk, og b) ikke gjorde noe med det da det ble sagt fra?

Og hva skoleeleven gjelder, tror jeg han skal være glad for at han var under den kriminelle lavalder. Enkelte myndigheter setter ikke pris på å få sin himmelropende inkompetanse avslørt – og jeg er nokså sikker på at han ville blitt disiplinert for «datainnbrudd» eller lignende. Før det ble kjent hva som hadde skjedd, skyldte kommunen på «svakheter i systemet» (leverandøren, med andre ord) og vurderte politisak. (Dette er standard rutine i slike saker, og en av årsakene til at det kan være slitsomt å være leverandør til det offentlige.)

Går det an å sparke folk for inkompetanse og slendrian i Norge? Dette er faktisk ikke ment som et retorisk spørsmål (svaret er ja, det går an, selv i kommunen, men det er vanskelig.) Saken er den at vi har hatt disse systemene i så mange år nå at man faktisk bør kunne forvente alminnelig kunnskap hos administratorer og særlig IT-ansvarlige. Det er nemlig ikke nok å kunne vite at man skal klikke der og skrive der – man må kunne forvente en viss forståelse for hvordan ting ser ut under panseret – og en viss kritisk sans for hva man foretar seg.

Her for noen dager siden kjøpte vi en bok om Båtførerprøven. Den inneholder masse informasjon om regler på sjøen – som man må kunne, og blir testet på – men også generell informasjon om forskjellen på bensin- og dieselmotorer, ulike typer skrog, og så videre. Dette ut fra en forståelse for at man må kunne mer enn bare hvilke knapper man skal trykke på, så man ikke gjør noe plakat idiotisk fordi man ikke forstår hvordan ting henger sammen.

Kanskje på tide med litt «Båtførerprøve» for Bergen Kommunes IT-ansvarlige? Og en desertifisering for de som ikke forstår helt elementære sikkerhetsrutiner?

Kommunikasjonsrådgiverolympiade

Postet den av
Svar

Er for første gang på Arendalsuka, som er interessant – ikke så mye ut fra hva som blir sagt der, men som en anledning til å se norsk offentlig debatt i all sin provinsielle prakt. Mediehusene har skjønt at de er i underholdningsbransjen og arrangerer paneldebatter over en lav sko, allverdens marginale grupper har tatt med seg teltet sitt og satt det opp i lange rekker i gatene, og næringslivet stiller opp siden, vel, noe skal man jo bruke kommunikasjonsavdelingen til. UiO har leid et skip, det har UiB også (Statsraad Lemkuhl, faktisk.) BI har et telt sammen med DN, som i denne sammenheng ser ut som fornuftig pengebruk, faktisk.

Resultatet av all denne «everything you can do, I can do better»-tenkingen er at man har 1090 ulike arrangementer, og at alt slår hverandre i hjel. Akkurat nå hører jeg – noe vi bør tenke på, siden hver sjette krone på statsbudsjettet kommer fra Oljefondet, 1800 milliarder.

Og det er vel det som er sjarmen med Arendalsuka – at man kan møte og høre på politikere og meningsbærere rett og slett bare ved å sette seg ned på en kafé (som vi gjorde, og hørte Kristin Clemet snakke om oljenæringens fremtid) og følge med litt. Det er riktignok endel sikkerhetsfolk rundt (kort sveis, åpen dressjakke, stiv i overkroppen på grunn av den skuddsikre vesten, og, naturligvis, en liten krøllete ledning inn i venstre øre) men politikere og næringslivsledere er tilgjengelige, selv om de naturligvis ikke blander seg med venteliste B i småteltene i bakgatene.

Samtidig er det et element av overdose. Jeg orker i alle fall ikke å lete opp arrangementer med digitalisering og annet, rett og slett fordi det er ca. 10 debatter pr. halvtime og det blir rett og slett for mye.

Men solen skinner jo, og det er mange fine gamle seilbåter i havnen. Vi har besøkt Nøgne Ø og sett det nye bryggeriet, og i kveld blir det middag med gode venner. Kanskje Arendalsuka er så populær nettopp fordi den gir en myk og litt rund avslutning av ferien, en scene der folk kan eksperimentere litt og kanskje snakke med noen de ikke snakker med til daglig.

Jeg har en stund forsøkt å fortelle om offentlig digitalisering til amerikanere, som er himmelfalne over hva vi tillater av innsyn og automatisering i Norge. Men når man tusler rundt på Arendalsuka, ser man jo hvorfor det fungerer. Og det er kanskje det som er det viktigste med de såkalt norske verdiene. Så får man heller tolerere en kakofoni av kommunikasjon. Og sette seg på en kafé og slappe av litt og tenke at, vel, det er kanskje ikke så viktig hvem som vinner denne debatten heller.

En liten Oslo-perle

Postet den av
Svar

Jeg er så heldig at jeg kan gå hjemmefra til båten min, og denne sommeren har jo så absolutt innbudt til sjøliv. Det finnes en rekke restauranter man kan nå via båt i Oslo (vel, strengt tatt kan man vel nå de fleste, hvis man legger til ved Aker Brygge og tar kollektivtransport), men en man bare kan nå med båt er Revierhavnen Kro (på Hovedøya), som herved anbefales på det varmeste.

Det er noen år siden jeg var her sist, og i mellomtiden har noen gjort noe med kjøkkenet, for her får man hvalbiff, tunfisk (noen dager) og ikke minst en helt suveren fiskesuppe til en pris minimalt over hva en middels kebab koster. Anbefales!

(Men man må altså ha en (liten) båt for å komme hit. Tror jeg. Grunn nok til å skaffe seg båt, mener jeg.)

Nazismens forunderlige univers

Postet den av
Svar

Carl Müller Frøland: Nazismens idéunivers. Solumbokvennen, 2017.

Denne boken reiser spørsmålet: Hvordan kunne en ledende europeisk kulturnasjon utvikle seg til et diktatur som utløste en ny verdenskrig og begikk industrielt folkemord? Svaret er komplekst og tankevekkende – nazismen som ideologi (eller snarere: Politisk religion) hviler på en rekke mer eller mindre kjente idéer i europeisk litteratur, filosofi og politikk, med ellers kjente navn som Goethe, Spinoza, Nietsche, Darwin og Bergson som hver for seg har lagt grunnlag for eller i alle fall blitt tatt til inntekt for deler av det som utviklet seg til nazismen.

Denne boken er (regner jeg med) en versjon av Frølands doktorgrad, og har sine svakheter som bok med bredere appell (blant annet er det en hel del gjentakelser og enkelte litt skjemmende trykkfeil, litt strammere redigering og et stikkordregister ville gjort seg), men gir et godt grunnlag for den som vil forstå nazismen og kanskje også vil gjøre seg opp noen tanker om mye av det grums som kommer til overflaten i USA under Trump og i andre land også. Frøland har riktignok hevdet at nazismen bare kunne oppstå i Tyskland og ingen andre steder, men for deler av USA er man i dag i ferd med å spinne de samme mytene som oppsto rundt Weimar-republikken, om enn med litt mindre gjennomtenkt ideologisk grunnlag.

Boken er grundig, men mangler noen deler – den burde hatt et sluttkapittel som trakk linjer frem mot verden i dag, 73 år etter Berlins fall. Og den behandler ikke kanskje det mest ideologiske prosjektet nazistene hadde – Lebensborn-programmet – i det hele tatt (med mindre jeg har gått glipp av noe.) Det er litt synd, for nå er boken et godt grunnlag for en debatt, men debatten har på mange måter uteblitt. Gitt nye medier (nazistene, særlig Goebbels, forsto radio og film og brukte det effektivt, Trump har vist en forståelse for digitale medier der han dominerer trass i primitive tanker og mangelfull ortografi, eller kanskje nettopp derfor, og dagens «frustrerte menn», etterlatt i en intellektualisert og stadig mer utdannet verden, kan kanskje bli en maktfaktor i form av et SA som så kan overtas av folk med mer i hodet og enda verre hensikter.

Den debatten bør vi ha. Men les boken først.

PS: Kjøpte denne som ebok gjennom ebok.no. Og de tilbyr den for nedlasting til Kindle, hvilket betyr at jeg leste hele greia på iPhone’n. Gikk riktig nok glipp av illustrasjonene, men her er jo teksten det viktigste. Og nå kan man altså lese norskspråklige bøker på Kindle-appen. Utmerket.

Parasail, DFJ, batterier. Og mat.

Postet den av
4

Så er nok en seiltur over, denne gang litt over to uker fra Arendal via Blindleia til Lyngør, så Skagen, derfra til Marstrand, Vinga, noen uthavner, Käringön og til slutt til Hunnebostrand.

Turen startet i Arendal, etter å ha plukket opp Piloten (hvis båt vi seilte i fjor) i Oslo. Der var Skipper’n med båten, etter en uke nedover fra Oslo. Hensikten med den første uken av turen var å introdusere vår brasilianske venn for skandinavisk seilerliv. Med maksvær hele veien (Arendal, Grimstad, tur opp Reddalskanalen for å besøke Bryggeren (som tok fri og ble med et døgn), overnatting innenfor Blindleia, Arendal igjen (denne gang med lysing etter krabber, nytt for meg), seiling til Lyngør, fin vind til Skagen, tradisjonell lunsj i hagen på Brøndums Hotell, sykkeltur til Grenen for å betrakte turister i trenchcoat i 30 varmegrader, og en kronglete og bølgete seilas til Marstrand) tror jeg vi leverte. Vår brasilianske venn må sies å ha fått en ganske god demonstrasjon av forskjellene mellom skjærgårdene i Norge (hytter og grunner), Danmark (sand og grunner) og Sverige (svaberg og grunner). Det som gjorde mest inntrykk var nok alle undervannsskjærene og hvor forsiktig man må være med navigering, noe jeg ikke hadde tenkt over siden, vel, jeg er jo vant til at det er sånn det er.

Vi satte Piloten i land i Marstrand, seilte videre til Vinga, der Forleggeren etterhvert ankom med rutebåt. Vinga fyr er akkurat så solsvidd og havgapete som Evert Taube gir inntrykk av, og har en interessant historie man kan lære om på en guidet tur og museet der.IMG_4721

Deretter ble det Göteborg, Utkäften (med måneformørkelse), Käringön, uthavn ved Kungshamn, og Hunnebostrand (utaskjærs).

Kulinareri

qsIJ+yGlSw6Y3th8ApWqEA

Torskeloin med hjemmelaget potetstappe stekt i andefett.

IMG_4766

Gratinerte sjøkreps (kjøpt av fiskeren på Vinga)

0ODNyxxESCCeLndq89g%Mw

Salade Nicoise

Jeg er ikke særlig god til å lage mat (for all del, kan omelett, og kan lage en enkel middag, men det er ikke min lidenskap.) De andre på båten, derimot, tenker mye på mat og ingredienser og sammensetninger. Skipper’n og Piloten/Forleggeren kjøpte eller fanget masse sjømat (krabber, sjøkreps, reker, fisk i ulike former) og kokkelerte. Det ble blant annet gratinerte sjøkreps, sjøkrepspasta, confit du canard, grillet entrecote, torskeloin i andefett, krabbesalat, salade nicoise, sashimi til lunsj, og så videre. Alt presentert og behørig diskutert.

Jeg tok oppvasken. Man får holde seg til det man kan.

Tre solide måltider om dagen har imidlertid ikke satt så mye spor, vesentlig fordi selv med relativt bedagelig seiling er man oppreist og i aktivitet for det meste.

Parasail

Et formål med turen (alle turer må ha et formål, må vite) var å få testet Skipper’ns seneste anskaffelse, et paraseil på 114 kvadratmeter. Dette er nytt og nokså sjeldent i norske farvann, og er et deilig stykke teknologi for en nerd som meg. Det varte helt til nest siste dag før vindforholdene var riktige. Men etter endel tenking, fikling og justering fikk vi det til å se slik ut:

Svak vind (6-8 sekundmeter) rett bakfra sammen med bølger er nokså kronglete. Som regel løser man det ved å bruke enten genoa eller storseil helt over (og hvis vinden er absolutt riktig, genoa den ene veien og storseilet den andre). Gennaker/spinnaker er også en mulighet, men krever stabil vind og ikke alt for mye bølger. Dette seilet er spesiallaget for denne situasjonen, og har et fallskjermaktig system i midten som holder det utspilt. Og det gikk fort – 8.4 knop på 8 sekundmeter vind, og seilet var nokså robust overfor rullende bølger. Masse justeringsmuligheter og gode muligheter for dumme seg ut (sjølivet tilbyr dette i overflod), men du verden så morsomt når det endelig stod der det skulle og vi nærmest fløy over bølgeryggene!

DFJ

Ellers har mye tankevirksomhet gått med til å løse alle seileres problem – DFJ eller, i fulltekst, Den Fordømte Jolla. Alle større seilbåter har en lettbåt, som regel grå og oppblåsbar, og den er nyttig når man ligger i uthavn og en hodepine ellers. Man kan jo slippe ut luften og pakke den sammen, men det er et visst sikkerhetsaspekt ute og går, så man vil jo ha den blåst opp og tilgjengelig. Spørsmålet er – hvor?

Man kan selvfølgelig slepe den, men det legger bokstavlig talt en demper på seilingen, og hvis det er mye bølger kan den vippes opp ned og bli et meget effektivt drivanker. Daviter bak som man kan henge båten i er en mulighet, men de er i veien når man skal legge til land eller bade. Man kan heise opp båten på tvers eller høykant bak, men det gir vanskelig tilgang til baksiden av båten (der badestigen er, i tilfelle noen faller over bord) og et betydelig vindfang.

Så vi har alternert mellom å legge den på fordekket eller å ta ut luften. Legger man den på fordekket må man mekke masse med tauverk for å rigge opp noe som gjør at forseilskjøtet ikke henger seg opp i pongtongene. Dette introduserer snubletråder og  dessuten blir det varmt og mørkt i lugaren foran. Pakker man den sammen og legger den i sofaen i salongen er jo problemet løst, inntil båten igjen får kvinnelige passasjerer som ikke helt innser sjarmen med pongtonger som innredning.

Så jeg har begynt å tenke på et nytt produkt, nemlig et slags trekk man kan legge over lettbåten på fordekket. Fortsatt mørkt i lugaren foran, men man fikser i alle fall skjøtene og har et nokså rent fordekk å boltre seg på – viktig når man skal eksperimentere med nye seil og mye tauverk. Men løsningen er ikke ideell og nye ideer etterlyses.

En Tesla for seilbåter?

En annen ting jeg har tenkt på på denne turen er hvorvidt man ville kunne utstyre en seilbåt med batteri og elmotor a la Tesla, og hvordan dette i så fall ville se ut. Fordelen med el er ikke bare at den er lydløs og kraftig, men at man ikke er avhengig av å ha propellen rett under midten av båten, foran roret (slik man må på en vanlig motor fordi kraften overføres med ledning heller enn en rett stålstang (det vil si en propelleraksling.) Det finnes riktig nok propellerdrev, men man kunne jo tenke seg at en seilbåt hadde, tja, kanskje 24 propeller i forskjellig størrelse som poppet ut av skroget ved behov. Da kunne man manøvrere båten i absolutt alle retninger, noe som utvilsomt ville være en fordel når man skal legge til. Et batteri på et par tonn er ikke noe problem, det legger man i kjølen.

IMG_4890

Landstrøm, som det heter. Fra Käringön.

Å ha et Teslabatteri i en seilbåt må jo være drømmen hva gjelder forbruksstrøm, og gitt ladestasjoner eller i alle fall nogenlunde lang tid i havn burde ikke lading være noe problem for en turseiler langs kysten. På langtur er det vel mer tvilsomt om batteritiden holder – om lading med sol og annet klarer å holde tritt med drivstofforbruket. Motorer i en seilbåt kjøres sjelden på full fart, eller engang særlig variabelt (bortsett fra når man skal legge fra eller til en brygge). I stedet kjører man jevnt og trutt på (tipper jeg) noe sånt som 60% av maks. Gitt en mengde propeller vil man kunne bruke motor selektivt, og på den siden av båten der den gir mest effekt. Kanskje man også kan tenke seg å regenerere strøm ved å bakke noen propeller og dermed bremse båten. En Tesla kan gå i ca. fire timer, en totonns bil i over 100 km/t. En seilbåt med ca. 60 hk burde være lett match for et Tesla-batteri, men når båter først går på motor, kan de gjøre det mange timer i et strekk.

Elektriske motorer har kommet eller kommer på noen ferger allerede, enten som rene elferger over kortere strekninger eller som en motor man bruker når man går i havn. Rent forurensningsmessig er det mye å tjene på å gå bort fra tungolje som drivstoff (og det forundrer meg at cruiseskipene får lov til å fortsette med dette i Norge i det hele tatt). Seilbåter er ikke noen stor forurensningskilde – men Tesla begynte med en liten toseter de kunne selge til folk med penger, og jeg lurer på om ikke seilbåter er litt i det samme markedet. Forutsatt at man leverer noe som er bedre, ikke bare tilbyr miljømessig bedre samvittighet (noe man har med seil kontra motor allerede.)

Bøljan blå

Det deilige med seilbåt er at man har tid til å tenke på slike småproblemer (Skipperen og jeg brukte flere timer på å finne ut hvordan vi skulle få bundet fast DFJ slik at den ikke lettet og ikke «foulet» skjøtene, for eksempel) og dermed slipper å tenke på alle de problemene man vanligvis går rundt og tenker på. Dette er min tredje sommer med litt lengre seiltur og som vanlig har jeg lyst på seilbåt når jeg går i land. Skal dra og se på en om noen dager, før realitetene lander. Men det er ikke så galt å være mannskap heller, og nå begynner jeg å komme dit at jeg kan ha (dumme) meninger om hvordan seilene skal stå og skjønner knappene på nav-systemet.

Så hvis det er noen som trenger hjelp med en seilbåt, er det bare å si fra!

PS: Glemte å si at vi hadde to delfiner etter og ved siden av båten mellom Skagen og Marstrand.

PSPS: Båten er 18 meter og litt høy + en antenne. Justøy bru ved inngangen til Blindleia er 19 meter. Spennende….

Blockchain forklart som grafikk

Postet den av
1

Blockchain_explainedReuters har laget en svært god (og, for all del, svært forenklet) grafisk fremstilling av hvordan Blockchain fungerer. Så kan man jo tenke seg vanskelighetene som fremkommer av løsningen (stort ressursforbruk for proof-of-work, utvalgsmekanisme for proof-of-stake) og det litt paradoksale i at de fleste bruksområdene så langt (bortsett fra kryptovaluta) har vært mellom parter som i utgangspunktet kjenner hverandre og derfor egentlig ikke burde trenge Blockchain….

(Denne fant jeg forøvrig på Flowingdata.com, som er en aldeles utmerket blogg for visualisering av data. Anbefales!

E24 om Norges Amazon

Postet den av
Svar

e24komplettHer for noen uker siden var jeg gjest i e24s podcast, som kommentator til Ole Vinje, administrerende direktør i Komplett.no. Det ble en artig diskusjon om hvordan Komplett.no kommer til å utvikle seg videre – og i hvilken grad Amazon kan ta dem ut eller bare bli en konkurrent blant mange.

Komplett ligner på mange måter på Amazon i sin utvikling – de startet (svært) enkelt, og har gradvis bygget ut løsninger gjennom eksperimentering, både i hva de selger og hvordan de selger og leverer det. Det å forstå Norge som marked, særlig hva gjelder logistikk, er en mulig beskyttelsesmekanisme – og Komplett kan dessuten gå til angrep på andre bransjer – apotek er et eksempel – ved at de tjener penger på de produktene som apotekkjedene bruker som loss leaders.

Uansett – morsom diskusjon.

Amerikas skjulte helsekrise

Postet den av
Svar

254px-morphin_-_morphine-svgI 2015, i USA, døde 37757 mennesker i bilulykker (opp 12 prosent fra året før, uten at jeg aner hvorfor), 36252 av skytevåpen (inkluderer selvmord, opp 7 prosent), men 52404 av overdoser (12,989 heroin, 9580 fentanyl (stoffet som Prince døde av), og 17536 av reseptbelagte smertestillende midler, som Vicodin, stoffet som Dr. House er avhengig av).

Med andre ord: Overdoser sto for flere dødsfall enn bilulykker og skytevåpen (minus selvmord) til sammen. USA har en «opoid crisis» av slike dimensjoner at gjennomsnittlig forventet levealder i USA faktisk gikk ned i 2015 og 2016. De siste tallene viser at 115 amerikanere dør av opiat-overdoser hver dag. Overdoser er nå hyppigste dødsårsak for amerikanere under 50 og fører til at mange barn ikke har foreldre lenger. I Norge har vi såvidt begynt å se dette – politiet går nå med nesesprayen Nalokson, motgift mot syntetiske opoider, og deler den også ut til tunge rusmisbrukere.

Slike stoffepidemier er ikke noe nytt – det som er nytt i denne er at stoffene er syntetiske og så kraftige at nødhjelpspersonell kan få overdose bare av å håndtere rusmisbrukere, samt at hele greia startet med en kampanje fra enkelte pharma-selskaper på 1990-tallet for å få leger til å skrive ut mer opoidbaserte smertestillende midler, som, ble man forsikret, ikke var avhengighetsskapende. Det stemte ikke. Med avhengighet etablert (og nesten en fjerdepart av de som får opoidbaserte smertestillende misbruker dem, 8-10% blir avhengige) søker brukerne på det illegale markedet, som leverer varer som er livsfarlige fordi de er så sterke. I Norge snakkes det om «elefantdop» – carfentanil – som er 10000 ganger sterkere enn morfin, har et totalt lovlig produksjonsvolum i USA i 2016 på 19 gram, og brukes til å bedøve elefanter. Siden disse stoffene er så konsentrert, er de lette å smugle og vanskelig å blande ned til doser som ikke er dødelige. I USA utkonkurrerer de heroin, delvis fordi de kommer i pilleform og ikke krever injeksjoner og annet misbrukerutstyr.

Med andre ord: Blir du tilbudt en pille, tenk litt over hva som kan skje. Du risikerer ikke lenger å bli syk eller å få en dårlig opplevelse i hjelpeløs tilstand, men rett og slett livet.

Oppdatering 26.6: Oda Rygh sendte meg link til sin kommentar i Dagbladet fra 2015, som viser til forskning der de som bruer mer enn 365 døgndoser av visse medisiner står for 50% av forbruket. «Bestemor på 65 med rødvinsglass og vival kan umulig være en narkoman. Men det er det altså mulig hun er. Selv om hun har resept.»

Og dette er det stille om.

En liten oppmuntring i disse ulvetider….

Postet den av
Svar

Yes! (eller, yeah!)

Hva Difi bør sikte etter…

Postet den av
Svar

51qxrdvdy9l-_sx342_Nå om dagen hører jeg på Sherlock Holmes, lest av Stephen Fry, og i en av de siste novellene, The Adventure of the Bruce-Partington Plans, beskriver Sherlock Holmes sin bror Mycroft:

«By the way, do you know what Mycroft is?»

I had some vague recollection of an explanation at the time of the Adventure of the Greek Interpreter.

«You told me that he had some small office under the British government.»

Holmes chuckled.

«I did not know you quite so well in those days. One has to be discreet when one talks of high matters of state. You are right in thinking that he is under the British government. You would also be right in a sense if you said that occasionally he IS the British government.»

«My dear Holmes!»

«I thought I might surprise you. Mycroft draws four hundred and fifty pounds a year, remains a subordinate, has no ambitions of any kind, will receive neither honour nor title, but remains the most indispensable man in the country.»

«But how?»

«Well, his position is unique. He has made it for himself. There has never been anything like it before, nor will be again. He has the tidiest and most orderly brain, with the greatest capacity for storing facts, of any man living. The same great powers which I have turned to the detection of crime he has used for this particular business. The conclusions of every department are passed to him, and he is the central exchange, the clearinghouse, which makes out the balance. All other men are specialists, but his specialism is omniscience. We will suppose that a minister needs information as to a point which involves the Navy, India, Canada and the bimetallic question; he could get his separate advices from various departments upon each, but only Mycroft can focus them all, and say offhand how each factor would affect the other. They began by using him as a short-cut, a convenience; now he has made himself an essential. In that great brain of his everything is pigeon-holed and can be handed out in an instant. Again and again his word has decided the national policy. He lives in it. He thinks of nothing else save when, as an intellectual exercise, he unbends if I call upon him and ask him to advise me on one of my little problems.»

Når politikerne passer på at digitalisering skal foregå innenfor rammen av eksisterende organisasjonsstrukturer og departementsområder, går de glipp av den muligheten som Mycroft representerer.

Kanskje vi skulle fått en ny minister, med et overgripende ansvar for teknologi, systemer og prosesser på tvers av alle departementer, som kunne skjære gjennom alle siloene og faktisk få til litt fremgang (slik de har gjort i Estland, der man kunne starte på nytt, uten etablerte forsvarsmekanismer.)

Lurer på om Mycroft er tilgjengelig.

(Eller, som en CIO jeg kjente i USA sa det: «God created the world in seven days. He did not have an installed base.»)

Hva skal vi gjøre når robotene tar jobbene våre?

Postet den av
1

logo_skatteetaten1For sånn omtrent fire år siden (skriver dette etter hukommelsen) startet jeg eget AS, i stedet for først å ha personlig selskap og (i et par år, dyrt og klønete) NUF. Årsaken var at det var blitt så mye enklere å starte AS, og dermed kunne jeg ha ansatte og skikkelig regnskap og alt det der.

Et resultat var at da det var tid for selvangivelse, kunne jeg for første gang se på min automatiske skattemelding fra skatteetaten (på Altinn), konstatere at alt var riktig, og deretter ikke foreta meg noe mer. Og tenke at jammen er det ryddig og greit, for alle parter, å organisere sine utenomjobblige aktiviteter i et eget AS.

Så gikk det noen uker, jeg sitter på hjemmekontoret, og telefonen ringer. Følgende samtale utspiller seg:

Kvinnestemme på telefonen: «Hallo, dette er xx yy fra Skatt Øst.»

Jeg (nølende): «Ja…?»

Skattedamen: «Vi ringer rundt til folk som er i ferd med å pådra seg en masse gebyrer. Det vi lurer på er – hvorfor har du ikke sendt inn selvangivelse?»

Jeg: «Men…jeg har jo organisert all min konsulentvirksomhet i eget AS. Så da jeg fikk den ferdigutfylte fra dere var den jo riktig. Så da kunne jeg for første gang i mitt liv la være å sende inn selvangivelse.»

Skattedamen: «Vel, du står oppført her med en inntekt på kroner 6.384,- som selvstendig næringsdrivende. Og det betyr at du må sende inn selvangivelse.»

(Kort pause mens jeg roter rundt i eposter og annet.)

Jeg (mens jeg dunker hodet i skrivebordet): «Å nei – det har jeg oversett. Det var et forlag som betalte meg noe for å skrive et kapittel i en lærebok. Og så har det gått som betaling til selvstendig næringsdrivende, jeg trodde det var med skattekort. Og nå er jeg fire uker over selvangivelsesfristen…»

Skattedamen: «Slapp av, vi har en forenklet rutine hvis beløpet er under 50.000. Kan du logge deg inn på Altinn?»

Jeg (etter litt knappetrykking): «Er inne nå. Hva skal jeg gjøre?»

Skattedamen: «Velg Selvangivelse, …[kort veiledning mens jeg graver meg ned i riktig skjema.] Skriv inn beløpet, trykk ‘Lagre’, deretter ‘Signer og send inn’.»

Jeg: «Ehhh…der, nå er det gjort.»

Skattedamen (etter kort pause): «…der kom den, ja. Da er du ferdig!»

Jeg: «Wow. Takk skal du ha!»

Skattedamen: «Ingen årsak. Ha det bra!»

Jeg: «Ha det.»

Og jeg la på røret og tenkte: Det der må da være et av de beste eksempler på kundeservice jeg noensinne har vært utsatt for?

Årsaken til at skattemyndighetene kan gjøre slike ting, er at mesteparten av det kjedelige arbeidet er forsvunnet, ved en kombinasjon av forenkling, digitalisering, og automatisering. Det gjør at de ansatte kan gjøre det de skal gjøre: Løse problemer, helst før de oppstår. Før automatiseringen ville de ikke hatt tid til denne typen aktiviteter.

Og hvis du lurer på hva de som mister arbeidsoppgaver til automatisering og softwareroboter skal gjøre: Vel, der har du svaret.

(Og jeg betaler min skatt med glede, bare så det er sagt.)

Slutt med tullejobber!

Postet den av
1

bullshit-jobs-9781501143311_hrDavid Graeber: Bullshit Jobs: A Theory

Denne boken, mye omskrevet om dagen, startet som et essay i et ikke altfor kjent magasin kalt Strike! Sosialantropologen David Graeber hadde funnet ut at mange mennesker har jobber de ikke forstår poenget med – jobber som ikke eksisterer fordi noen trenger det som kommer ut av dem, men fordi, vel, de finnes.

Derav konseptet «bullshit jobs». Som kjent er et konsept (og et essay, helst et som blir kommentert i The Economist) alt man trenger for å kunne skrive en bestselger og komme seg ut på «rubber-chicken circuit» i USA.

Når det er sagt, er Graeber (som i begynnelsen høres ut som en sutrete ansatt som klager over at han har for mange sjefer selv, eller en hvilken som helst forsker ved et moderne universitet) etterhvert mer og mer presis (og mot slutten blir han faktisk litt filosofisk). Han begynner med å beskrive fem typer av tullejobber:

  1. Flunkies, som det ikke finnes noe godt norsk ord for siden vi er rikest og likest og ikke har råd til slikt, selv ikke i store bedrifter (skjønt de finnes), som er folk som er ansatt for å gjøre småting for folk som har for store budsjetter og for stor grad av selvbeundring. Coaching, for eksempel, er en måte å etablere slike ting i Norge – ikke som personlige assistenter, men som kvasi-eksperter som skal få folk til å føle seg viktige. Eller resepsjonister i firma som ikke trenger resepsjonister.
  2. Goons (bøller), som er noe man har mest fordi andre firma har dem og kan bruke dem mot firmaet, som interne advokater, lobbyister og endel kommunikasjonsfolk. Hvis ikke vi hyrer inn First House, vil våre konkurrenter gjøre det…
  3. Duct tapers (brannslokkere), folk som er ansatt for å fikse ting som oppstår på grunn av andres inkompetanse eller dårlige systemer. (Som de folkene i det hvite hus som taper sammen Donald Trumps opprevne notater.)
  4. Box tickers (skjemaavkryssere), folk som er ansatt fordi man er pålagt å ha dem eller for å sørge for at noe pålagt (som alle ville gjøre likevel) blir etterfulgt. (I universitetssammenheng: De som har som jobb å administrere alle kvalitetssystemene som stort sett går ut på å dokumentere at man har et kvalitetssystem). Arbeidsmiljøundersøkelser – noen som lurer på hvorfor man har en slik i stedet for at sjefen bare tar seg en tur rundt og observerer litt? Det er ikke fordi sjefen ikke vet og kan, men fordi han eller hun må dokumentere at man tar arbeidsmiljø alvorlig.
  5. Taskmasters (jobbfordelere), folk som har en slags lederstilling, men der de som ledes ville gjort jobben uten dem, og som så finner at de må finne på noe å gjøre. Dette er ofte en måte å bli kvitt folk som ikke fungerer på – sett dem i en stilling med «leder» eller «direktør» i tittelen, der de gjør minst mulig skade. (Så må de finne på noe å gjøre, og dermed trenger man flere tullejobber…)

Graeber påpeker at tullejobber (som han estimerer til mellom 30 og 40% av alle jobber, basert på ulike spørreundersøkelser, adskillig høyere i enkelte bransjer som finans) eksisterer i alle bransjer, og for all del: Ikke bare i det offentlige, slik mange later til å tro. (Derimot har det offentlige til en viss grad en rolle i å skape dem andre steder.) Han advarer folk mot å tro at ren markedsmakt vil fjerne tullejobber – tvert i mot: Markedspress har en tendens til å øke antallet tullejobber fordi man skal forsøke å spare penger på de som faktisk gjør jobben – og da trenger man flere til å måle og rapportere økningen i produktivitet.

GraeberDet tar på, rent personlig, å ha en tullejobb – selv om man ikke har mye å gjøre, så er det slitsomt å finne ting å fylle tiden med (for de tullejobbene er man kunne gjort alt sammen en dag og bare tatt fri). For de tullejobbene der man har masse å gjøre, men ikke produserer noe brukbart for noen, blir man demotivert fordi man føler at man ikke bidrar.

Jeg er ikke i tvil om at vi i Norge har en masse tullejobber – lisensinnkreving for NRK og politiattestutsendelse for politiet, for å nevne noe jeg har skrevet om tidligere. Vi har nok ikke like mange som i USA, hovedsaklig fordi sjefer i Norge har mindre anledning til å bare ansette (og sparke) folk etter eget forgodtbefinnende. Men vi har en offentlig struktur (kommune, fylkeskommune, etater, departementer, sykehusregioner og så videre) som skaper en masse tullejobber bare for å holde kontakten med andre som har tullejobber. Og ingen skal fortelle meg at oppblomstringen av kommunikasjonsrådgivere overalt i alle organisasjoner er et resultat ikke av at firmaet må konkurrere på Internett, men at avdankede journalister og skriveføre journalistspirer skal ha et sted å gjøre av seg. Samt at sjefer ser at alle andre har gjennomproduserte Powerpoints og føler seg tvunget til å skaffe seg noen selv.

Men Norge er lite og har små organisasjoner (bortsett fra i helsevesenet) og, vel, vi har en kultur for at alle skal kunne gjøre alt. Når det er sagt, synes jeg mange litt yngre ledere jeg har møtt begynner forbausende mange prosjekter med å finne noen rådgivere som kan gjøre svært enkle ting for dem (som å lage en outline av problemet, noe jeg gjør på min egen PC.) Forbausende mange ledere starter IT-prosjekter med å hyre inn en konsulent for å lage konseptet «vi må ha et nytt system», i stedet for å tenke selv (og kanskje finne ut at man allerede har et system som ingen bruker, eller at det ikke er systemet som er problemet).

Graeber sier lite om hva man kan gjøre med dette, bortsett fra en ganske intelligent diskusjon om den rollen arbeid har som frelse og moraluttrykk i vestlige samfunn. «Arbeidet adler mannen» het det jo i gamle dager, og det kunne jo vært NAVs motto, om enn i kjønnsnøytral form. Hvis man ikke kan arbeide, kan man i alle fall ha en tullejobb. Eller vi kan jobbe mindre –  to timer hver dag, eller 15 timer i uken, i henholdsvis Sverige og Danmark – og ta resten ut i tid på kafé og i naturen.

Heller borgerlønn enn tullejobber, sier nå jeg.

Men nå må jeg fylle ut noen kvalitetsvurderingsskjemaer…og så – er det lunsj snart?

Odd Erik om replikering av AI-forskning

Postet den av
Svar

file (1)

Syntes jeg dro kjensel på fotografiet – og jammen var det ikke Odd Erik Gundersen (som jeg sitter i styret i SmartHelp sammen med) som ble intervjuet og har skrevet en glimrende (og tilgjengelig) kronikk i Morgenbladet om diskusjonen om forskningskvalitet. Det er et stendig problem innen forskning (også innen informatikk) at forskningsresultater ikke lar seg replikere.

Innenfor kunstig intelligens (eller, vel, maskinlæring som jeg regner med at det er snakk om her) er dette ekstra viktig fordi utviklingen av maskinlæringsalgoritmer i motsetning til vanlig vitenskapelig metode er teoriløs – man har masse data, kjører en søkealgoritme over mange modeller og modellvarianter, og så ender man opp med et eller annet resultat, gjerne uttrykket ved en confusion matrix eller en validation curve (også kalt learning curve).

Ofte finner man at når folk snakker om at de har en modell som er «94% nøyaktig» så snakker de om nøyaktigheten på treningsdataene (der modellen er utviklet) og ikke på testdataene (som er de dataene man holder til side for å se om modellen, utviklet på treningsdataene, er nøyaktig.) Dermed får man modeller som har svært høy nøyaktighet (ikke noe problem å komme til 100% hvis man bare er villig til å ta med nok variable) men som brukbare til noe som helst.

Og det er et problem ikke bare i maskinlæring, men i all forskning. Det er bare det at i maskinlæring finnes dataene og programmene lett tilgjengelige, problemet er synlig, og det er sjelden noen grunn til å skjule det.

Bortsett fra at noen trenger å publisere noe, heller enn å bygge en god modell.

Doktorgrad: Innovasjon i offentlig sektor

Postet den av
Svar

Ny doktorgrad ved BI: Innovation in Public Services: Wicked Problems and Multi-layered Solutions, Rannveig Røste

Advarsel: Notater og refleksjoner underveis. Feil, mangler og misforståelser foreligger sikkert –  caveat emptor.

Innovasjon i offentlig sektor er mye omskrevet, men preges av en søken etter en magisk og enkel løsning, et universalverktøy for å løse absolutt alle problemer. Denne doktorgraden har studert i detalj en innovasjon i offentlig sektor – introduksjonen av offentlige ladestasjoner for elbiler i Oslo – for å beskrive og avdekke hva som egentlig foregår.

Et problem er en utbredt oppfatning at det er stor forskjell på innovasjon i offentlig og privat sektor, der offentlig sektor er dyr, ineffektiv og rigid, mens den private er kompetitiv og innovativ. Baserer seg på Schumpeter (eller rettere sagt, neo-Schumpeteriansk evolusjonsteori og Webersk byråkratiteori (legitimering ved å følge regler som oppfattes som riktige og naturlige.)

Fokus for studien har vært utbyggingen fra 0 til 701 offentlige ladestasjoner for elbiler i Oslo, gjennom tre teknologigenerasjoner. Dette er en enkel tjeneste (ingen kostnad for brukeren), men har en kompleks og interessant historie. Et vedtak med et mål om 400 ladestasjoner ble vedtatt i 2007 og tatt inn i budsjettene året etter. Trafikketaten slet med dette fordi de var opptatt av parkering og hadde ikke kunnskap eller interesse for ladestasjoner. Etaten tok imidlertid ansvar, men var redd for at 400 var et for høyt antall, og at man ville få avisoverskrifter om dyre og ubrukte ladestasjoner. Dette dyttet dem i retning av å finne en god løsning. Man foretok studiereiser og innledet et samarbeid med Norsk Elbilforening, som ble en sentral aktør i å representere elbileiere og -produsenter.

Forslaget kom fra Venstre og fikk støtte av alle partier, et resultat av en gradvis utvikling mot å legge til rette for elbiler som en offentlig norm. Norge hadde også to elbilprodusenter (Think og Buddy).

Hovedkonklusjonen er at innovasjon i offentlig sektor er et komplekst problem med mange prosesser i parallell – et såkalt «wicked problem».

Questions from the invigilators:

Q: What are the two or three big take-aways from your dissertation?

A: Innovation in public services is much more complex than what the debates and the governmental agendas – there are many processes and things are not planned as much as people tend to think that they are.

Q: What would be your advice for a policy-maker, and what would you say to your academic audience?

A: Understand the complexities of the processes and think hard about incentives. [missed this discussion]

Egen oppsummering: God doktorgrad hva gjelder selve studien, skulle gjerne sett litt mer presise og anvendbare konklusjoner – som komiteen sier, litt egen teoribygging – men det er kanskje feltet heller enn doktorgraden som er problemet her. Og at man som doktorgradsstudent kanskje er litt kledelig beskjeden.

Sintef-seminar: Det fremtidige «mennesket»

Postet den av
Svar

Advarsel: Dette er liveblogging: Notater underveis, jeg kommer til å misse og misforstå ting og sikkert skrive ting feil og, vel, caveat emptor. (Og det livestreames (med opptak) her: https://www.youtube.com/watch?v=WQqpu50jtBU).

Summa: Ikke mye nytt her… men morsom liten filosofidiskusjon på slutten.

Herman Ruge Jervell: Hva datamaskiner ikke kan, 30 år etter.
Jervell skrev en bok med denne tittelen for 30 år siden. På den tiden var entusiasmen for hva datamaskiner kunne bli stor. Boken var ment nøytralt. Det var antakelig den første boken i Norge der teksten ble sendt rett til trykkeriet (takket være Kai A. Olsen.) Ønsket var å få frem det håndverksmessige i programmering.

AI er to ting – og man må ha begge deler: AI (artificial intelligence some syntaktisk agent), og AE (artificial environment, som sivilisasjonsprosess, en del som ofte undervurderes.) T-banen i København er en selvkjørende bil, innenfor en verden som er nokså begrenset, og i denne begrensningen ligger mye av konstruksjonen. Dette er en sivilisasjonsprosess i den forstand at man trenger skriftssprog, arkiv, kommunikasjon, avtaler, veier, bank, bokholderi, annet.

Hva forfatterne bommet på: Internett, automater (perseptron, nevralnett, bruk av statistikk, persepsjon). Nå har man etterhvert forstått at det er gap mellom kode og adferd – vi kan ikke gå direkte fra kode til adferd – man kan ikke bruke genomet til å forutsi adferd, for eksempel. Oppsummering: Datamaskinen er en syntaksmaskin, mange tror da at en står fritt til å gjøre hva som helt, men man trenger kunnskap fra mange områder.

Marita Skjuve: Intelligent teknologisk liv
Tar mennesket som utgangspunkt for hva det vil si å ha et liv og være intelligent. Definerer teknologi som bruk av vitenskaplig kunnskap for praktiske oppgaver. Teknologien om prøver å etterligne menneskelige egenskaper: Roboter og chatboter. Viser noen videoer (Google Assistant, en sexrobot, Atlas, etc.). Store begrensninger – chatbots skjønner ikke ironi og klarer ikke å huske langt tilbake i en samtale, for eksempel. Moravec og Kurzweil har spådd intelligent teknologi lenge, en nylig survey blant AI-eksperter sier at menneskelig intelligens er oppnåelig innen 2075. Dette vil manifestere seg enten ved en embodied evolution (ligner mennesket, færre begrensninger) eller disembodied evolution (lever i en virtuell virkelighet.) Realismen i dette kan diskuteres.

Kommentar: Skille mellom frykten for AI som ligner mennesker, kontra den mer realistiske frykten for å overlate mer og mer til algoritmer man ikke kan argumentere med.

Kommentar: Økonomisk begrensning – hvem skal betale for den enorme datakraften man vil trenge. Overlydsfly og distribuert atomkraft er teknisk mulig og økonomisk ikke mulig…

Phu Ngyen: Advances in genetical engineering and the future of humans
Three aspects: Genetic engineering advances, applicability to humans, and future developments.

Some new advances: Things are getting cheaper thanks to CRISPR (kind of like moving from using scissors to using a word processer (search and replace.)). You can now introduce gene blocking – not changing the genes, but silencing parts of them. Applications for humans is to use screening for early detection of genetically caused disorders.

Main point: Slippery slope, we are just at the beginning.

Philip Turk: Cyborgs – humanity’s future?
Cyborg = cybernetic organism. Sliding scale from people with assisting technology (most people today are dependent on their smartphone) to true hybrids. Numerous implants possible already: Retinal, diagnostic, ID, arms steered by thoughts, etc. So what is possible in the next 30 years?

Maybe artificial organs such as eyes or hearts; fully functional artificial limbs, nanobots, proper brain-computer interfaces. Convenience implants of different kinds (already have credit cards, for instance), but we would have smartwatches or similar, VR/AR enhancements, decoration (moving tatoos, LEDs under the skin?) Exoskeletons. Enhanced artificial eyes (infrared and/or UV, superhigh def, 360 degrees?) Enhanced robustness. Most interesting: Cognitive enhancements.

Einar Duenger Bøhn: Homo Machina: Til forsvar for transhumanisme
(Medlem av CAIR, senter for AI Research.) Skal si litt om transhumanisme. Sosial og muligens politisk bevegelse, vanskelig å si hva en transhumanist er helt presist. Ser det som en normativ påstand, en moralsk påstand, som sier: Transhumanisme er at vi bør etterstrebe å utvikle, anvende og spre teknologi som forbedrer mennesket. Mennesket vil her si arten homo sapiens. Forbedre er vanskelig å definere, men vi er ikke avhengig av en presis definisjon. Også et kollektivt eller individuelt spørsmål, strategien er antakelig at samfunnet skal satse på det uten å påtvinge det mennesker.

Det er nivåspørsmål her:

  1. Preventiv transhumanisme: På et grunnleggende nivå er vi der allerede: Reparerer mennesker tilbake til normalen. Vaksinemotstandere er et eksempel på motsatsen.
  2. Proaktiv transhumanisme: Forbedring utover normalen. Sterkere syn, etc. men forbedrer menneskearten slik den er i dag, men uten å overskride grensene for hva vi er i dag.
  3. Transcenderende transhumanisme: Forbedringer slik at man blir noe annet, overskride grensene (omtrent som en transkjønnet har overskredet grensene for sitt kjønn.)

Hvorfor skal vi dit? Det er en flytende overgang – hvis å reparere hjerter er OK, hva med å la det vare evig. Kan jo ikke være galt? Et moralsk premiss er at om du kan forbedre en situasjon bør du gjøre det. Et annet argument er i evolusjon: Arv, miljø og mutasjoner. Dette skjer ved relative tilfeldigheter, og hvis vi kan styre prosessen bør vi gjøre det.

Innvendinger: Frykt for måte dette gjennomføres på («Hitlerkortet»), men dette er ikke en innvending mot transhumanisme, men mot gjennomføringen. En annen innvending er at vi skal ikke tukle med naturen, leke Gud. Vi vet ikke hvor dette ender. Igjen: Ikke en innvending mot enden, bare måten.

Hva med et digitalt innbyggerskap?

Postet den av
1

e-residency-id-cardJeg har lurt litt på om jeg skal skaffe meg en «eResidency» i Estland og opprette et datterselskap der. Jeg har ikke noe behov for det – har riktignok noen utenlandske kunder, men faktura fra Norge fungerer nokså greit (selv om tyske selskaper sliter litt med digitale kvitteringer og insisterer på at jeg skal printe ut PDF’ene og sende dem i posten.) Skattemessig er det ikke mye å tjene på dette, og jeg har ikke noe problem med skattenivået i Norge uansett. Det er kanskje litt enklere å ha et firma i EU, og i Estland er det ikke skatt på overskudd som reinvesteres i selskapet (virkelig noe vi burde tenke på her i Norge). Det betyr antakelig (usikker på hvordan det stiller seg skattemessig til Norge) at jeg ville kunne parkere litt penger i utlandet, en slags offshorevirksomhet uten at man trenger å hyre advokater i Cayman eller Bahamas. Men tilsammen er det ikke så store fordeler, så nødvendig er dette ikke.

Men – prosessen fascinerer meg. Estland er et av de få landene som er kommet lenger enn Norge på digitalisert offentlighet (og vi har ikke kommet så langt i Norge som vi burde.) Man kan bli digital innbygger og starte firma og være innenfor EU, og jeg lurer litt på om jeg ikke bare skal gjøre det for å skaffe meg litt erfaring. Det er noe tiltalende ved et land som innoverer på denne måten.

Dessuten må jeg jo plukke opp mitt digitale innbyggerbevis i Estland eller på en estisk ambassade, og en tur til Tallinn på firmakontoen kan kanskje forsvares i den sammenhengen.

Noen som har erfaring med dette og har noen synspunkter?