Kategoriarkiv: Et land i verden

FUD og FBI

Postet den av

"FUD" står for "fear, uncertainty and doubt" og er en taktikk som brukes for å skremme folk når man ikke er klarer å overbevise med logiske argumenter. NRKs forbrukerprogram FBI har skapt FUD ved å hevde at Google leser eposten din. Noe som er sant i teknisk forstand, men det gjør faktisk spamfilteret også (hvis det er levert av Symantec, leser altså også Symantec eposten din) og forsåvidt også både nettleseren og operativsystemet. Hvis du, som meg, bruker Thunderbird epostleser og Windows XP som operativsystem, "leses" altså eposten din av både Mozilla og Microsoft. Ajajajaj…

Heldigvis har NRK teknisk kompetente mennesker som også kan skrive skikkelig, og Øyvind Solstad på NRK Beta NRK beta NrKBeTa NRKbeta forklarer i et aldeles utmerket innlegg hva som egentlig foregår, og hvorfor det faktisk er greit – nyttig for alle parter – at Google leser eposten din.

FBI-folkene forholder seg tydeligvis til den gamle journalistdevisen om ikke å la fakta komme i veien for en god story. Journalistisk kompetent, muligens, men ikke i det lange løp. For på nettet blir ting liggende, og da kan folk i lang tid fremover lese om hvor lite FBI vet om hva som skjer på nettet, og hvorfor det skjer.

(Via en Twit fra Morten Josefsen.)

Oversett oversatt oversitt…

Postet den av

Google Translate har  lagt til 10 nye språk, deriblant norsk. La meg se, hvis vi tar noe velskrevet norsk, som for eksempel noen paragrafer fra dagens leder i Aftenposten:

Med en overlegen seier i demokratenes nominasjonsvalg i West Virginia har Hillary Clinton enda en gang satt fingeren på Barack Obamas mest sårbare punkt – hans påfallende svake oppslutning hos hvite velgere med inntekt og utdannelse under gjennomsnittet. […]

Obamas nederlag i West Virginia endrer uansett ikke det faktum at han er meget nær ved å sikre seg nominasjonen som Det demokratiske partis presidentkandidat. Han leder i antall delegater til landsmøtet i Denver i august, har en velfylt valgkampkasse og får støtte fra stadig flere innflytelsesrike personer i partiet.

Og likevel ligger en nagende tvil på lur. Obama er en karismatisk skikkelse og har talegaver langt utover det vanlige, men han klarer fremdeles ikke å overbevise mange av sitt eget partis tradisjonelle arbeidervelgere. Det kan fort ende med at de havner i armene på republikaneren John McCain.

Her er oversettelsen til engelsk:

With a superior win in the Democrats nominasjonsvalg in West Virginia have Hillary Clinton yet again put his finger on Barack Obama’s most vulnerable point – his striking weak support among white voters with income and education is below average. […]

Obama defeat in West Virginia does not change regardless of the fact that he is very close to securing nominasjonen as the Democratic partis presidentkandidat. He leads in the number of delegates to a natural choice in Denver in august, has a velfylt valgkampkasse and receive support from an increasing number of influential people in the party.

And still there is a sting doubt on the sly. Obama is a charismatic figure and has talegaver far beyond the ordinary, but he can still unable to convince many of his own partis traditional arbeidervelgere. It could easily end in that they end up in the arms of the Republican John McCain.

Her er det masse feil, både grammatikalske ("striking" skal være "strikingly" i første paragraf, for eksempel) og semantiske ("defeat […] does not change"). Dessuten har Google Translate trøbbel med norske sammensatte ord som valgkampkasse, noe man burde forvente, men jeg hadde jo trodd "nominasjonen" skulle gå greit.)

La oss så se hva vi får hvis vi går tilbake igjen:

Med en overlegen seier i Democrats nominasjonsvalg i Vest-Virginia har Hillary Clinton enda en gang sette fingeren på Barack Obama er mest sårbare punkt – hans slående svak støtte blant hvite velgere med inntekt og utdanning er under gjennomsnittet. […]
Obama tap i West Virginia ikke endres uavhengig av det faktum at han er svært nær å sikre nominasjonen som demokratiske aksje presidentkandidat. Han leder i antall delegater til et naturlig valg i Denver i august, har en velfylt valgkampkasse og får støtte fra et økende antall innflytelsesrike personer i partiet.
Og likevel er det en brodd tviler på lur. Obama er en karismatisk figur og har talegaver langt utover det vanlige, men han kan fortsatt ikke klarer å overbevise mange av sine egne aksjer tradisjonelle arbeidervelgere. Det kan lett ende med at de ender opp i armene av det republikanske John McCain.

Her kommer hovedbudskapet og mesteparten av detaljene bra gjennom. "Skikkelse" har blitt "figur" og man klarte ikke overgangen fra "Democrats" til "demokratene", for eksempel. Men mesteparten av språk og innhold kommer tilbake igjen.

Dette er faktisk ikke dårlig. Jeg bruker automatisk oversettelse (Babelfish hittil) når jeg av og til får noe på tysk eller spansk, har en vag idé om hva som står der, og gjerne kjapt vil forstå det. (En gang tok jeg en sjanse, skrev et svar på svært enkel engelsk, oversatte det til spansk og sendte det ut. Mottakeren trodde jeg kunne spansk.) Med forsiktighet kan man bruke dette, men ikke basere seg på det – omtrent som store deler av Wikipedia.

Med litt bruk av crowdsourcing burde det la seg gjøre å finjustere  (f.eks. kan man oversette "valgkampkasse" med "war chest", men ikke den andre veien). Og det åpner jo nye muligheter for studenter og alle som ønsker å søke litt utenfor kjente veier. Og en rekke bruksanvisninger ser ut til å ha vært kjørt gjennom automatisk oversettelse.

Hva blir effekten av dette? Jeg pleier å si at som regel vet jeg om teknologiske og andre Internett-pregede nyheter 5-10 dager før de kommer i norske medier. Nå blir vel den tiden kortet ned, muligens med en dag eller to.

Great knock.

Om att og om att og om att…

Postet den av

Nå kan du leie filmer for 15-20 kroner via iTunes. Filmbransjens Guttorm Petterson tar mål av seg til å bli den neste Sæmund Fiskvik, og, som Carl Størmer summerer opp, vi har nok en disruptiv innovasjon i mediebransjen. (For de som vil ha platebransjen, her er den korte og lange versjonen.)

Apple er i dag verdens største enkeltforhandler av musikk, vg.no er større og langt mer profitabel enn VG, der nettredaktør Torry Pedersen nå er sjef for både nett og papir, og dermed ikke kommer til å slepe på papiret lenger enn nødvendig. Nå er turen kommet til filmbransjen (piratkopiering av filmer har holdt på lenge, men lovlig konkurranse er nytt). Det kommer til å ta litt lengre tid for forlagsbransjen, men bøker på mobilen er kanskje den veien det kommer til å gå, siden dedikerte leseplater er for dyre og laptop’en for tung.

Og selvfølgelig, akkurat som før, kommer ikke videoutleie til å bli borte med en gang, og filmdistributører og utleieselskaper vil gå inn i et retirerende forsvar med bundling, lavere priser og garnityr. Landhandleriet her jeg bor har pakketilbud på pizza og videofilm, og han har faktisk bedre utvalg enn Altibox, som stort sett har halvgamle action-filmer. Så det hender fremdeles at vi rusler bort og henter oss en film. Men ikke så ofte, og da som siste utvei, når vi likevel har lyst på en tur ut.

Når kommer den første norske boken, fra et norsk forlag, nedlastbar for mobiltelefon? (Versjoner som kommer i småporsjoner til fantasipriser teller ikke).

Kanskje jeg skal legge om denne bloggen til Mobipocket og bli leselig på T-banen?

På sitt nivå

Postet den av

Historien om Grunde, som er for smart for skolen, blir forhåpentligvis starten på en ny debatt om norsk skoles holdninger til flinke barn og til kunnskap generelt. Jeg har skrevet masse om dette selv (her, her og her, for eksempel), om enn ikke med fokus på barn med svært høy intelligens. Martin Ystenes har engasjert seg i dette med artikkelen Barn i nød, og det ble laget et TV-program om hans søken etter en skole for sine to sønner, som snakker flere språk flytende og leker seg gjennom matematikken. Det er ikke lett å være annerledes i Norge, og å være flink på skolen er fremdeles et tabu i mange miljøer (de fleste, faktisk).

For vårt vedkommende har problemet i hovedsak dreid seg om engelsk – vi har døtre som snakker og skriver engelsk flytende og skal ha engelsk undervist som morsmål, ikke som fremmedspråk. I hvert enkelt tilfelle har vi forsøkt å få til engelskundervisning på deres nivå, med nokså ulike resulater.

Eldstemann fikk tillatelse til ikke å følge engelskundervisningen på barneskolen, i stedet skrev hun en 80-siders roman på engelsk og leste mange bøker. Greit nok, forsåvidt – hun hadde gått fire år på amerikansk skole og var sikker i språk. I ungdomsskolen var vi heldige og fikk en motivert og dyktig engelsklærer som laget et eget opplegg til henne basert på bøker fra Oxford University Press. Det fungerte meget bra, bortsett fra at reglene den gangen ikke tillot at hun avla noen høyere eksamen (vgs-nivå) mens hun fremdeles gikk på ungdomsskolen. Men hennes opplevelse ble god, primært takket være denne dyktige og imøtekommende læreren.

Da nestemann skulle begynne på den samme ungdomsskolen fikk vi dessverre en annen lærer, som ikke var på langt nær så motivert eller dyktig at han kunne gjøre noe for henne. Det ble en ganske slitsom situasjon – jeg ble så sint etterhvert at jeg spurte læreren i et møte om det var så at han ikke kunne snakke engelsk? Joda, det kunne han. Fint, svarte jeg, da tar vi resten av dette møtet på engelsk. Nei, det var han – engelsklæreren – ikke komfortabel med. Datter nummer to endte opp med en kombinasjon av en viss bruk av eksterne lærebøker og en tvungen runde gjennom vanlig engelskundervisning.

Datter nummer tre fikk egen undervisning sammen med to andre med flytende engelsk most slutten av barneskolen. Det var et opplegg preget av at de ble tatt ut av timen og tilbrakte mye tid på biblioteket på egen hånd, men det fungerte bra. Læreren var interessert og vi brukte tildels egen litteratur. Hun er nå på ungdomsskolen og vi skal ha møte om engelskundervisningen snart – hun har fulgt vanlig undervisning på "svart" nivå men er frustrert og sier hun ikke har lært mer enn fem nye ord på et snaut år.

Problemet med å sette barn som snakker skikkelig engelsk inn i en vanlig klasse er at deres språkferdighet faktisk går ned. Årsakene kan være mange. En er, som nevnt, er at enkelte lærerne er så dårlige i engelsk selv at de ikke kan lære det bort. Yngstemann hadde i første klasse på barneskolen et naut av en lærer (en av disse problemlærerne som sendes mellom skoler som en varm potet og forårsaker mange foreldremøter) som insisterte på at det engelske ordet "cloudy" skal uttales "klådy". Vår datter kom gråtende hjem fordi læreren hadde snakket feil (og da raste hennes verden sammen.) Vi fortalte henne at hennes uttale var riktig, men læreren påsto da at hun snakket britisk engelsk og dermed hadde korrekt uttale. Eldstemann hadde mer flaks med lærere, som tok hennes korreksjoner med humør og selvtillit.

Hovedproblemet er imidlertid at engelsk er et språk med relativt få grammatiske regler, hvor det å snakke korrekt i stor grad er et spørsmål om språkfølelse (og staving rett og slett et spørsmål om å ha lest nok). Denne språkfølelsen er vanskelig å opparbeide i et tradisjonelt klasserom – f.eks. drives det for mye med oversettelser. En av våre døtre fikk beskjed om å oversette ordet "mean" til norsk. Det kan oversettes med "ond", "virkemiddel", "gjennomsnitt" og "mene" sånn med en gang – og hun valgte feil alternativ og fikk feil på oppgaven…

Elendig uttale og dårlig språkforråd er også et problem – mange engelsklærere snakker faktisk ikke godt engelsk. De har ofte et lite ordforråd og gjerne også en litt oppstyltet lærerskoleengelsk. Dette er en slags "Oxford-engelsk", men med sterk norsk aksent, og uten den flyt, klarhet og idiomatiske lekenhet denne sosiolekten krever hvis den skal høres naturlig ut. Engelsk er et språk som nærmest krever at man leker med det, et språk som gjenskaper seg selv (hvis du ønsker å lage nye ord, vær så god) og har svært presise formuleringer og mange nyanseringer. Det er vanskelig å få frem denne språkgleden og variasjonen, og jeg lurer på hvor mange engelsklærere som har den og klarer å formidle den i et så vanskelig læremiljø som et vanlig klasserom er.

Samtidig leser elever i dag massevis av engelsk på nettet, kommuniserer på et slags pidgin, ser filmer uten dubbing og hører på Harry Potter på lydbok. Det bør ikke være vanskelig å få til differensiert undervisning gitt så mye materiale å ta av.

Vanskeligheten kommer når elevene kan mer enn læreren – hvis læreren da griper til posisjonsautoritet kan det bli problemer, fordi andre elever gjennomskuer det. Men det er en situasjon lærere må venne seg til – ikke bare i språkfag, men i mange andre fag også. Diskusjonen om flinke barn og deres rettigheter (moralske, om ikke annet) er en indikasjon på at foreldre og etterhvert myndigheter vil forlange det beste for hvert enkelt barn. Lærerrollen må da omdefineres, nok en gang, og inkluderer muligheten for at noen av elevene vet mer enn en selv.

For meg selv, som foreleser, er ikke dette noe nytt: Når man underviser strategi og ledelse for forretningsledere må man alltid gå ut fra at det finnes folk blant publikum som kan mer om et enkelt case eller en bransje enn en selv. Da må man bruke logikk og argumentasjon, samt sørge for å få vedkommende inn som en ressurs heller enn en hindring for formidlingen. Det krever diplomati, selvtillit, gode kunnskaper og at man er klar over at uansett kommer man til å gå på trynet
en gang i mellom.

Med andre ord, at man er en skikkelig lærer.

Dobbeltmoral for 10 milliarder

Postet den av

Andreas Andersen gir Norsk Tipping som fortjent. Heia! Og når jeg ser Lotto-trekningen på  NRK lurer jeg på hvor i all verden NRK har gjemt integriteten sin.

Tipping er ekstraskatt for folk som ikke skjønner sannsynlighetsregning.

Enkelt og greit.

How free is the Internet?

Postet den av

Teknologirådet har et glimrende seminar med Jimbo Wales og Jonathan Zittrain om Internett-sensur: How free is the Internet?

Stedet er Nobels fredssenter og påmelding skjer til post@teknologirådet.no innen 3. mai. Jeg skal i alle fall være der!

Det rører seg innen skolevesenet også

Postet den av

Sitter på NHO Hordalands årskonferanse og hører på en presentasjon av Norwegian Talc, som i en årrekke har tatt inn skoleklasser for å lære dem om hva de holder på med – og lære dem litt matematikk. Blant annet er det mange elever som ikke helt har forståelse for hva en kubikkmeter er – så da blir de satt til å flytte en pall (kubikkmeter) med 25-kgs sekker fra et rom til et annet. Da vet de hva 25 kg er, og hva en kubikkmeter er. I tillegg lærer elevene noe om å regne ut hvor mye materiale det er i en silo, hvor mye det koster å lage det, hvor mye man kan selge det for, og hva effekten er hvis kronen styrker seg enda mer…

Realfag i praksis, med andre ord. Elevene som har vært der, går opp en karakter i gjennomsnitt i matematikk. Tenk det.

Deretter er det prisutdeling til BKK og Kirkvoll skole i Bergen, som får belønning for å ha laget et samarbeid rundt real- og teknologifag.

Deretter kom rektor Inge Alver fra Knarvik videregående skole, der man har et program som heter TAF – tekniske og almenne fag – og som kombinerer arbeid med studier, slik at elever etter en fireårig videregående skole kommer ut med både fagbrev og studiekompetanse. Hensikten er å rekruttere ressurssterk ungdom inn i yrkesskole, og det virker. Skolen ligger 40 minutter med buss fra Bergen, men er såpass populær at nesten halvparten av elevene kommer fra derfra. Mange av elevene begynner å studere i utlandet, særlig har de forsynt universitetet i Newcastle – og får ros for at de ikke trenger å forklares hvorfor de trenger å lære seg differensialligninger. Programmet er "eksportert" til 15 andres skoler, men er fremdeles et prøveprosjekt og ikke en del av det norske utdanningssystemet. Det burde det være.

Jeg vil til Bergen, vil til Bergen med det samme….

Postet den av

Det har vært litt opphold i bloggingen her i det siste, noe som skyldes dårlig tid og mange jern i ilden. Sitter akkurat og forbereder et foredrag jeg skal holde i Bergen, det er andre gang jeg skal dit denne uken. Mandag holdt jeg foredrag for kunder av EDB Business Partner sammen med Helge Skrivervik, som er ene halvparten av MyMayday.com, bor i Son, og ser ut til å ha fått til en digital livsstil. Han snakket om overgangen fra "en klient for alle tjenester" til "en tjeneste for alle klienter" og jeg fulgte opp med et foredrag kalt "Slipp brukerne fri" basert på denne artikkelen.

I dag er det NHO Hordaland’s årskonferanse som står for tur, med et foredrag kalt "Frykten for de beste", blant annet basert på denne og denne kronikken.

Forhåpentligvis blir det fint vær over fjellet…

Digitale journalister og ikke-digitale nyhetskanaler

Postet den av

Anders Brenna, redaktør i digi.no, har noen bra blogginnlegg om hvordan man skal sikre at noen kommer på pressekonferanser (ha noe nytt, ikke send ut pressemelding før noen timer senere, slik at det er vits i å komme). Likte særlig setningen "De som sier at det ikke finnes dumme spørsmål, har ikke vært på pressekonferanser."

Han har også skrevet et innlegg om datastøttet journalistikk som jeg har hatt liggende i min RSS-leser en stund. Det finnes en rekke eksempler på avisers bruk av søkemotorer for bokstavlig talt å grave frem stoff (et eksempel er jo Chicago Tribunes funn av mer enn 2600 CIA-agenter gjennom bruk av søkemotorer.) Det er ikke noen nytt, det som virkerlig forundrer meg er i hvor liten grad dette gjøres av aviser. Anders nevner her at generelle søkemotorer som Google o.l. kanskje ikke er særlig velegnet, og at avisene må bygge opp sine egne indekser. Det er kostbart og vanskelig, og bør i så fall gjøres automatisk. Jeg undrer meg litt over at aviser og nyhetsorganisasjoner ikke har vært mer aktive med å støtte sider som wikileaks og smoking gun – og hvorfor i all verden statlig informasjon i Norge holdes bak dårlig funderte betalingsvegger.

For meg ser det ut til at det gjøres mye graving, men ikke av journalister, og at pressekonferanser er mer konferanser enn presse. Hva med en gravende artikkel om hvem som går på pressekonferanser – er det et omvendt forhold mellom produktivitet og antall pressekonferanser, for eksempel?

Hva skjedde egentlig i OOXML vs. ODF-diskusjonen?

Postet den av

Det ser ut til at beslutningen om at Norge skulle stemme ja til OOXML som ISO-standard ble fattet på en svært merkelig måte – tvers i mot teknisk ekspertise og uten snev av demokrati.

Mitt spørsmål er: Hvem er denne direktøren fra Standard Norge – og kan vedkommende vennligst komme med en kommentar til denne artikkelen? Det finnes riktignok en kommentar her, men den er nokså lite utfyllende og forklarer f.eks. ikke hvorfor prosessen er så vinklet mot aksept. Heller ikke kommentaren om at en stor andel likelydende brev skal tillegges samme vekt som mer begrunnede svar hører hjemme i en standarddiskusjon – da kan man like gjerne kutte hele komitediskusjonen og ha en nasjonal avstemning.

Dette ser rett og slett ikke bra ut, uansett hva man måtte mene om filformatet i seg selv. For eksempel er det å insistere på en konsensus – at alle skal være enige – i praksis en fremgangsmåte som fører til at den som eier og foreslår standarden har en slags vetorett (eller i alle fall retten til å presse beslutningen fra komite til ledelse.)

Dette krever en mer utfyllende forklaring. Og hvorfor i all verden opptrer vedkommende direktør anonymt?

(Via Slashdot.)

Nøgne Ø tar gull og sølv

Postet den av

VG melder at Nøgne Ø har tatt sølv og gull i World Beer Cup. Det er bare å gratulere – man er ikke akkurat overrasket, etter å ha smakt både Dark Horizon (som vant gull i klassen "Strong Ale" og Porter, et lettere, mørkt øl.

Det er bare å gratulere Tore, Kjetil, Cili og resten av bryggerigjengen med innsats og resultat! Velfortjent!

(Takk til en årvåken Øyvind Strømme for tipset.)

From worst to first

Postet den av

Det var meget oppmuntrende å se denne artikkelen om Ullern videregående skole, som lå sist på listen over Oslos videregående skoler for syv år siden og var truet av nedleggelse. Man ansatte en rektor, Paal Riis (bildet), som faktisk oppfører seg som en leder (tenk det, han går i dress*) i stedet for en primus inter pares på lærerværelset. Nå har målrettet arbeid gitt resultater, skolen er trygg og rektor har skrevet bok om hvordan ting skal gjøres. Bra!

Jeg har i årevis hevdet (her, her, her og  her, for eksempel) at måling av skoler og offentliggjøring av søkeresultater og alle andre kvalitetskriterier ikke skaper taperskoler. Vi har alltid hatt gode og dårlige skoler, målinger forteller oss bare hvem de er. Ullern videregående er et eksempel på at det nytter*, og at resultatorientert styring av skoler er et svært viktig element på veien til å få skikk på norsk utdanning.

Så får det heller være at boken bruker moteordet coaching i tittelen – den skal i alle fall bestilles snarest.

*Jeg tar forbehold om karakterresultat her – søkermassen har i alle fall gått fra 9 til 180. Om noe av dette er et resultat av Oslos surrealistiske soneinndeling får så være.

PS: "From worst to first" kommer fra Gordon Bethune, som snudde Continental Airlines på slutten av 90-tallet.

Trodde ikke dette var mulig på norsk TV

Postet den av

Sitter, jetlag’ed og sliten, og ser på "Singing Bee", et show hvor folk uten sangstemme skal huske sangtekster. Det er et program som er så gjennomført dårlig at det faktisk er bra. Inkludert en programleder med en frisyre som får hentesveis til å se moderne ut.

Dette er ironi uten ironi. Helt utrolig.

Det fikk vi det bekreftet…..

Postet den av

Journalister har dårlige almenkunnskaper, Av andre nyheter i samme kategori kan vi melde at solen kommer til å stå opp i morgen. I tillegg mangler journalister (eller i alle fall redaktører)  etisk og estetisk sans, noe får man bekreftet av VG og Dagbladets førstesider nesten hver dag. Som f.eks. i forrige uke, der VG smakfullt presenterte slektningers bønn om at et av ofrene måtte bringes ut fra det sammenraste huset i Ålesund. Om ikke PFU tar den direkte, kan man virkelig begynne å lure på hva de holder på med.

Aftenposten la for sikkerhets skyld ut de aktuelle spørsmålene i en quiz (nok en overraskelse). Selv klarte jeg 8 av 9 mulige (bommet på "primærvalg", der jeg krysset av for "førstevalg" i betydningen "det første valget i en serie", ikke at man får velge først.) Hvis jeg i tillegg slutter med flerstavelsesord burde jo dette holde til minst en redaktørstilling – og hvis jeg i tillegg skaffer meg en fortid innen visse kretser, burde jo også de akademiske mulighetene være ganske solide….

Kortsiktig tenkning

Postet den av

Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen vil stenge grensen for lykkejegere og analfabeter.

Hvor i all verden skal de da få sine fremtidige velgere fra?

Spøk til side: Norges problem er ikke at vi får horder av ressurssvake innvandrere, men at vi ikke får dem i jobb, og at vi ikke tiltrekker oss nok av de flinke innvandrerne (og de som kommer inn, får vi heller ikke i jobb.)

Sånn a propos ingenting – er det ikke pussig med folk som er "stolte over å være norske" og lignende? De fremholder det å være nordmann som noe å være stolt av, men det er jo ingen prestasjon å være nordmann? Og hvis du velger å fremholde din norskhet som det som definerer deg som person, så må det jammen være dårlig stelt med andre ting å være stolt av?

Det surrealistiske bokmarkedet

Postet den av

Syphilia Morgenstierne, med sedvanlig spissformuleringsevne, leverer en glimrende kronikk om Norges surrealistiske bokmarked i Aftenposten. Biblioteker som drukner i uleselige romaner og tilfeldig sammensatte diktsamlinger, blir stadig mindre besøkt (fordi folk ikke finner det de har lyst til å lese der, bare det forlagene får statstøtte til å gi ut) alt betalt av skattebetalerne. Og hennes oppskrift på hvordan denne situasjonen skal fikses er jeg helt enig i: La bibliotekene selv bestemme hvilke bøker som skal kjøpes inn. På bibliotekene jobber det nemlig folk som både kan og vil noe med bøker. I motsetning til hva man dessverre finner i mange "bokhandler", som primært selger Unni Lindell, postkort og skoleransler.

Men hva med alle de små bokhandlene der ute, da? For distrikts-Norge finnes det en enkel løsning: Haugenbok, Bokkilden, eller for de som er ute etter noe litt mer spennende, Tronsmo. Kolofon, hvis du leser uten filter.

Og hva gjelder alle de forfatterne som ikke får utgitt sine diktsamlinger og selvreflekterende (hva mine amerikanske venner kaller mental-masturberende) romaner – vel, hva med å lage seg en blogg? Man når, om ikke annet, ut til leserne. Uten å drepe en masse trær og pådra seg invitasjoner til sommerfester.

Lokasjon betyr alt og ingenting

Postet den av

Knut Åmås reflekterer over at bredbånd fremmer sentralisering, i motsetning til hva "teknofantastene" mente for noen år siden. Jeg er ikke helt sikker på hvem han mener her, men for min egen del har jeg aldri vært i tvil om at bredbånd fremmer sentralisering – og siden jeg tror sentralisering er nettopp hva Norge trenger, er jeg for bredbånd overalt.

Lenge før Richard Florida skrev om "The Rise of the Creative Class" hadde Michael Porter skrevet om næringsklynger og Frances Cairncross om "Death of Distance" – sistnevnte med utsagnet "når lokalisering ikke betyr noe, betyr den alt." Med andre ord: Hvis du kan jobbe hvor som helst fra, bosetter du deg der du trives.

Selv hadde jeg denne opplevelsen da vi skulle sette opp et salgskontor for et forskningsfirma jeg jobbet for. Salgsjobben ble for det meste gjort på konferanser og på telefon, så dermed spilte det ikke så stor rolle hvor selgere og kundebehandlere bodde og jobbet. Dermed bestemte vi oss for å ha dem samlet alle sammen i et rom, i en by – ganske enkelt fordi at man da fikk en organisasjonskultur og et kollegialt apparat gående. Og byen – det ble Boston for, vel, den har alle faktorer som trengs, det er et bra sted å leve og derfor finnes det kunnskapsrike selgere der.

For norske kommuner betyr denne utviklingen at det ikke holder med å skaffe arbeidsplasser, man må også skaffe livskvalitet for de som trenger mer enn parabol-TV, Grandiosa, trygdediskusjoner og fest på Respatex’en.

Lykke til.

Universitetskriteriensisk

Postet den av

Trond Berg Eriksen har en interessant kommentar til universitetsdebatten, i form av en Morgenblad-anmeldelse av en Jens Erik Kristensens antologi Ideer om et universitet. Han påpeker at den naturvitenskaplige grunnforskningen universitetene idag fremholder som sin arv ikke startet innenfor institusjonene, for der var det for mye kontroll fra kirke eller konge. Innenfor teknologiforskning skjer det samme, om enn av andre årsaker – idag er akademia langt etter praksis (med hederlige unntak, naturligvis).

Jeg likte særlig hans avsluttende avsnitt:

Man taler ikke lenger om forskning, undervisning eller dannelse med disse virksomhetenes egne ord, men kaster seg inn i en byråkratisk tungetale som henter brokker fra økonomi, ledelsesfilosofi og alminnelig pedagogisk psykobabbel. Hensikten er åpenbart å utelukke forskere og fagfolk fra styringen med deres egen arbeidssituasjon. Bare de som kjenner kodene, har talerett.

Som noe ukomfortabel økonom her kan jeg bare si meg enig. Et universitet er definert ut fra hva det gjør, ikke ut fra hvem som eier det eller hvor stort det er. Og derfor bør ikke økonomiske kriterier avgjøre hva som er et universitet.

Arne Hjeltnes trår til

Postet den av

…og sier det bedre enn jeg kan: «I Noreg er vi i velferdsbransjen, og treng difor ikkje bekymre oss for verdensøkonomien.»

Karbonfikling i Norge og resten av verden

Postet den av

Her er en glimrende artikkel om Norges noe PR-orienterte forhold til karbonnøytralitet, med sammenligninger til resten av verden (vi har samme strategi som Vatikanet) og hendige ordspill:

In the past year, the Vatican announced that it was carbon neutral, and companies like Wal-Mart say they are aiming for that goal.

But their claims — like Norway’s — all require asterisks, like home-run records buoyed by steroids. And as the Norwegian plan shows, achieving a carbon-neutral state, for now, often depends as much on how you make the calculation and how much money you spend, as it does on hard work, sacrifice or even innovation.

Denne artikkelen summerer opp debatten på en aldeles utmerket måte, sammenligner Norge med andre land, alt holdt i et interessant språk. Og, for å ta en tur på en av mine kjepphester igjen, den er 9500 tegn lang, hvilket gjør den til en helt vanlig artikkel i New York Times og en altfor lang sak for norsk kvalitetspresse.

Akk ja, disse kunnskapsløse amerikanerne med sine lettvintheter…. 

Oppdatering: Jeg slo Aftenposten med 23 timer…..