På sitt nivå

Historien om Grunde, som er for smart for skolen, blir forhåpentligvis starten på en ny debatt om norsk skoles holdninger til flinke barn og til kunnskap generelt. Jeg har skrevet masse om dette selv (her, her og her, for eksempel), om enn ikke med fokus på barn med svært høy intelligens. Martin Ystenes har engasjert seg i dette med artikkelen Barn i nød, og det ble laget et TV-program om hans søken etter en skole for sine to sønner, som snakker flere språk flytende og leker seg gjennom matematikken. Det er ikke lett å være annerledes i Norge, og å være flink på skolen er fremdeles et tabu i mange miljøer (de fleste, faktisk).

For vårt vedkommende har problemet i hovedsak dreid seg om engelsk – vi har døtre som snakker og skriver engelsk flytende og skal ha engelsk undervist som morsmål, ikke som fremmedspråk. I hvert enkelt tilfelle har vi forsøkt å få til engelskundervisning på deres nivå, med nokså ulike resulater.

Eldstemann fikk tillatelse til ikke å følge engelskundervisningen på barneskolen, i stedet skrev hun en 80-siders roman på engelsk og leste mange bøker. Greit nok, forsåvidt – hun hadde gått fire år på amerikansk skole og var sikker i språk. I ungdomsskolen var vi heldige og fikk en motivert og dyktig engelsklærer som laget et eget opplegg til henne basert på bøker fra Oxford University Press. Det fungerte meget bra, bortsett fra at reglene den gangen ikke tillot at hun avla noen høyere eksamen (vgs-nivå) mens hun fremdeles gikk på ungdomsskolen. Men hennes opplevelse ble god, primært takket være denne dyktige og imøtekommende læreren.

Da nestemann skulle begynne på den samme ungdomsskolen fikk vi dessverre en annen lærer, som ikke var på langt nær så motivert eller dyktig at han kunne gjøre noe for henne. Det ble en ganske slitsom situasjon – jeg ble så sint etterhvert at jeg spurte læreren i et møte om det var så at han ikke kunne snakke engelsk? Joda, det kunne han. Fint, svarte jeg, da tar vi resten av dette møtet på engelsk. Nei, det var han – engelsklæreren – ikke komfortabel med. Datter nummer to endte opp med en kombinasjon av en viss bruk av eksterne lærebøker og en tvungen runde gjennom vanlig engelskundervisning.

Datter nummer tre fikk egen undervisning sammen med to andre med flytende engelsk most slutten av barneskolen. Det var et opplegg preget av at de ble tatt ut av timen og tilbrakte mye tid på biblioteket på egen hånd, men det fungerte bra. Læreren var interessert og vi brukte tildels egen litteratur. Hun er nå på ungdomsskolen og vi skal ha møte om engelskundervisningen snart – hun har fulgt vanlig undervisning på "svart" nivå men er frustrert og sier hun ikke har lært mer enn fem nye ord på et snaut år.

Problemet med å sette barn som snakker skikkelig engelsk inn i en vanlig klasse er at deres språkferdighet faktisk går ned. Årsakene kan være mange. En er, som nevnt, er at enkelte lærerne er så dårlige i engelsk selv at de ikke kan lære det bort. Yngstemann hadde i første klasse på barneskolen et naut av en lærer (en av disse problemlærerne som sendes mellom skoler som en varm potet og forårsaker mange foreldremøter) som insisterte på at det engelske ordet "cloudy" skal uttales "klådy". Vår datter kom gråtende hjem fordi læreren hadde snakket feil (og da raste hennes verden sammen.) Vi fortalte henne at hennes uttale var riktig, men læreren påsto da at hun snakket britisk engelsk og dermed hadde korrekt uttale. Eldstemann hadde mer flaks med lærere, som tok hennes korreksjoner med humør og selvtillit.

Hovedproblemet er imidlertid at engelsk er et språk med relativt få grammatiske regler, hvor det å snakke korrekt i stor grad er et spørsmål om språkfølelse (og staving rett og slett et spørsmål om å ha lest nok). Denne språkfølelsen er vanskelig å opparbeide i et tradisjonelt klasserom – f.eks. drives det for mye med oversettelser. En av våre døtre fikk beskjed om å oversette ordet "mean" til norsk. Det kan oversettes med "ond", "virkemiddel", "gjennomsnitt" og "mene" sånn med en gang – og hun valgte feil alternativ og fikk feil på oppgaven…

Elendig uttale og dårlig språkforråd er også et problem – mange engelsklærere snakker faktisk ikke godt engelsk. De har ofte et lite ordforråd og gjerne også en litt oppstyltet lærerskoleengelsk. Dette er en slags "Oxford-engelsk", men med sterk norsk aksent, og uten den flyt, klarhet og idiomatiske lekenhet denne sosiolekten krever hvis den skal høres naturlig ut. Engelsk er et språk som nærmest krever at man leker med det, et språk som gjenskaper seg selv (hvis du ønsker å lage nye ord, vær så god) og har svært presise formuleringer og mange nyanseringer. Det er vanskelig å få frem denne språkgleden og variasjonen, og jeg lurer på hvor mange engelsklærere som har den og klarer å formidle den i et så vanskelig læremiljø som et vanlig klasserom er.

Samtidig leser elever i dag massevis av engelsk på nettet, kommuniserer på et slags pidgin, ser filmer uten dubbing og hører på Harry Potter på lydbok. Det bør ikke være vanskelig å få til differensiert undervisning gitt så mye materiale å ta av.

Vanskeligheten kommer når elevene kan mer enn læreren – hvis læreren da griper til posisjonsautoritet kan det bli problemer, fordi andre elever gjennomskuer det. Men det er en situasjon lærere må venne seg til – ikke bare i språkfag, men i mange andre fag også. Diskusjonen om flinke barn og deres rettigheter (moralske, om ikke annet) er en indikasjon på at foreldre og etterhvert myndigheter vil forlange det beste for hvert enkelt barn. Lærerrollen må da omdefineres, nok en gang, og inkluderer muligheten for at noen av elevene vet mer enn en selv.

For meg selv, som foreleser, er ikke dette noe nytt: Når man underviser strategi og ledelse for forretningsledere må man alltid gå ut fra at det finnes folk blant publikum som kan mer om et enkelt case eller en bransje enn en selv. Da må man bruke logikk og argumentasjon, samt sørge for å få vedkommende inn som en ressurs heller enn en hindring for formidlingen. Det krever diplomati, selvtillit, gode kunnskaper og at man er klar over at uansett kommer man til å gå på trynet
en gang i mellom.

Med andre ord, at man er en skikkelig lærer.

5 thoughts on “På sitt nivå

  1. Fra intervju med Nils Christie:
    «– Noreg vil ha alle med i undervisninga. Den enkelte skal realisera seg sjølv, det skal fostrast til det å vera menneske. Av den grunn blir ein viktig del av læringa å ta vare på mangfaldet i klassen. Skal alle med, kan det gå seinare med læringa av både Pytagoras og grammatikk. Til gjengjeld lærer ein noko anna, slår Christie fast.»
    Den sosialdemokratiske likhetstankengangen er så forankret i akademia og den norske skolen, at jeg oppriktig synes synd på taltentfulle barn. En venninne ble sett på som problembarn fordi hun lærte for fort og ble sittende utålmodig og høre på snegleundervisningen. Det hører med at hun også har sagt opp sitt norske statsborgerskap og jobber nå ved en tenketank i USA med en bok om genmodifiserte planter. Hun mente at sånne som henne ikke hadde plass i Norge.
    Og det har hun jo dessverre rett i.

  2. Det verste er lærere og skoler som ikke en gang vil gjøre de enkleste grep som kan gjøre skolehverdagen levelig.
    Et eksempel på hvor enkelt det kan være er å snu oppgaverekkefølgen i fag som matte. De enkleste oppgavene er fremdeles grusomt kjedelige, men de kommer i det minste til slutt.
    Det er selvsagt grenser for hvor mye man får til med enkle grep, men de vil i alle fall vise en vilje til forståelse og tilpasning (og gir rom for en del av de disse barna til å tilpasse sitt eget opplegg). Snegleundervisning er ren tortur for smarte barn.

  3. Tiltak for flinke barn har nok vært i gang i store deler av Norge (som i flere andre land) allerede (like) før artikkelen om Grunde. For en gullalder for differensiert undervisning (nettopp fra alder 10-11 og oppover) begynte i 2007 – dette bl.a. takket være en teknologiytelse som gjør det mulig for elever hvor som helst i verden å få undervisning av lærere hvor som helst ellers i verden (med en grad av nærhet som ligger meget tett opptil den man får ved å være i samme lokale klasserom).

  4. Vi er i ein tilsvarande situasjon no; mi dotter går i sjette, men skulle få engelskundervisning i sjuande. Det passar aldri, ho har hatt fem timar på nesten eit heilt skuleår. Kva som skjer når den andre klassa no går opp i åttande er heilt uklart. Læraren er under middels interessert, og framhevar at det har vore «sosiale spenningar» fordi ho kjem opp i klassa over. Sjuandeklassingane vert sure fordi ho er bedre enn dei, og er eitt år yngre.
    Å lære elevane å takle at folk er forskjellige brukar dei derimot ingen krefter på. Som om dei er på veg ut i verda til eit miljø der alle er like og på same nivå som dei… Eg meiner dette må vere ei av hovudoppgåvene for kompetente lærarar; å lære elevane at dei kjem aldri meir i ein situasjon der dei rundt dei er så like som i ei skuleklasse. Ute i den verkelege verda har folk ulik kompetanse, ulike sosiale evner, ulike oppgåver og ulik livssituasjon, og likevel skal vi leve saman, arbeide saman og akseptere kvarandre.

  5. Gunda, jobb mot at hun tar en eksamen for videregående, jeg tror også at hun kan ta avgangseksamen for 10. klasse raskere og bli ferdig med det.

Kommentarer er stengt.