Her om dagen var jeg på 30-årsjubileet for det kommersielle Internettet i Norge, arrangert av Erling Maartmann-Moe og endel andre gründere fra New Media Science. Tidspunktet var litt omtrentlig og Internett var jo tilgjengelig lenge før det (selv sendte jeg, ahem, min første internasjonale e-post i 1985 og la ut en kommersiell webside (for CSC) høsten 1994, men for all del…)
Uansett, min gamle meddebattant Håkon Wium Lie kunne gledestrålende vise frem en PDF av Norges Lover (med rødt omslag, til og med), og i går la han nyheten ut (på Facebook, av alle steder). Her er et screenshot:
Dette er en langvarig prosess, like gammel som det offentlige Internettet, og jeg har skrevet om det før, senest i 2018. Det er helt utrolig at man som norsk innbygger må gjennom en 12000-kroners betalingsmur for å få tilgang til de reglene som forteller hvordan vi skal komme oss gjennom liv og levnet uten å bli straffet for det. Fremdeles er rettspraksis (dommeres fortolkning av lovene, som er nødvendige for å forstå anvendelsen av relativt tørre og presise paragrafer) bak betalingsmurer, men det vil nok bli sluppet fri en gang, det også. Vi hadde den samme debatten om kartdata – Kartverket tjente noen få millioner på å selge kartdata. De er i dag frie, så vidt jeg vet, forhåpentligvis fordi den samfunnsmessige nytten av å slippe dataene fri var mye større enn de småpengene et offentlig organ kunne tjene på å leke butikk.
I alle fall: Gratulerer, Håkon! 30 år før din tid, som vanlig.
Med alder og det engelskmennene kaller en «sedentiary lifestyle» kommer risiko for høyt blodtrykk. Dermed må man gjøre noe med kostholdet, og det viktigste tiltaket (bortsett fra ikke å røyke og få nok mosjon», men det gjelder uansett) er å spise mindre salt.
Og det er jammen ikke lett.
Salt har, som Mark Kurlansky skriver om i «Salt» – en bok jeg forøvrig anbefaler, i likhet med «Cod» – en lang historie og har både vært valuta og basis for handelsruter, forretningsimperier og oppdagelser.
Men jammen er det ikke lett å bli kvitt saltet fra maten.
Nå skal det sies at jeg elsker salt – Maldonsalt, for eksempel, som er nydelig på all slags mat. (Maldonsalt uttales forøvrig «måldn», ikke «maldåån» – det er engelsk, ikke fransk.) Akkurat det er det lett å gjøre noe med. Og det finnes jo masse alternative krydder og ingredienser man kan bruke for å gjøre maten litt mer spennende.
Eller gjør det det?
Sitronpepper, for eksempel, trodde jeg bestod av sitron og pepper. Men neida, i følge ingredienslisten er det 43% pepper, noe sitron – og 43% salt! Soltørkede tomater har salt som tredje største ingrediens, etter tomater og solsikkeolje (som heller ikke er helt bra for blodtrykket). Ost, pølse, oliven, alle mulige krydderblandinger, og til og med kyllingfilet inneholder altså salt, i mindre eller (i forbausende mange tilfeller) ganske store mengder.
Råvarer er ikke råvarer lenger, tydeligvis.
Det samme gjelder matlaging på restauranter: Jeg forsøker å la meg inspirere av matlagingsvideoer på nett, og har funnet masse godt som jeg eksperimenterer med. Forbausende mange av dem inkluderer en neve salt i maten. Jeg har hørt at skal du lage god mat, må du tilsette fett, salt, sukker eller alkohol.
Nå er det jo slik at man skal ikke kutte ut salt, bare redusere saltinntaket. Så jeg kommer sikkert til å klare meg fint bare ved å gi slipp på Maldon-salt og spekemat og litt andre ting.
Man trenger jo ikke så mye salt, og smaken av salt er noe man venner seg til. Jeg har ikke vært klar over hvor mye salt jeg har brukt, og min kone har påpekt at jeg salter en hel del mer enn hun gjør. Så avvenningen skal nok gå greit.
Men jeg hadde ikke drømt om at det skulle være så vanskelig, rent operativt, å kutte ut noe så enkelt som salt.
Alt som er gøy, heter det, er enten kriminelt, umoralsk eller fetende.
Og, tydeligvis, salt.
Jeg får ta hele greia med en klype… nei det kan jeg heller ikke gjøre.
Denne sommeren har vært preget av komplikasjoner i helseveien både for min nybakte kone og meg selv, men vi kommer oss. En effekt av dette har vært at man har brukt forferdelig mye tid til slapp konsumpsjon av kultur i alle former, det meste levert gjennom YouTube. Etterhvert som formen kommer seg, øker oppmerksomhetsvinduet og kvalitetsforventningene, og derfor er det en glede å finne at min gamle helt Stephen Fry, som har hatt en hel del helseproblemer de siste årene, nå er i full vigør og sprer sine historier og språkekvilibristiske ornamenter til en takknemlig almenhet igjen – her som gjesteprofessor ved Oxford:
I en verden der språkroboter (for å bruke Jan Ketil Arnulfs presise ord fra «Kunstig intelligent psykologi«, en bok jeg leser om dagen, absolutt anbefaler, og skal komme tilbake til) har gitt oss en kakofoni av hypereffektiv, hjelpsom middelmådighet, er det en fornøyelse å høre språk som overrasker, som er uforutsigbart og dermed verdifullt.
Det forutsigbare krever litt innsats å produsere og konsumere, nettopp fordi det er uforutsigbart. Så legg inn det innsatsen – det er verdt det.
Jeg har hatt en Windy 9000 siden 2018. Den har vært helt super som en kombinasjon av daycruiser (frem og tilbake til Revierhavnen, man kan legge til uten å føle at man tar opp hele plassen) og langtursbåt (har vært både på Sørlandskysten og nedover i Bohuslen, utmerket å sove i.)
Gamlebåten, vakker og sosial. Kommer for salg!
Men man blir ikke yngre med årene, og å klatre rundt på smale dollbord med få håndtak er en øvelse som ikke blir lettere. Jeg hadde tenkt å beholde Windyen noen år til, siden den er en vakker klassiker som man rett og slett føler seg litt fornem i. Så, for noen uker siden, begynte plutselig motoren å gå med 3/4 krefter og hastighet. Reparasjon ble forsøkt, men det viste seg at en større overhaling var nødvendig, og der sto vi uten båt til den båtferien vi hadde planlagt for og gledet oss til.
Og dermed ble oppgraderingsplanene fremskyndet noen sesonger. Jeg har hatt lyst på seilbåt, gjerne en stor en, har fablet om en Nauticat 441. Men båtplassen vår tillater kun motorbåt og maks 35 fot. Jeg vurderte en ny og kanskje større Windy (de er vakre), men kom så over en Beneteau Swift Trawler 30, som også er vakker (synes jeg da, hint av sjark) og i alle fall ikke er vanskelig å klatre rundt på. Det eneste problemet var at skuta lå nord for Trondheim….
«Skipperen» i Kristiansund
Først vurderte jeg å sende den med lastebil, men det ble dyrt og ville kreve demontering av diverse rekkverk og annet. Å sette den på en båt ville ta for lang tid. Løsningen ble å kjøre den ned selv. Det betyr å gå rundt Hustadvika, Stadt, og Jæren. Da trenger man hjelp, og min erfarne venn Skipperen stilte sporty opp på kort varsel. Vi tok flyet opp til Trondheim, ble møtt av selger, og etter endel plunder, papirarbeid og proviantering var vi klare til å ta over båten på Brekstad ved utløpet av Trondheimsfjorden.
Trøndelag til Bergen
Utsikten ut Trondheimsleden, sånn stort sett…
Man skal ha respekt for Vestlandet hva gjelder vær og sjø – og det ble endel bølger og svært mye regn nedover. Det er en grunn til at de fleste lystbåter på de kanter har radar og ser litt ut som sjarker – men jeg har i alle fall funnet ut at båten tåler uvær. Det ble bølger midt i mot ut Trondheimsleia, så vi snek oss indre vei til Kristiansund og overnattet der. Dagen etter var det over Hustadvika til Ålesund, en strekning med mange staker – minner litt om strekningen fra Kragerø til Risør, i hvert fall hva navigasjon gjelder.
«Skipperen» er gourmetkokk i tillegg til alt annet, så i Kristiansund vanket det ytrefilet med håndlaget risotto og broccolini.
Neste dag gikk vi fra Ålesund rundt Stadt til Kalvåg. Det rullet bra rundt Stadt (på et tidspunkt datt jeg ut av førersetet), men da vi kom i le bak Måløy tittet solen frem (den gule UFOen vi ikke har sett for mye av i sommer) og vi bestemte oss for å teste ut flybridgen med Skipperens tunfisktartar og et glass rosévin. Det holdt i akkurat fem minutter inntil vi rundet et nes og vinen blåste rett ut av glassene…
På ettermiddagen nådde vi Kalvåg etter en liten tur inn i Svelgen, sånn bare for å ta en avstikker. Der ble det middag på Knutholmen restaurant, som absolutt kan anbefales. Dagen etter var det parademarsj på flatt vann ned til Bergen (kort stopp i Florø for diesel, ett av mange slike), en etappe der Skipperen som avskjedsgave laget bacalao i 20 knop før han ble avløst av Forloveden.
Bergen til Kristiansand
Gloppevågen
Forloveden har noe begrenset utaskjærserfaring, men klatret opp en bratt læringskurve med imponerende pågangsmot. Vi varmet opp med en fin tur ned til Fitjar, der vi ble invitert på middag hos Forlovedens kusine med mann, i en nydelig liten havn (grå naust og nye naust som ser ut som gamle naust) i Gloppevågen.
Forloveden begynner å få dreis på ting…
Dagen etter var det smooth passasje via Haugesund og Skudeneshavn til Stavanger. Haugesund hadde en fin gjestehavn, gode blåskjell på Dattera til Lothe, og ikke minst godtebutikken (for båtfolk) Baardsen & Co. Sikkerhet er viktig, så her fikk jeg kjøpt meg en AIS. (Den ligger foreløpig pakket ned i esken sin i påvente av montering, men jeg føler meg jo tryggere.) I Stavanger ble vi liggende værfast i to netter, men fant en super liten indisk restaurant – The Curry Heaven – og fikk handlet diverse interiør- og kjøkkenting. Vi forsøkte oss riktignok på en liten tur til Tananger bare for å teste, men 0,9 meter bølgehøyde på PredictVind var nok mer 1,5 og fikk spisebordet til å danse rundt, så vi måtte snu ganske fort. Vi fant i alle fall ut hva som må sikres før vi går ut i bølger…
«Halvannen kule» på brygga i Mandal
Etter to netter i Stavanger i surt vær var vi ganske lei, men bølgehøyden var nå nede i 0,6 og vi spant av gårde – først til Tananger, deretter, siden forholdene var gode, til Egersund. Dagen etter var bølgehøyden nede i 0,3 (flatt vann, spør du meg), og da vi i tillegg fikk tips om at man kan gå gjennom Spangereidskanalen og dermed slippe å gå rundt Lindesnes var det duket for en fin tur rundt Lista til Mandal – med solskinn og turens første iskrem.
Feilmontert gallionsfigur i Kristiansand
Neste etappe var i vind og regnvær (dette begynner å bli refrenget) til Kristiansand, snikende bak alle holmer og skjær vi kunne finne. Kristiansands gjestehavn var stor og innbydende og fredelig, inntil vi kom tilbake fra middag (Hos Moi, anbefales), vinden hadde snudd, og dønningene sto rett inn. Seilbåter og motorbåter hoppet og danset i alle retninger, og uansett justeringer av tau og fendere ble det ikke bra. Klokken 0400 på morgenen hadde vi fått nok og flyttet over til Fiskevika, der man ligger litt på utstilling uten vann og strøm, men det i alle fall er stille. (Tror ikke jeg skal legge til i gjestehavnen Kristiansand igjen, i hvert fall ikke på de ytterste plassene.)
Sørlandet og Oslofjorden
Endelig fikk Forloveden et bad (det ble med det ene) i Grimstad.
Etter et hviledøgn i Kristiansand (og en tur/retur bussreise til Oslo for min del) var det tid for Blindleia. Været var overskyet, vi ruslet langsomt av gårde, kom etter mange vakre bilder til Lillesand. Gjestehavnen var full og dagen var ennå ikke over, så vi fylte diesel og dro til Grimstad, der det var plass, yrende folkeliv (butikkene hadde nattåpent), og, ikke minst, solskinn. Hvilket impliserte litt flybridge, softis og endelig et bad, som i alle fall en av oss hadde sett frem til. Grimstad har virkelig fått til byen nå – den nye gjestehavnen er kjempefin, med våken betjening og gode forhold.
Tidlig morgenstemning på kontoret, Risør
Fra Grimstad dro vi til Risør, fikk en fin ettermiddag (vel, kald vind, men vi holdt ut) med venner på flybridge, faktisk første gang vi kunne sitte der oppe i litt tid. Og dermed var det slutt på solen…
Hjemturen gikk via Stavern (nydelige blåskjell på Dampskipsbrygga, anbefales!) i gråvær med regnbyger. Her fikk vi igjen dønninger rett inn i havnen, så vi endte opp med å gå til Skutevika og ligge på svai. Deretter var det rett hjem til Oslo i regn og regn og regn – faktisk så mye at da vi skulle gjennom Mossekanalen, måtte Forloveden vri opp flagget, noe i alle fall jeg ikke har vært med på før.
Erfaringer så langt
Endelig i hjemmehavn
Så langt er jeg svært fornøyd med båten. Beneteau er en seilbåtprodusent, men har laget Swift Trawlers i 20 år. Båten er inspirert av fiskebåter, og jeg er imponert over sjødyktigheten og soliditeten i konstruksjonen. Jeg kan stå oppreist både i styrhus og i lugaren. Den assymetriske plasseringen av styrhuset gir trygg passasje på styrbord side (uansett vær), og baug- og hekkpropell samt en fin port til bryggen på styrbord side gjør tillegging til en lek, selv med strak aksling. En liten mangel er fravær av håndtak og slingrekanter å holde seg i, men det skal jeg få gjort noe med.
Denne båten har et annet bruksområde enn Windy’en, og er 20 år yngre, så det blir som å sammenligne epler og appelsiner, men likevel: Mens en Windy 9000 er en overdimensjonert daycruiser med soveplass til 4, drev, og relativt mye motor, er en ST30 en langtursbåt for to personer med mulighet for en gjest eller to på sofaen i salongen. Den mangler den sosiale sonen bak eller inne i båten (selv om det er plass til 10 personer), men har en bra åpen plass bak der man kan sette ut stoler. Lengden er faktisk den samme som Windy 9000 – 30 fot, i alle fall offisielt – men en ST30 føles mye større, og veier også dobbelt så mye. Vi har ikke fått sjansen til å prøve den i maksvær med sol og varme, men har i alle fall funnet ut at dette er en båt som virkelig tåler uvær. Forloveden sier at det er som å gå fra å feriere i telt (et meget komfortabelt telt, riktignok), til å sove i en hytte.
Svært fornøyd båteier på vei inn til Spangereidkanalen
Komfortabel marsjfart er 15-18 knop, med trimplan satt for å holde baugen nede. Dette er effektivt og brenner 3.1 – 3,7 liter diesel per nautisk mil, mest avhengig av bølgehøyden. Et drivstofforbruk som er svært bra, synes jeg, gitt båtens størrelse og vekt. Så snart det blir stille og ting ikke haster, liker jeg å sette farten til ca. 7 knop, ta opp sidedøren og stå ute og styre. Da går det rundt en liter diesel per nautisk mil, noe som er rimelig og komfortabelt – og jeg får litt følelse av fiskeskøyte. Autopilot er en velsignelse på lange strekninger, og noe jeg virkelig har savnet i Windyen.
Og nå, etter et par dager hjemme, ser det ut til av vi setter kursen mot svenskekysten. Værmeldingen er litt usikker, men det er sol i alle fall noen timer hver dag fremover, og vi er svært nysgjerrige på hvordan båten fungerer i kortbuksevær…
Bilde laget ved å spørre ChatGPT 4.0 «Can you create an image of a middle-aged, blonde woman in a business suit having to make a choice between healthy food and junk food?»
Akkurat når dette skrives, er det fremdeles uklart om Ingvil Kjerkhol kommer til å fortsette som helseminister etter å ha blitt tatt i fusk og fått sin mastergrad trukket tilbake. Så kan man diskutere opp og ned om det var med vilje eller ikke, om hun har visst og så videre.
For meg blir hele den diskusjonen omtrent som diskusjoner om overvekt – der det hevdes at folk ikke vet hvordan de skal spise sunt. Sludder. Alle vet hvordan de skal spise og leve sunt: Mosjoner regelmessig, og, for å parafrere Michael Pollan: Spis naturlig mat, i moderate mengder, mest grønnsaker.
Problemet er at vi ikke gjør det.
Det samme gjelder plagiering. Studenter er bekymret for at de skal bli tatt i plagiat, men reglene er nokså enkle. Metoden for å få det til, er enda enklere:
Skriv alt selv.
Enkelt og greit. Ikke kopier inn tekst med mindre du skal putte den i anførselstegn. Når du leser en fagartikkel: Les den, tenk gjennom hva den sier, og, hvis du skal skrive om hva den inneholder, bruk dine egne ord.
Det er det hele. Det er riktignok slitsomt, men det er det å spise sunt og å komme i form også. Det krever viljestyrke, utholdenhet og disiplin. Minner om et studium.
(Og jada, det finnes noe som heter ChatGPT nå. Og der gjelder det samme, for ChatGPT kan ikke være original eller kreativ, og en masteroppgave skal være nettopp det.)
Jeg har lurt på (og blitt spurt om) om jeg skal melde meg på debatten om ChatGPT, men tror jeg lar det være. Det er ikke det at den ikke er interessant – les for eksempelChomsky et al i New York Times eller Cory Doctorow i Medium for synspunkter som i alle fall til en del faller sammen med mine – men jeg har tidligere vært involvert i debatter om kalkulatorer og søkemotorer og Wikipedia (særlig innen undervisning) og, vel, har en følelse av at jeg kanskje bare skulle børste av noen gamle essays, gjøre en find/replace og, vel, ting er i boks.
Forøvrig: Den bransjen som bør føle seg mest truet, er ikke lærere, men kommunikasjonsrådgivere, hvis jobb til en stor del består i å skrive nøytrale sammendrag av ting de ikke vet noe om. En oppgave som ChatGPT er kjempegod på. Som vanlig vil det være de smarte, de som kan skrive noe originalt (som ChatGPT ikke kan), som vil overleve. Og sånn skal det være.
Selv brukte jeg ChatGPT til å skrive en litt lang og kjedelig epost her om dagen. En en-setnings bestilling ble til en A4-side lang innkalling til et seminar, med forslag til dagsorden og brukbare innlednings- og avslutningsfraser. Litt redigering, en adresseliste, og jobben var gjort. Fabelaktig hjelpemiddel for folk som meg, som sliter med å komme i gang men er nokså kjapp med å flikke på ting som allerede er produsert. (Kommentar fra en bekjent: Så det er derfor så mange eposter har blitt så høflige i det siste…)
Hva gjelder elever/studenter som jukser med å bruke ChatGPT på eksamen – jeg har allerede laget eksamensoppgaver som spør «Hva er [sett inn begrep her]?» Deretter gir jeg svaret fra ChatGPT, og eksamensoppgaven er «ChatGPTs svar er ufullstendig og inneholder feil. Hva mangler og hva er feil?» (Da min kollega Ragnvald Sannes nevnte dette for en studentgruppe, fikk han et stønn til svar…)
Og for ordens skyld: Dette blogginnlegget har ikke – som 74,6% av alle innlegg om ChatGPT) – noe tekst generert av ChatGPT.
Og det er jo, i denne debatten, litegrann originalt.
Tradisjonen (kan vel si det nå, se her og her og her og her) tro har det blitt seiling i år også: 10 dager med Skipperen og Piloten i Spania (fra Valencia til Ibiza og tilbake), og fem dager med Skipperen og Eiendomsutvikleren (erfaren seiler som jeg også seilte med i fjor, skjønt jeg glemte å skrive om det).
Skipperen og Piloten litt syd for Valencia
Spaniaturen ble preget av varme, fiksing av seilbåt (forbruksbatteriene tok kvelden, tar litt tid å skaffe), og seiling til vakre bukter på fastlandet og Ibiza. Krystallklart vann, ankerplasser med posedonia (sjøgress man må unngå, hvis man ikke skal få bot), og fantastisk mat og drikke til fantasipriser (vi regnet ut at turen kostet oss 200 kroner/person/dag i mat og drikke, og da hadde vi virkelig ikke spart på noe.)
Spansk innovasjon: Kortreist Pina Colada
En liten innovasjon man godt kunne innføre i norske uthavner var denne barbåten, som dukket opp i uthavn litt syd for Valencia. Den hadde bentråkket (to sykler montert bak) hurtigmikser og serverte Pina Coladas og annet godt rett til skutesiden. Norsk alkohollovgivning legger muligens noen hindringer i veien, men jeg er ganske sikker på at dette hadde blitt en megahit i Middagsbukta.
Som vanlig kunne vi notere at brasilianere (3-2 i deres favør på båten) har et meget avslappet forhold til det meste og virkelig forstår å nyte livet. I tillegg har de mat- og drikkekultur og en ustoppelig mengde bossa-nova versjoner av det meste av musikk.
Tre mann og et parasail
I mer hjemlige farvann har turen gått fra Marstrand-Mollösund-Käringön-Havstenssund-Koster-Strømstad med stort sett fine forhold og tradisjonell standard på det kulinariske (sjøkreps nesten hver dag). Det har vært hyggelig å kunne bidra litt selv – min nye tittel (tidligere tungmatros) er nå omelettmatros. Men det som virkelig gjorde denne turen minneverdig var seilingen mellom Käringön og Havsstensund, der vi satte parasail, hadde 10-14 sekundmeter rett over låringen, og seilte 40 nautiske mil på 4,5 timer (i tillegg mistet vi en fender, bestemte oss for å behandle det som en mann-over-bord øvelse, så vi måtte ta ned seilet og snu). Maks hastighet på båten var 11.8 knop, noe som er nokså utrolig for en komfortabel 43 fots cruiser (Beneteau Oceanis 43, med navn Gone Walkabout.)
Og denne gangen fikk jeg filmet det med 360-graders kamera. Videoen ligger på YouTube, og øvrige kommentarer er vel egentlig overflødige:
Jeg har etterhvert skjønt at jeg ikke liker å planlegge. Heller ikke påskeferie.
Så hva gjør man når påsken kommer, man har ingen planer, alle hoteller er fulle og man vil på tur? Det blir litt råbarskt med full Monsen, telt og langtur… Men, jeg har en Tesla X, og den har Camper Mode – en knapp på skjermen som holder varmeapparatet på (og i tillegg viser et skjermbilde av en leirplass med bål og det hele). Hva med rett og slett å være skiboms, dra fra sted til sted og sove i bilen?
Som sagt så gjort. Jeg innstallerte en oppblåsbar madrass, kjøpte et lite gassbluss og noen pakker Real Turmat (alt skal prøves), lastet inn fjell- og randonneeski og sovepose og la i vei langfredag.
On the road again…
Klar til avreise
Første oppvarmingsetappe gikk til Sjusjøen, der jeg gikk en liten skitur med barn og barnebarn og fikk nydelig middag hos min datters «svigerforeldre».
Så begynte den egentlige ekspedisjonen – hvor skal jeg dra, hvor skal jeg lade, og hvor skal jeg sove? Jeg hadde lest på diverse Facebook-grupper og hørt fra venner at det var bra med sne på Tyin, så dermed ble det i første omgang lading på Leira i Valdres. Jeg tenkte jeg skulle overnatte på Fagernes, for der er det en parkeringsplass ned mot vannet, kanskje ta et glass vin på en hyggelig hotellbar. Det ble bomtur – alt var dødt, bortsett fra fire kjøretøy (to gamle US vans, en senket stasjonsvogn og en traktor) som kjørte i sirkel rundt sentrum. De to gamle varebilene var innredet som festbusser med høy stereo, men jeg hva han i stasjonsvognen og hvert fall han på traktoren fikk ut av øvelsen skjønte jeg ikke helt. Det endte med at jeg kjørte til Beitostølen, fant ut at det var (nesten) like dødt der, og overnattet på en parkeringsplass.
Dagen etter våknet jeg til strålende vær, kjørte via Skammestein til Tyinkrysset mens jeg hørte på radioen, som stort sett var full av advarsler om skredfare overalt det var sne, og dårlig med sne ellers… Det var litt foruroligende – når man går alene, hjelper det ikke med skredsøker og annet utstyr (ikke det at det hjelper noe særlig uansett). Jeg spurte på sportsbutikken og fikk tips om en fin og trygg tur. Dermed ble det Skørsnøse, nydelig liten topp på drøyt 1100 meter, cirka 1 time og 20 minutter opp fra parkering i veikanten i første sving etter at veien har tatt av til Årdal. Super utsikt og fin nedkjørsel med akkurat passe styresne.
Deretter var det tid for litt Googling og Facebooking (supplert med Varsom Regops-appen, som er obligatorisk i denne sammenheng.) Jeg fant fort ut at Sogndal kaller seg Norges topptursentrum og deretter at det bare er 72 km fra Tyin til Sogndal, med en ladestasjon i mellom. Dit kom jeg på ettermiddagen (inkludert min første tur med en elektrisk ferge). Jeg kjørte nordover med et øye på veien og et på naturen rundt, tok en avstikker ned til fantastisk vakre Solvorn, og satte meg til å lete litt mer. Fant en bloggpost som anbefalte Molden, en fjelltopp i Luster kommune, som visstnok skal ha den fineste utsikten langs hele Sognefjorden. Det er ikke mulig å parkere en bil over natten i Solvorn, så jeg begynte å kjøre innover på leting etter en camp for natten.
Tilhengermiddag
Da oppdaget jeg hvor vanskelig det kan være å være bobil-turist i Norge. Luster kommune skryter av nasjonal turistveg langs Sognefjorden, men gjør sitt beste for å hindre at noen skal kjøre på den. Det er ikke mange engelske skilt i Luster men langt de fleste av dem er «no camping». Rent praktisk hadde jeg vel fått stå i fred, siden dette er rettet mot horder av bobiler om sommeren, men man er nå engang lovlydig… Jeg kom så langt som til Gaupne før jeg ga opp og kjørte tilbake til Sogn Skisenter, som hadde en stor parkeringsplass og intet campingforbud. Der ble det egg og bacon tilberedt på en henger.
Starten på løypa til Molden. Den var bra omtrent så langt man kan se…
Neste dag opprant med italiensk presskaffe på tilhengeren og innkjøp av bakverk på Sogn Skisenter, som jeg ikke hadde hørt om, men som har en framifrå slalåmbakke såvidt jeg kunne se. Tur på skogsvei opp til Mollandsmarki, til en parkeringsplass kalt Krossen, der stien til Molden starter.
Det ble en strevsom tur gjennom skogen – løypa var tydelig i noen hundre meter, men det har vært en skikkelig hard vinter med mange bøyde og brukne trær, så jeg rotet frem og tilbake og endte flere ganger opp med å måtte ta av meg skiene og klatre over nedfallstrær og opp snebare kneiker. Etterhvert traff jeg på en skogsbilvei som løypa fulgte, og derfra var det greit – gå på rygg, vær trygg, som Monsen sier. Utsikten startet fantastisk og ble bare bedre oppover, virkelig en følelse av å gå på Norges tak, men Sognefjorden på tre kanter. På toppen var det vindstille og 360 grader utsikt.
Den derre takfølelsen…
Jeg kom i snakk med en hyggelig familie på toppen. De bodde på Skedsmo og hadde hytte nede ved Mollandsmarki. Jeg fikk vite at trikset var å ignorere løypebeskrivelsen og i stedet kjøre ned skogsbilveien, så ville man ende opp ca. en kilometer fra parkeringsplassen, men slippe nedfallstrær og steiner. De var lommekjent og kunne dermed kjøre en annen og mye finere vei ned enn den man kom opp. Jeg slo følge med dem ned – fantastisk føre med styresne og jevn skare. Da vi kom ned, kjørte de meg til parkeringsplassen, så jeg slapp å gå den kilometeren i skistøvlene. Snakk om gjestfrihet – tusen takk!
Etter litt googling fant jeg ut at Hemsedal kunne være neste destinasjon, og la i vei via den uunngåelige og nokså nitriste ladestasjonen i Lærdal. Kom frem til Hemsedal sentrum ved femtiden. Jeg fikk et innfall og begynte å lete etter hotellrom, og fant et billig et på Skogstad hotell. Dusj og dekket frokost fristet, så jeg kapitulerte og sjekket inn. Greit å være skiboms, men man må jo ta litt hensyn til omgivelsene også.
Etter en langsom frokost (elsker lange hotellfrokoster, med nok kaffe og grei Internet-tilgang) var det tid for å finne et sted å gå i Hemsedal. Jeg forsøkte å spørre litt rundt omkring, men endte opp med å kjøre nordover i dalen inntil jeg så en parkeringsplass med folk som sto og klistret skifeller. De pekte ut en skredsikker vei til Storebottskarven, så det ble dagens tur. Sedvanlig suveren utsikt på toppen, fin nedkjørsel med ganske hard skare, og morsom kjøring på stadig stivere bein og slushete sne gjennom bjørkeskogen.
Slalåm, bokstavlig talt
Dermed skulle egentlig denne ekspedisjonen være over – jeg skulle forelese dagen etter – men jeg hadde rett og slett lyst på litt mer tur, så jeg fant ut at jeg skulle bli en dag til og ta webinaret fra bilen. Etter nok en liten ladetur til Lærdal (viktig å ha litt buffer før overnatting) gikk turen til Tyin igjen. Været var helt utrolig – ikke en sky – og så og si alt av biler og mennesker glimret med sitt fravær. Jeg endte opp på en parkeringsplass ved Tyinoset, med solnedgangsutsikt.
Det er en helt annen opplevelse å være på fjellet når det ikke er andre mennesker der – jeg hadde hele Tyin omtrent for meg selv.
Kveldsstemning ved Tyinoset med Real Turmat og en kald en.
Jeg våknet til en stille og plastisk verden i blått, sort og hvitt. Igjen måtte jeg finne en nokså kort og greit tur, så jeg kjørte til Tyinkrysset, provianterte litt og fant en parkeringsplass langs veien, akkurat tidsnok til å få filmet litt snefresing til glede for mitt eldste barnebarn. Turen gikk til Stølsnøse, en svært enkel topp med en (igjen) fantastisk utsikt mot Hurrungane, Falketind og fjellene mellom Bygdin og Gjende.
Utsikten nordover fra Stølsnøse
Deretter var det tiden og veien – jeg rakk ladestasjonen på Leira tre minutter før jeg skulle begynne å forelese, og holdt hele greia fra forsetet i bilen, inkludert en 30 sekunders pause for å nappe ut kontakten etter fullført lading. Deretter bar det hjemover, avbrutt av litt studentveiledning via Zoom på Nes i Ådal.
Tesla X som ekspedisjonsbil
Så hvordan fungerte Teslaen egentlig? Jeg hadde valgt å gjøre det enkelt – man kan kjøpe skreddersydde madrasser og utstyr for å dekke til vinduene – ved å legge en oppblåsbar madrass jeg allerede hadde i bagasjerommet, og bruke en vanlig sovepose. Komforten er OK, men jeg er 193 cm og det betyr at det er litt vanskelig å rette seg helt ut. Jeg måtte ha passasjersetet helt frem og bygge opp med ryggsekker og annet for å ha noe å legge hodet på.
Stemningsbilde når man trykker Camper mode….
Den store fordelen med Teslaen er camper mode, en knapp på skjermen som gjør at varmeapparatet kommer på og blir stående på hele natten. Etter 5 minutter kommer det også opp et bilde av et leirplass med brennende bål på skjermen. Det er ganske luksus å ligge i soveposen og justere bilens temperatur med iPhonen via Tesla appen. 17 ° når man ligger i soveposen, 20 ° når det er på tide å stå opp. Siden ventilasjonen står på, er det ingen dugg på rutene når man våkner, men man må jo tåle litt viftestøy. En overnatting tar 50 til 80 km rekkevidde, avhengig av hvor kaldt det er ute og hvor varmt du vil ha det i bilen.
Ellers er teslaen bare sånn nogenlunde praktisk som ekspedisjonsbil. Den har runde former og er stor, og det betyr at det er svært lett å komme bort i skjermer og dører slik at man blir møkkete. Det er også nokså sparsomt med horisontale flater for å legge fra seg ting når man lager mat eller planlegger neste tur. Og man bør være alene, med mindre man er svært gode venner eller er forberedt på å tømme bilen for ski og pikkpakk før man går til sengs. (eventuelt kan man ha en sånn kasse på tvers av hengerfestet eller legge skiene under bilen. Hvis man har en Tesla S, kan man ha skiboks på taket.)
Interiør før sengetid…
Kjøremessig er bilen fantastisk, naturligvis. Den glir gjennom landskapet, suser opp de bratteste bakker, og genererer mer elektrisitet i nedoverbakkene. Den har store vinduer som gjør at man kan se opp på fjelltoppene. Rekkevidden er bra, men det er dårlig med ladestasjoner i fjellheimen, så jeg endte opp med å dykke ned til dalførene for å fylle opp batteriet slik at jeg hadde god margin før hver overnatting. I praksis betyr det at man må lade nesten hver dag, så det blir endel kjøring til og fra ladestasjoner. Det gjør ikke noe for min del – jeg kan kjøre mellom fjell og fjord i timevis uten å kjede meg – men man bør ta det med i planleggingen.
Hvis man da gidder å planlegge.
Summa summarum
Den store fordelen med å være skiboms med bil er at man kjapt får oversikt – jeg føler nå at jeg har nogenlunde forståelse for toppturer i Sogndal, Hemsedal og Tyin. Jeg har funnet ut at det lønner seg å overnatte høyt til fjells, på steder med lav after-ski faktor. Fjellfolk, enten de bor der eller er tilreisende, er hyggelig og hjelpsomme.
Til neste år (eller kanskje til og med om et par uker) tar jeg kanskje en tur til Romsdal eller Turtagrø eller Hardangervidda. Og hvis været skulle bli dårlig, vel, så kan man jo bare kjøre dit det er bra eller dra hjem igjen.
For to år siden skulle jeg flytte på en del av ankerspillet på båten min. Jeg skrudde ut en skrue, og mistet den nesten øyeblikkelig på to meters dyp på Risør gjestehavn. Jeg greidde meg uten skruen en stund, men da jeg satte båten på vinteropplag i år tok jeg med meg en tilsvarende skrue med tilhørende skive, og har nå gått rundt med den i bukselommen noen uker, for å sjekke om de finnes på ulike jernvareforretninger rundt omkring.
Da jeg omsider fikk spurt en ekspeditør på Jernia på Storo, fikk jeg beskjed om at stedet å gå til er Zachariassen Jernvare på Torshov. Og i dag var jeg innom, og fikk med meg riktige, syrefaste skruer og skiver til den nette pris av kr. 30,-
Så hvis du har en skrue løs, anbefales denne butikken på det varmeste! Dette er en butikk av den sorten som ikke bør forsvinne….
PS: De har et suverent utvalg i finere snekkerverktøy også!
Stephen Fry, den nålevende personen jeg beundrer mest, forteller historier jeg har lest og hørt før, og avslutter på en måte som bare han kan. Ta deg tid til denne.
I disse virustider må man finne måter å slappe av på – så jeg koser meg med en kaffe og New York Times Sudoku mellom slagene. I dag har jeg testet forskjellige varianter av kameraer og annet med en gammel iMac (sent 2013) som dessverre ikke er ut til å håndtere et bra kamera særlig godt.
Noe må man jo spille inn, så her er en instruksjonsvideo i hvordan man spiller Sudoku, ved bruk av en metode (Snyder-notasjon) inspirert av den aldeles utmerkede Youtube-kanalen Cracking the Cryptic, som anbefales hvis du har endel tid å kaste bort og er sertifisert nerd. CtC har for øyeblikket 176000 abonnenter, så det er tydeligvis endel nerder der ute. Se denne videoen for et spesielt elegant eksempel på smart problemløsning.
Forøvrig er dette en demonstrasjon av en algoritme for å løse Sudoku. Det finnes mange andre, inkludert å bruke en datamaskin til «brute force» – det vil så å prøve alle versjoner. En elegant måte å gjøre dette på demonstreres i denne videoen fra Youtube-kanalen Computerphile (med 1,66 millioner abonnenter).
Så med det: Min første, og nokså sikkert siste, Sudokuvideo:
For noen år siden skrev jeg, sammen med min gode venn Bill Schiano, en bok om caseundervisning. Den har blitt populær (fikk nylig beskjed om at salget har passert 6000 eksemplarer, som jo ikke er helt elendig når det er snakk om et nokså spesialisert emne). Men den er ikke lenger tilgjengelig som fysisk bok, bare som PDF.
Og det er her det blir morsomt. Amazon har en automatisk prisalgoritme som foreslår priser for bøker og andre produkter. Som synes er et brukt eksemplar av denne boken nå opp i den nette sum av $860 for et prikkfritt eksemplar (med dagens miserable dollarkurs, nesten 9200 kroner).
Her er mitt tilbud (siden jeg har noen prikkfrie eksemplarer liggende): Send meg en epost, og jeg skal selge deg et eksemplar med 50% rabatt. Og jeg skal ikke signere den, siden den da sikkert går ned i verdi. Betaling med Vipps…
Vanligvis skriver jeg en bloggpost på julaften der jeg viser en video med Tim Minchin og filosoferer litt over hvor fint det er å slappe av før ting begynner med Kalle Anka på svensk TV mens store deler av familien er i kirken.
Men slik blir det ikke i år. Man har nemlig fått ny sjef. Kvinnelig sådan. Hun er snart to år og våkner klokken 0430 om morgenen, i følge moren. Hun sover også fra ca. 12 til 14 og ankommer hvert øyeblikk nå klokken 10, ca., så her blir det ikke tid til noe mer enn en kjapp julehilsen til alle. Middagen blir klokken tre halv fem, og, vel, sånn er det.
Det blir mye stress om dagen – alle dager, når jeg tenker meg om. Mye tid blir brukt i bil, noe som jeg faktisk synes er helt greit, for da har man tid til å tenke og ta telefonsamtaler. Hørte om Arthur Buchart for noen år siden at han hadde kontoret sitt i en Mercedes stasjonsvogn, og jeg kan forstå det. (Har lekt med tanken om å ha en bil med et kontor i – ikke en bobil, men en litt ombygget varevogn eller SUV. Skikkelig firmabil.)
Uansett, av og til trenger man å koble av med noe helt annet. Radio er ikke lenger det mediet det aldri har vært – blir for mye pludring – selv om det hjelper at jeg har Internet-basert radio og kan høre f.eks. på offentlige radiostasjoner i USA, såsom WBUR.
Men podcasts er i ferd med å ta over radioens rolle, akkurat som Youtube og Netflix utkonkurrerer lineær TV, og også her får det nasjonale konkurranse fra det internasjonale. For all del, det finnes masse gode podcasts i Norge også, men der NRK har intervjuprogrammer der man forsøker å forenkle for den store masse, har BBC intervjuprogrammer der fagfolk diskuterer med fagfolk.
Jeg bruker Spotify. Mitt foreløpige favorittprogram, og der jeg har startet (men jeg skal videre, tro meg) er Melvyn Braggs In Our Time (BBC player, Spotify), som handler mest om historie og filosofi, ispedd litteratur, natur- og samfunnsvitenskap. Formatet er enkelt – et tema spesifiseres, man inviterer tre professorer med sakkunnskap, og så spør en svært godt forberedt programleder om temaet og driver samtalen fremover. Hvert program tar en snau time, folk får lov til å fullføre setningene sine, og man lærer masse om temaer man har tenkt eller ikke tenkt på, som Melisende, Nero, Doggerland, fri vilje, Lawrence of Arabia, Limerick-traktaten, Robert Burns eller Picassos Guernica.
Min favorittepisode så langt var en kunnskapsrik og tydelig diskusjon om Hannah Arendt, som herved anbefales som stedet å starte. Arendts bok Eichmann in Jerusalem er en av de beste analyser av et samfunnsfenomen jeg noensinne har lest, og dette programmet har inspirert meg til å utforske hennes andre bøker.
Det er nokså tidlig søndag morgen, dagen gryr, omeletten er laget og fortært, og snart er det tid for å gå ut i hagen og rake løv, hugge ved og komme tettere i kontakt med min indre redneck.
Det er hyggelig å være relativt tidlig oppe om morgenen – man får noen ekstra timer selv om man sovner til Nytt på nytt – men i morgen blir det alvor, for da kommer håndverkerne. Vi har nemlig bestilt ny garasjeport, og det ser ut til at det er en eller annen lovregel som påbyr håndverkere å være på byggeplassen klokken 0700 om morgenen, et tidspunkt der jeg normalt står i dusjen.
Hvorfor er det slik? Det er forsåvidt praktisk for meg – i bytte mot litt mindre søvn får jeg sjansen til litt koordinering av jobben (de fleste misforståelser skjer jo under de første fem minuttene av ethvert prosjekt) før jeg krabber inn i bilen og begir meg til min egen jobb. Men jeg jobber mye hjemme og kan gjøre det i morgen, så det argumentet holder ikke lenger.
Tradisjon? Jeg var yngre en gang og kjente en snekker på min egen alder som klaget bittert over alle de gamle gubbene som mente at arbeidet skulle starte klokken syv. Det var muligens en tradisjon fra tiden før elektrisk lys, derav uttrykket «syvsover», men tradisjoner kan man endre. Vedder på at den dengang unge snekker nå starter klokken syv, om han fortsatt er snekker.
Kanskje det har noe med den andre enden av arbeidsdagen å gjøre? Om sommeren blir det jo for varmt å jobbe på ettermiddagen, strand og utepils lokker, greit å være ferdig tidlig. Men om vinteren, når det er mørkere og kaldere om morran enn noensinne? Eller har det noe med skiftarbeid å gjøre, og at denne tredjedelen av dagen er styrt av de andre skiftene?
Kanskje det er noe fysisk, at kroppsarbeid startes lettest tidlig om morgenen? Det er i alle fall en hel del folk ute og jogger på slike forferdelige tidspunkter. Muligens tid for esoteriske teorier om forskjeller i korporlig og kognitiv døgnrytme, men journalister går jo også tidlig på vakt og jobben deres skal i alle fall i utgangspunktet være kognitivt basert. Jeg merker jo selv at om jeg kommer meg i arbeidsklærne og starter tidlig, får jeg gjort en hel del, men om jeg i stedet tar en kaffe til og skriver (for eksempel et blogginnlegg) tar det betenkelig lang tid før løv og ved blir samlet opp og prosessert. Kanskje håndverkere trenger en tidlig start for å tvinge seg selv til å komme igang?
Jeg vet ikke. Men klokken næmer seg ni og bjørkeveden venter. Det er riktignok søndag, men jeg har en lyddempet kløyveøks og naboene gir blaffen likevel.
God morgen!
(PS: Om du synes dette innlegget er mindre digitaliseringfokusert og enda mer adspredt enn vanlig, vit at dette er primært skrevet for å teste hvordan et Apple Magic-tastatur fungerer mot en iPhone. Tidligere har man tydeligvis ikke kunne gjøre dette, men etter den siste oppgraderingen til Catalina eller iOS etellerannet går det tydeligvis aldeles utmerket, så jeg har anskaffet et for reisebruk. Utbrettbare tastaturer er utmerket, men skal man skrive lett og ledig trenger man noe i full størrelse, og Apples versjon uten numerisk sidetastatur fungerer faktisk utmerket. Hvilket betyr at iPhonen blir en suveren notatmaskin.)
Eirik Normann Hansen driver sitt eget konsulentselskap (om digital markedsføring og ledelse, blant annet) etter en karriere innen kreativ consulting i bl.a. Creuna. Han er stolt innehaver av det fineste kontoret i Oslo – et tidligere atelier i Damstredet 20A, der han har pusset opp og installert en passende mengde duppeditter. Dette kontoret er i seg selv verdt et besøk, og det har jeg gjort, for noen uker siden. Resultatet er en podcast om alt og ingenting – kanskje først og fremst om at digitalisering krever teknologiforståelse, ikke bare for teknologien slik den er, men slik den kommer til å bli.
De tre siste (16, 17, 18) årene har jeg vært ute og seilt med bl.a. Skipperen, Forleggeren, Piloten og Vinbonden (ikke alle på en gang). Det har jeg gjort i år også (en uke med Skipperen og Piloten, en uke med Skipperen og Forleggeren). Den første uken, i Portugal i mai, hadde totalt ca. to timer seiling – båten mistet propellen, muligens pga. krypstrøm, og vi ble liggende i havn i Cascais i fire dager. Den andre uken, Marstrand til Grebbestad i juli, var preget av lite vind, og dermed endel motorseilling, oppveiet ved mye og deilig sjømat.
Men de to turene, hyggelige som de var, har ikke vært det viktigste maritime som har preget sommeren. Man har nemlig anskaffet båt, og tatt fritidsskipperkurs.
Fritidsskipper Fritidsskipper er båtførerprøven på steroider, og involverer et 12-dagers kurs ( (D5L hos Trygg Ombord.), 10 dager med teori og to dager med navigasjonspraksis. Jeg tok dette over tre langhelger i juni sammen med Skipperen, og dermed er man (vel, Skipperen, jeg må ta en «praktisk utsjekk» siden jeg ikke har eid stor båt i over tre år) sertifisert for å føre båter opp til 70 fot 24 meter (ca. 78 fot) i Norge, Sverige og Danmark.
Kurset var morsomt – studentene en hyggelig blanding av folk med fiske- og tradisjonell kystbakgrunn, seilere, og meg som bare var med fordi jeg syntes det var morsomt å lære. Det skal sies at mesteparten av stoffet kunne jeg fra før (takket være speideren, militære, fjellsport og å ha jobbet på sykehus), men det var bra å få det satt det hele i system og få oppklart endel misforståelser og manglende oppdateringer. Jesper var en glimrende instruktør, men jammen var det mye å lære fra de andre studentene også, om fiskebruk og dieselfiltre og skilletrafoer og navigasjonsbommerter. Morsomt å se forskjellen i perspektiv: En av studentene (kyst/fiskebakgrunn fra Ålesund) skulle legge til med kursets seilbåt – en splitter ny 55 fots Hanse. Instruktøren var en smule bekymret, siden han hadde erfaring med at fiskere smeller baugen på sjarken i brygga og gir gass til styr- eller babord for å få den inntil. Vår mann fra Ålesund parkerte båten forsiktig og nydelig, og kommentere saken med: «Det tok litt tid – e’kje vant til sånn Tupperware…»
Båt Man har også anskaffet båt, faktisk i september i fjor. Det har blitt en to-tre overnattingsturer, og en ukestur til Sørlandet i juli.
Båten er et kompromiss, men et godt sådan. Jeg ville helst ha en robust seilbåt, men Fruen vil ikke. Hun mener jeg kan seile med Skipperen på hans båt hvis jeg vil seile, og har i grunnen et poeng der. Dermed ble det motorbåt, og endel krav måtte oppfylles. Båten skulle være liten nok til at den kan brukes til småturer rundt på Oslofjorden (vi bor ved sjøen og har en liten 16-foter med kalesje som har fungert utmerket til småturer hittil.) Den skulle være stor nok til at vi kunne ta overnattingsturer og til at vi ikke måtte ha redningsvest (altså over åtte meter.) Og jeg ville ikke ha en cabincruiser med høyt fribord, men noe litt smekkert og elegant.
Dermed endte vi opp med en meget pen Windy 9000 fra 1996, velholdt med en nokså standard Volvo Penta motor (valgt etter anbefaling fra Knut, vår lokale båtmotorekspert). Den har offisielt sengeplass til fire, i et knipetak seks, men passer egentlig best for to. Og den er liten nok (30 fot) til at den er billig i båthavn og får plass ved gjestebrygger ved restauranter og lignende. Så langt er vi svært fornøyd, både Fruen og jeg.
Skuta (nærmest). Vil etterhvert få navnet Ragnhild VII. Intern spøk…
Ferie Årets båttur (for Fruen og undertegnede) har dermed blitt med motorbåt, fra Oslo til Grimstad (vel, vi kom så langt som til Brekkestø) og tilbake, med overnatting på Bolærne, Nevlunghavn, Risør, Grimstad, Låddalsholmene, Risør, Stavern og Horten. Det ble endel gjestehavn, mest fordi vi var barnevakt for en liten hund som trengte å kunne gå i land før sengetid.
Jeg har faktisk ikke ligget i norske gjestehavner før – bare svenske og danske – og merket en viss forskjell i klientell og servicetilbud. Vestkysten av Sverige er preget av masse mennesker, trange havner, og en viss eksklusivitet – hvitvins- og seilbåtfaktoren er høy, særlig på steder som Marstrand. Den typiske båtturisten i norske havner har en Princess 42, høy BMI og tilbringer kvelden på båten med en pappvin. (Nå skal det sies av dette ikke stemmer for Brekkestø, og at vi var i Kragerø i høljende regnvær og derfor ikke gadd legge til, men likevel…)
De norske båthavnene har også et lavere servicenivå, og dårligere restauranter. Et sted som Hunnebostrand har i hvert fall fire-fem restauranter som stort sett serverer lokal sjømat. Menyene jeg så i Stavern, for eksempel, er mer preget av pasta og burgere, med sterk fokus på pris. Horten hadde den klart beste havnen (inkludert en hyggelig havnevert som kom rundt og samlet søppel samtidig som han kontrollerte betalingen) og anbefales, selv om avstanden til Oslo er litt kort og det derfor kan være fristende bare å stikke hjem derfra. Ellers har man gammeldagse løsninger med dusjer som krever myntpåkast og toaletter som mangler dopapir. Norske båthavner later til å være et tillegg til en by, ikke en viktig del av miljøet, i større grad enn de små stedene (som Käringön, Fiskebäckskil, Hunnebostrand og Koster) på den svenske vestkysten. Og dermed blir det hele litt dødt. Litt synd, for man kunne gjort så mye mer ut av det, men inntektsgrunnlaget er antakelig for lite (eller gjestehavnene for små.)
Når skal det sies at Risør og Tvedestrand er koselige steder, Grimstad er vi glad i, og Arendal med Nidelven er nydelig. Nevlunghavn har et fantastisk bakeri hvis man er villig til å gå en kilometer. Og norskekysten har massevis av fine sund og trange fjorder (for eksempel mellom Eydehavn og Tvedestrand) der man ikke kommer inn med seilbåt, noe som gir en annen opplevelse enn utaskjærs.
Så ja takk, begge deler.
Det kvinnelige element Fruen har gått kurset «Ta roret, jenter» hos Redningsselskapet og var kjempefornøyd med det. Hun tar faktisk roret, og har observert at med unntak av rene jentebåter er det så og si alltid mannen som kjører, uansett alder, båttype og nasjonalitet. Det er i grunnen litt underlig, gitt at jobben med å legge ut fendere, hoppe i land, og fortøye, er både mer fysisk krevende og vanskeligere enn det å stå til rors, skjønt det er den som står til rors som får skylden for eventuelle bommerter.
Å bli kjent med båten Det å ha en båt med masse utstyr og innebygget motor er nytt for meg. Jeg har lært at den gamle tommelfingerregelen om å sette av 10% av innkjøpsprisen til vedlikehold ikke er så dum. Samt at alt som er maritimt dimensjonert er nokså dyrt, for å si det forsiktig. I alle fall, hittil har det blitt en propeller, to impellere og en havnekalesje, samt ganske saftig mye diesel Det enkleste, har jeg funnet ut, er å ikke se på pumpen når man fyller, og heller ikke se på beløpet når man trekker kortet. Samt, som en nabo sa, at man må betrakte det som et substitutt for hotellkostnader. Men det er litt morsomt å skru og pusse og fikle også – det er alltid en skrue som skal strammes eller et hengsel som trenger smøring eller noe som går i stykker og må fikses. Når sant skal sies, har jeg vel brukt mer tid på det enn på båtturer i år.
Jeg er så heldig at jeg kan gå hjemmefra til båten min, og denne sommeren har jo så absolutt innbudt til sjøliv. Det finnes en rekke restauranter man kan nå via båt i Oslo (vel, strengt tatt kan man vel nå de fleste, hvis man legger til ved Aker Brygge og tar kollektivtransport), men en man bare kan nå med båt er Revierhavnen Kro (på Hovedøya), som herved anbefales på det varmeste.
Det er noen år siden jeg var her sist, og i mellomtiden har noen gjort noe med kjøkkenet, for her får man hvalbiff, tunfisk (noen dager) og ikke minst en helt suveren fiskesuppe til en pris minimalt over hva en middels kebab koster. Anbefales!
(Men man må altså ha en (liten) båt for å komme hit. Tror jeg. Grunn nok til å skaffe seg båt, mener jeg.)
Tversover 