Wikipedia for skolen

Her er en versjon av Wikipedia tilpasset skoleelever, som kan lastes ned til en memory stick eller en DVD for bruk på skole-PCer uten tilgang til Internett. Artiklene (5500 stykker) er kvalitetssjekket og sammensatt i henhold til Storbritannias nasjonale kunnskapsstandard for skolen.

Kanskje dette er hva Wikipedia Norge og muligens også Store Norske kan brukes til? Tenk om vi i stedet for å bruke mange millioner på skolebøker kunne bruke noen millioner på digitale læremidler…..

(Via BoingBoing)

Årsaker til musikk

Olav Torvund skriver "måtte jeg aldri bli voksen" om sin bekymring for at han kommer til å miste sin gode musikksmak etter at han har funnet at kategorien "voksen" eller "godt voksen" i platebutikken inneholder gamle norsktoppslagere og endel artister av typen Rune Rudberg og Sputnik.

Men hva er det egentlig som skjer her? Jo, platebutikken setter sammen en type musikk for en spesiell bruk og for en spesiell gruppe. På markedsføringsspråk heter det vel at man segmenterer ikke bare etter alder, men etter formål – "hvilken jobb kunden ansetter ditt produkt til å gjøre", for å sitere Clayton Christensen.

Man lytter til musikk av mange årsaker. En av dem er mimring – når man hører en bestemt type musikk, husker man episoder i livet der musikken ble spilt. En enkelt musikklåt spilles gjerne mye når den er ny, og deretter spilles den mer sjelden, med mindre den er god og mange vil høre den om igjen. Da kalles den gjerne en "hit" og etterhvert en "klassiker". Siden den fortsetter å spilles, blir den etterhvert hørt av mange aldersgrupper. Mine døtre kjenner "We are the Champions" like godt som meg, for eksempel.

Hvis vi deler inn musikkbruk i to kategorier (mimring og ikke-mimring) og musikklåter i to (klassiker og ikke-klassiker) ser vi fort at det blir sammenheng mellom disse to dimensjonene: Ikke-klassikere havner etterhvert i mimrekategorien, fordi klassikerne kan man jo høre stadig vekk (og dermed assossieres de ikke lenger med en viss tidsperiode). Med andre ord: Mimremusikk er dårligere enn annen musikk: "Godt voksen" kategorien inneholder derfor enten artister som kun var populære en gang på tidlig 70-tall eller som har fortsatt i den samme stilen og derfor har vært henvist til et publikum som ikke har avansert i sin musikksmak.

Så kan man jo spørre seg hvorfor akkurat kategorien "godt voksen" har blitt så prominent i platebutikkene, og her er nok svaret at denne gruppen (over 50, vil mimre) er en av de få gruppene som fortsatt kjøper musikk i platebutikker. (Den andre gruppen er folk som er mer enn alminnelig interessert i kvalitetsmusikk, hvilket kan føre til interessante konflikter i butikkene etterhvert.) Denne gruppen har ikke avansert i sin musikksmak, og er antakelig derfor også mindre tilpasningsdyktige enn gjennomsnittet når det gjelder teknologibruk. Det er derfor plateselskaper nå kjøper seg inn i dette markedet i sin profitable marsj mot solnedgangen.

Olav Torvund er over gjennomsnittet musikkinteressert og kommer derfor til å rive seg i håret fordi han må dele platebutikken med over-50-mimrerne en stund til (inntil enten mimrerne eller platebutikken forsvinner). Vi andre mimrer til Youtube, en trend som nå også har nådd gamlehjemmet.

Juks og juksere, igjen

Her er en ny artikkel på forskning.no om bruk av automatisk plagiatkontroll ved Universitetet i Bergen og andre steder. Undertegnede er sitert på at argumentasjonen for at det ikke skulle bli noen reaksjon mot jus-studentene i Bergen er tynne, og det mener jeg fremdeles.

Nå skal det understrekes at jeg ikke kjenner grunnlaget – hvis det er så at 228 studenter fikk sine besvarelser flagget av programvaren som mulig juks, trenger ikke det bety noe som helst – man må i alle tilfelle etterkontrollere manuelt. Jeg kan ha studenter som kommer opp i 60% "juks" – og så viser det seg at en kombinasjon av korte oppgaver, korrekt men rikholdig kildebruk og gjengivelse av oppgavetekst i besvarelsen har drevet opp prosenten (som er et sannsynlighetstall, ikke noe mer.) Men om man etter manuell kontroll finner at 228 har jukset, er det nokså merkelig at det ikke skal ha følger – det blir omtrent som å si at man ikke kan utskrive fartsbøter fordi man ikke har advart om at det kan bli kontroll.

Det er forøvrig en ganske streng selvjustis innad blant studenter om hva som er juks eller ikke. Avskrift og kjøpte oppgaver er for det meste sett på som utillatelig juks, likeså å kjøpe seg inn på en oppgave. Men å snakke sammen om en oppgave og så skrive den hver for seg er mer i en gråsone – da kan man ende opp med samme argumentasjon og konklusjon, uten at teksten er lik.

Jeg tror aldri vi kommer et plagiatproblem til livs med automatisert kontroll, men den virker i alle fall preventivt, tar de opplagte synderne, og gjør det enkelt å plukke ut de tilfellene der man må kontrollere grundigere. Ingen grunn til ikke å bruke det, med andre ord.

Relatert:

Innovasjons- og forskningspolitikk

Møte i PFIT i ettermiddag, med den noe kronglete tittelen "Sosialliberale perspektiver på innovasjons- og forskningspolitikk". Møtet arrangeres sammen med med Liberalt Laboratorium, og her er programmet:

16:30 – 17:00: En matbit.
17:00 – 17:45: ”Tjenesteinnovasjon for fremtidig verdiskaping – foreløpige tanker om virkemidler”
Katja Hydle (Seniorforsker ved Sintef og Ph.D.-student på BI)
Kommentator: Inge Jan Henjesand (tidligere rektor og prorektor ved BI, leder for næringspolitisk avdeling i Abelia)

18:00 – 19:30: ”Kan et liberalt demokrati støtte grunnforskning?”
Silje Ambø Langvatn (Stipendiat, Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen)
Eiendomsrettigheter i kunnskapsøkonomien
Rune Foshaug (Seniorrådgiver i Abelia, NHOs forening for kunnskap og teknologi, og prosjektleder i Liberalt Laboratorium)
Kommentator: Espen Andersen, BI og PFIT

Hvis du har lyst til å komme – ring Rune Foshaug på tlf. 951 42 636.

En som forutså finanskrisen

Jeg har fått noen henvendelser i ulike former om å uttale meg om finanskrisen, hvorfor ikke noen så den på forhånd, og så videre. Siden jeg ikke er ekspert på finans, internasjonal eller annen, har jeg ikke tenkt å si et pipp. Og hadde jeg forutsett det, så burde jeg jo heller ikke si noe (de om har snakket om den på forhånd har jo ikke akkurat blitt lyttet til) men i stedet gjøre noe med det – for eksempel investere i noe kontrasyklisk.

For meg virker det som de fleste som har advart mot dette enten har vært litt obskure eller litt etterpåkloke (dvs. at de har skrevet ting som i ettertid kan tolkes som visdom men som ikke var det, omtrent som horoskoper.) Det er riktignok en hel del investorer der ute som trakk seg ut av aksjemarkedet for 1-2 år siden og nå sitter og venter. Men aksjemarkedet er en ting – det ser derimot for meg ikke ut som noen har forutsett en bankkrise av de dimensjonene vi nå ser.

En av de få som så hva som skjedde og gjorde noe med det er Andrew Lahde, som startet et lite hedgefund som shortet mot subprime (eller hva det nå heter). Etter å ha returnert en avkastning på 866% avsluttet fondet med et avskjedsbrev som er noe av det morsomste (og mest idiosynkratiske) jeg noensinne har lest innenfor den bransjen.

Akk ja. Handlinger, ikke ord, er det som teller.