I en tid da mange kulturmennesker fortsatt henger igjen i en forståelse av teknologi som noe ikke-spirituelt, traurig og matematisk, kan man jo lese essayet Turing’s Cathedral av George Dyson. Katedralen han refererer til er Google og inspirasjonen kommer fra den ærefrykt mange av de ansatte har overfor den jobben de gjør med å "organisere all informasjon i verden", som faktisk er Googles visjon. I en passus som er flittig sitert i blogosfæren, beskriver Dyson sitt møte med Google slik:
Despite the whimsical furniture and other toys, I felt I was entering a 14th-century cathedral — not in the 14th century but in the 12th century, while it was being built. Everyone was busy carving one stone here and another stone there, with some invisible architect getting everything to fit. The mood was playful, yet there was a palpable reverence in the air. "We are not scanning all those books to be read by people," explained one of my hosts after my talk. "We are scanning them to be read by an AI."
Jeg vet ikke helt, og blir av og til litt oppgitt over de religiøse overtonene i mye av det som skrives om teknologi, samtidig som jeg er klar over at folk lar seg inspirere av ulike årsaker. Men er ikke det å lage et kjempebibliotek med all verdens informasjon i søkbar tilstand mer enn nok – uten at man skal blande inn kunstig intelligens og forestillinger om en slags hellig gral ved slutten av regnbuen?
Det mest interessante med essayet er imidlertid hans observasjon at en kartlegging av universet uavvendelig vil føre til fremveksten av applikasjoner som gjør noe med det. Det mest interessante med Google er ikke det at alt blir søkbart, men alt vi kan gjøre med en slik samling søkbar tekst, gitt et programmerbart grensensnitt på toppen og en felles platform for utvikling (inkludert menneskene) rundt. Google Maps er interessant som leketøy en liten stund – det er morsomt å se igjen steder man har vært på ferie eller finne ut hvor folk bor – men det er som platform for geografisk baserte, nye applikasjoner at ting virkelig kan ta av.
Så jeg venter i spenning på hvilke bruksmønstre vi vil se når verden slutter å lete etter all denne informasjonen og i stedet begynner å bruke den.
En positiv side med lydopptak er at man kan luke ut uvaner. Jeg har det med å si "øøhhhh" for å fylle pauser når jeg snakker – omtrent som å bruke altfor mange tankestreker når man skriver, noe jeg også gjør. Med et lydopptak kan man ta dem ut. Det er forbausende enkelt. Når man får lydopptaket på en skjerm (jeg bruker gratisprogrammet
Og det var morsomt. Museet har interessante utstillinger som viser industrialisering, hvordan kjøkkenet har utviklet seg med strøm (skjønt jeg savnet et oppsett med isskap og parafinlamper til å begynne med, slik at man hadde noe å sammenligne med), biler og båter og fly, sagbruk og papirfremstilling, og andre teknologihistoriske utstillinger. Samt en liten robot som spant rundt og snakket med folk – med akkurat litt for god stemmegjenkjenning, slik at man forsto at den var fjernstyrt av noen med metallisk stemme i stedet for helt selvstendig.
En interessant sak var et apparat der man kunne ha en hjerneduell – ved hjelp av