Når jeg en sjelden gang blir spurt om hva som er min favorittbok, er svaret alltid: Tre kamerater av Erich Maria Remarque. Den ble utgitt i 1937 – ikke i Tyskland, naturligvis, Remarque var fast ingrediens i nazistenes bokbål – men i mange andre land, deriblant Norge, så og si samtidig. Boken handler om tre kamerater – Otto, Gottfried og Robby. De har overlevd skyttergravene og alle urolighetene deretter, og driver et lite bilverksted sammen i Berlin på slutten av 1920-årene. Dette er mot slutten av Weimar-republikken, det er tiltakende politisk uro, gatekamper mellom venstresiden og et voksende naziparti. De tre vennene forsøker å overleve i et samfunn som gradvis faller sammen rundt dem.

Remarque var på mange måter Tysklands Hemingway – han skrev presist om menn i vanskelige situasjoner, hadde deltatt i og forstått krigens vesen (i mye større grad enn Hemingway gjorde) og representerte «den tapte generasjonen» hvis ungdomsår og tilhørende illusjoner lå igjen i skyttergravene. Robby, romanens hovedperson og forteller, klarer seg ved å være fleksibel og ikke la noe gå inn på seg – en nihilist med mange talenter og venner, som betrakter verden gjennom en rustning av ironi og refleksjon. Denne rustningen slår sprekker når han møter Pat, en vakker, nærmest aristokratisk og litt mystisk ung kvinne som med sitt humør og sin ynde for Robby representerer alt det vakre og uoppnåelige i livet. De lener seg på hverandre og sine venner i en verden der ikke mye annet fungerer, men Pats styrke og sårbarhet gjør at Robby må forholde seg til en usikker fremtid og noe som er større enn ham selv. Kjærlighetshistorien dem imellom må være noe av det vakreste som noensinne er skrevet.

Boken har et rikt persongalleri, men de tre vennene og Pat i sentrum. Otto er stillferdig, kompetent, klippen i tilværelsen for de tre. Gottfried er en spradebasse og sjarmør, rask i replikken og omtaler seg selv som «den siste romantiker», alltid klar til å ta et glass og lage spillopper. En av styrkene i romanen er et rikt galleri av personer som blir levende i svært korte, men presise beskrivesler – Jaffe. en samvittighetsfull lege; fru Zalevski, husvertinne med pretensjoner og underliggende hjerterom; eller Alfons, en enorm kafévert med svakhet for mannskor:

Han gikk til grammofonen. Nålen skrapte, og det steg et kor av veldige mannsstemmer som sang «Stillhet i skogen». Det var en forbannet høy stillhet.
Fra den første takt ble det stille i lokalet. Alfons kunne være farlig, når noen ikke viste andakt. Han sto ved disken, støttet seg på de hårete armene. Ansiktet hans forandret seg, under musikkens makt. Han ble drømmende – omtrent så drømmende som en gorilla kan bli.

Jeg har lest boken i en engelsk oversettelse, og den er kommet i en nyere utgave, men for meg er det Alf Harbitz‘ norske oversettelse fra 1937 som gjelder – simpelthen fordi den noe gammeldagse, men presise språket er en fryd å lese i seg selv, og tillater en underfundig og sardonisk humor:

Jeg satte meg på vindusbenken og røkte. Nede på gaten gikk en familie forbi, kledd til tur, mannen med lorgnett, kartveske og en kikkert et halvt skritt foran, konen med barna etter. En familie med grunnsetninger, det så man straks.

Av og til blir det nesten slapstick, en slags verbal Buster Keaton:

Fordømt! Jeg snudde meg og støtte mot en tykk, liten mann. «Nåda», sa jeg ergerlig.
«Kan De ikke se Dem for, elendige halmvisk!» skrek tykksaken.
Det passet meg meget godt. «Elendige halmvisk?» ga jeg ham igjen. «Et ølfat som dem må vel ha en gate for seg selv?»
Tykksaken stanset, svellet opp og hveste at drømmende kenguruer ikke hadde noe i byen å gjøre.
Jeg skjønte at jeg hadde en utskjeller av høy rang for meg. Det gjaldt å hevde sin ære. «Se og pell deg av gårde, ditt åndssvake syvmånedersbarn,» svarte jeg.
Han sa at han ikke tok imot anbefalinger fra en rynket apekatt. Jeg ga ham igjen en dekadent plattfot. Så kalte han meg, allerede med respekt, en kreftsyk krokodille, jeg ham, med fryd, en vandrende oksestekskirkegård.
Han ble som forklaret i ansiktet. «Oksestekskirkegård har jeg ikke hørt før,» sa han. «Jeg skal ta det opp i mitt repertoar!» — Han løftet på hatten, og vi sa farvel med stor gjensidig aktelse.

Dialogjengivelsen er tidsriktig uten noensinne å bli uaktuell eller vanskelig å forstå. Det er ikke for ingenting av biter av denne boken – særlig passasjen om racerbilen Karl, chausséspøkelset – ble antologisert i lesebøker som eksempler på godt språk og en barsk humor.

Fremfor noe annet handler boken om vennskap – om hvordan Otto, Gottfried og Robby og andre venner hjelper hverandre i en verden der man ikke lenger kan stole på noe som helst, der usikkerheten rår, der man er smertelig klar over at jobb, helse, og økonomi kan forsvinne når som helst, der det er risikabelt å bli glad i noen fordi sjansen for å miste dem – eller seg selv – alltid er tilstede. Gjennom hele boken ligger erkjennelsen at man tross alt har overlevd et helvete, og at lojaliteten til gamle krigskamerater gjør at oppofrelse er noe man gjør helt naturlig, ganske enkelt fordi mye av livet man har kan sees som en bonus i kraft av at man ikke døde ved fronten.

Remarque antyder mer enn beskriver et samfunn i forfall, med tiltagende politisk uro som etterhvert ikke lar seg stenge fra vennenes «flimmer av en tilværelse». Og det er vel derfor jeg tenker på denne romanen akkurat nå – der så mange ting vi har kunnet ta for gitt plutselig er i spill. Det er lett – og ganske vanlig – å trekke sammenligninger mellom Weimar-Tyskland og USA i disse tider, med en president og en administrasjon med en aggressiv retorikk og et uavklart forhold til rettslige instansers myndighet.

I usikre tider trenger man hverandre. Denne romanen har for meg alltid vært idealet av vennskap – ikke dramatisk, ikke med store ord, men at man tenker på hverandre og vil hverandre vel, at man ser mennesket bak klisjéer og enkelhet.

Boken gir meg det samme inntrykket og følelsene nå som da jeg første gang leste den som tenåring. Den er verdt å lese, og lese om igjen, for språk, persongalleri, humor og medfølelse – men mest fordi den er så vakker.

Den kan få hvem som helst til å bli den siste romantiker.