Denne sommeren har vært preget av komplikasjoner i helseveien både for min nybakte kone og meg selv, men vi kommer oss. En effekt av dette har vært at man har brukt forferdelig mye tid til slapp konsumpsjon av kultur i alle former, det meste levert gjennom YouTube. Etterhvert som formen kommer seg, øker oppmerksomhetsvinduet og kvalitetsforventningene, og derfor er det en glede å finne at min gamle helt Stephen Fry, som har hatt en hel del helseproblemer de siste årene, nå er i full vigør og sprer sine historier og språkekvilibristiske ornamenter til en takknemlig almenhet igjen – her som gjesteprofessor ved Oxford:

I en verden der språkroboter (for å bruke Jan Ketil Arnulfs presise ord fra «Kunstig intelligent psykologi«, en bok jeg leser om dagen, absolutt anbefaler, og skal komme tilbake til) har gitt oss en kakofoni av hypereffektiv, hjelpsom middelmådighet, er det en fornøyelse å høre språk som overrasker, som er uforutsigbart og dermed verdifullt.

Det forutsigbare krever litt innsats å produsere og konsumere, nettopp fordi det er uforutsigbart. Så legg inn det innsatsen – det er verdt det.

Men nå må jeg ta en pause…