Stavanger Aftenblads reportasje Når alt rakner (krever abonnement) om hvordan det kan se ut hjemme hos folk med rusproblemer og alvorlige psykiske lidelser gir grunn til ettertanke. Journalistene følger brannverninspektører som går inn i hus og leiligheter der de har mottatt bekymringsmeldinger på grunn av brannfare – og finner livssituasjoner en velferdsstat ikke bør være bekjent av. Hjelpeapparatet sliter med mellometatlig koordinering, manglende tvangsmidler (det skal mye til at noen legges inn i Norge, dessverre/heldigvis), og et psykiatrisk hjelpeapparat som ganske enkelt ikke har kapasitet. Dermed ender man opp med klattetiltak som at kommunen går inn og rydder opp, hvorpå beboeren igjen blir overlatt til seg selv og sin trøstesløse mangel på noe å fylle livet med. Med litt samordnet hjelp – som eksemplene viser, litt «faste rammer, streite avtaler«, og noen som bryr seg – kan kanskje halvparten av de rundt 6000 menneskene som til enhver tid lever slik hjelpes til en tilværelse som er noe bedre.

Likevel. At etater ikke klarer å samarbeide og at budsjetter er trange er ikke noe nytt. Ei heller at psykiatriske lidelser og rusmisbruk er vanskelige å få bukt med, både for pasienten og behandlerne. Men jeg lurer på om det ikke ligger en annen faktor her også, som nok kan være en grunn til at man, muligens ubevisst, ikke ønsker å gå inn med det som ser ut til å hjelpe, nemlig omforente tiltak som tar vare på hele personen. Skaff dem en bolig, hjelp dem å leve – inkludert noe å drive med på dagtid – og få tilværelsen på glid igjen. Men det kan kanskje handle litt om (eller moralisme). For mange (inkludert meg selv, hvis jeg skal være ærlig og gå etter den første magefølelsen) er reaksjonen når man hører om en slik situasjon: Disse menneskene har selv et ansvar for sine liv, og har rotet det til. Hvorfor skal egentlig samfunnet bruke penger på å gi dem all denne hjelpen – hvorfor skal de få bolig, oppfølging fra team, og så videre, når de selv har «valgt» å leve på denne måten?

I en artikkel av, tror jeg (finner den ikke), Steven Levitt (han med Freakonomics) beskrives en alkoholisert mann i, tror jeg, Chicago. La oss kalle ham Fred. Fred er en svær fyr, snill og hyggelig og pålitelig og ikke kriminell, men hvis han ikke har faste rammer går ting utfor. Kommunen setter ham i en leilighet og gir ham oppfølging (jobb, besøk) og ting går aldeles utmerket. Så settes det spørsmålstegn ved pengebruken – skal virkelig surt opptjente sparepenger gå med til å gi tjenester til en sånn? – og det blir sparetiltak. Dermed havner Fred på kjøret igjen, dukker ikke opp på jobb, drikker, havner i slagsmål og må taues inn av politiet, som gjerne må avlevere ham på legevakten for å bli lappet sammen. Levitt (tror jeg) viser at dette koster mange ganger så mye som det å holde Fred i en leilighet og følge ham opp relativt tett. Men politikernes og publikums moralske indignasjon (skal han få alt det, når jeg må jobbe for det?) gjør at man ender opp med den langt dyrere løsningen (utforbakke, politi, legevakt).

En god grunn, med andre ord, til å hjelpe disse menneskene som ikke får til det vi andre ser på som selvsagt (rydd opp i ditt eget rot), er rett og slett at det kan lønne seg. Men jeg lurer på i hvor stor grad mini-moralisme – magefølelsen, rett og slett – spiller en rolle her. Slik som det er nå, må man skal være ressurssterk for å forholde seg til norsk helsevesen. Det er faktisk rasjonelt å slutte å åpne posten når alt man får er automatiske meldinger om at man må vente enda lenger.

Kanskje vi skal se på oppsøkende team og det at flere mennesker tar vare på dem av oss som ikke får det til, i perioder og ellers, som et sparetiltak. Hvis vi bare tar med alle kostnadene, og ser de offentlige budsjettene under ett.

Og hvis du lurer på hva folk skal gjøre når robotene kommer og tar de repetitive oppgavene, vel, der har du svaret.

Det hjelper ikke med en chatbot når alt rakner.