Er Vipps disruptivt?

Postet den av
2

IMG_2764(Sendte denne som et innlegg i Dagens Næringsliv, men har ikke hørt noe fra dem, så da havner den her på bloggen.)

Elisabeth Sørlie har et innlegg i DN 29. mars der hun diskuterer DnBs mobilbetalingstjeneste Vipps. Hun mener Vipps ikke er disruptiv, men kun en tjenesteinnovasjon – noe som forbedrer mobilbanktjenesten, som i seg selv er en versjon av nettbanken. Og det har hun jo rett i, i hvert fall så lenge man bare ser på Vipps i seg selv.

Disruptive innovasjoner er ikke disruptive i seg selv, men i forhold til noe som allerede eksisterer.

Jeg mener imidlertid at Vipps har disruptivt potensiale, men bildet er adskillig mer komplisert – man må se utenfor det norske markedet, og utenfor bankbransjen. Fra neste år av implementeres PSD2, en EU-direktiv som forplikter banker og finansinstitusjoner til å ha digitale grenseflater (APIer) mot tredjepartsleverandører. Bankene skal ikke lenger ha monopol på betalingstjenester – og står i fare for å reduseres til å bli digitale sparegriser uten transaksjoner, en rolle som egentlig kan fylles av hvem som helst.

Vipps ble haste-gjennomført av DnB som et forsvar; i første omgang mot MobilePay, eid av Danske Bank; på lengre sikt mot tunge nettverksaktører som Google, Facebook, Apple, WeChat (med Wechat Wallet) og AliBaba (med AliPay). Rune Bjerke presset gjennom Vipps (med utviklere fra det indiske selskapet Tata) og lanserte det med en kraftig markedskampanje. Det var svært vellykket, å «Vippse» har blitt et nytt uttrykk og plattformen har i praksis vunnet det norske markedet for vennebetalinger. Du vet du har fått det til når tiggere og musikere på Karl Johan har skilt med mobilnumre på.

Problemet er imidlertid at a) DnB tjener ikke penger på Vipps, og b) Vipps må fortsette å utvikles for ikke å dø. Den uunngåelige videreutviklingen går mot fakturabetaling, firmaVipps, kort sagt alle former for transaksjoner. Det er godt nytt for små firmaer som i dag blør gebyrer: Jeg har et lite firma selv, satte opp «direkte debitering» gjennom Nets uten å spørre om prisen, og fikk en regning på kroner 3000 – tre tusen – for å sette det opp, 200 kroner i måneden i avgift, og kr. 2 per transaksjon.

Hvis du har lurt på hvor storbankene tjener pengene sine, så vet du det nå.

Når Rune Bjerke sier at DnB vil gå fra 10000 ansatte til 5000 i løpet av de neste fem årene, så vil dette skje ved at konsumenttjenester (som Vipps) vil invadere forretningstransaksjonene – dels ved hjelp av PSD2, dels ved hjelp av nye transaksjonsmekanismer som Blockchain. Bankenes tjenester overfor forretningslivet er overpriset og overmodne for konkurranse fra lette og billige konsumenttjenester, som Vipps.

Og derfor er Vipps disruptiv – ikke i det markedet de begynner i, men i det markedet de kommer til å måtte invadere. DnB blir nødt til å kannibalisere sine tjenester før noen utenforstående gjør det. Får det det til, går de en fremtid i møte med tynnere marginer og færre ansatte. Forsøker de å opprettholde sine dyre tjenester, tar noen andre – sannsynligvis internasjonale nettverksaktører – over.

Og som småbedrifteier har jeg ikke det minste i mot det.

As you like it

Postet den av
1

Nationaltheatret: Som dere vil (As You Like It), William Shakespeare.

somderevilslide8Etter sigende var det en gang en stortingsmann som ble spurt om hva han syntes om Peer Gynt – og han mente stykket var bra, men det var så fullt av sitater. Shakespeares stykker er likedan, og As You Like It (som Nasjonaltheatret kaller Som dere vil og dermed beviser at det skal en Ibsen til for å bevinge norske titler) er ikke noe unntak: Det er i dette stykket man finner monologen «All the world’s a stage, And all the men and women merely players; They have their exits and their entrances…» og som videre beskriver menneskets syv stadier fra spedbarn til den annen barndom.

Jeg skal ikke røpe hvordan, men i denne oppsetningen bruker man en litt overtydelig (mye av det Nationaltheatret gjør, er litt overtydelig) ironi der Jacques endelig får fremføre sin monolog, om enn som en parentes. For de som ikke husker de syv stadiene – her er kortversjonen Robert Conquest var så vennlig å lage som en limerick:

“Seven Ages: first puking and mewling
Then very pissed-off with your schooling
Then fucks, and then fights
Next judging chaps’ rights
Then sitting in slippers: then drooling.”

Nuvel.
Det er mye å glede seg over i denne forestillingen. Det er mange bra skuespillere, men hovedrolleinnehaverne (Kjersti Tveterås som Rosalyn/Ganymedes og Jonas Strand Gravli som Orlando) skinner, særlig hun som Ganymedes rett før pause, med jekk og uten øljekk. De har adskillig mer energi enn resten av ensemblet, med noen unntak: Fritjov Såheim som den onde hertugen (selv om han helt ikke klarer å slippe taket (hehe) i sosialarbeideren fra Lilyhammer), Mads Ousdal som Jacques, Eindride Eidsvold som narren Touchstone.

Man har valgt å la Bertine Zetlitz skrive musikk og fremføre den – og det gjør hun svært bra, som en krysning mellom Lill Lindfors og Lady Gaga. Musikken er enkel og litt repetitiv, men fungerer – og bandet (begge utkledd som William S. himself) er svært gode, særlig Andreas Bratlie som plystrer klokkeklart samtidig som han håndterer trommestikkene.
somderevilslide9
somderevilslide17
Scenografien er fremtredende og tildels genial – man starter med tablåer i tre, nesten fire etasjer og fortsetter med en genial firkantet busk som etterhvert inneholder de fleste av skuespillerne i ulike konstellasjoner. Scenografien truer med å ta litt overhånd en gang iblant – og «satiren» blir litt for enkel når en av rømlingene i Ardenskogen beskriver seg selv som «trist som faen.» Bondegutten William som vil ta sin kjære Phoebe til Esso-stasjonen for to cola og en full burgermeny blir litt flaut. Men musikken fungerer og showet virker, selv om det kunne strammes opp en tanke og man kanskje kunne få replikkene til å smelle litt fortere her og der.

Men Shakespeare fungerer jo, da. Selv i ironisk utgave.
somderevilslide12
IMG_2773 copyPS: Nationaltheatret tilbyr en «introduksjon» til noen av sine premierer (og noen av de vanlige forestillingene også.) Inger Merete Hobbelstad holdt et foredrag – glimrende skrevet og glimrende fremført – om stykkets handling, historiske plassering og hvordan det utfordrer kjønnsroller. Stykket er fra 1599 og hovedrollen spilles av en mann (kun mannlige skuespillere den gang, som alle som har sett Shakespeare in love vet) som spiller en kvinne som spiller en mann som spiller en kvinne. Det er komplisert, selv i våre dager, og må ha vært en sensasjon på Shakespeares tid. Det har, selv i dag, en hel del å si om hvordan vi spiller roller for å forholde oss til hverandre.

Anbefales – både introduksjon og stykke.

Phishing fra falsk DnB

Postet den av
3

imageFikk nettopp en SMS fra DnB med teksten «Bekreft ditt mobilnummer» og en lenke til dnb-mobilbank dot com. Banken bekrefter at det er phishing – så slett meldingen. Websiden du kommer til, ser tilforlitelig ut i en mobiltelefon, men ingen lenker virker og hvem vet hva som skjer om du skulle finne på å fylle ut og sende inn noe data….

 

Oppdatering: Nå i avisen.

Mac vs. PC. Igjen.

Postet den av
9

lenovo-thinkpad-x260-nw-g01apple-macbook-air-11-inch-2014-angle

Jeg underviser nå i et kurs i dataanalyse – Analytics for Strategic Management. Kurset er nytt og innebærer masse arbeid. Blant annet skal vi bruke MySQL og Python og kanskje også R, og jeg er nokså rusten som programmerer, for å si det forsiktig (må tilbake til 80-tallet og litt på 90-tallet da jeg programmerte litt, på helt andre plattformer enn hva man finner nå.)

I alle fall, siden studentene har både Mac og PC, har jeg måttet kvittere ut en Windows-PC som jeg bruker parallelt med mine Mac’er. Denne er en Lenovo Thinkpad X260 med dockingstasjon og to 22-toms skjermer – og det er kanskje et uttrykk for hvordan datamaskiner har utviklet seg at jeg hverken vet hva slags prosessor den har, størrelsen på harddisken (vel, slo det opp nå, 256Gb, tipper jeg), eller internhukommelsen. Den kjører Windows i en versjon før versjon 10 (fikk nettopp melding fra IT-avdelingen om oppdatering til Windows 10)  Og dermed får jeg et friskt perspektiv på Mac vs. Windows og det hele. Her er noen inntrykk:

  • Mac’en starter opp øyeblikkelig – og jeg blir minnet om at det var en av årsakene til at jeg gikk over til en MacBook Air. Skal du ta et kjapt notat, trenger du ikke betrakte den forbaskede Windows-logoen.
  • I samme gate: Mac’en går og legger seg uten problemer. I går ettermiddag nappet jeg Windows-PCen den ut av dockingstasjonen uten å gjøre noe annet, og dermed har den ligget og kokt i vesken min over natten og hadde bare 5% batteri igjen. Det er for dårlig.
  • Mac’en er dyrere, men lever lenger. Jeg har nettopp byttet batteri på min fire år gamle MacBook Air, og den holder nok minst et par år til, til og med for programmering. Usikker på prisen på Lenovo, siden jeg har fått den av IT-avdelingen, men har nettopp kjøpt en HP laptop i en annen anledning, og forskjellen i pris/ytelse er vesentlig.
  • Hardwarekvaliteten på begge to, inkludert skjerm og batteritid, er upåklagelig. Macbook’en er tynnere og lettere å ta med seg, men dette er to forskjellige typer laptop’er, så der sammenligner jeg litt epler og bananer. Windows-maskinen har mer viftestøy, og det merker jeg er litt irriterende – har vent meg til iMac og MacBook og nesten absolutt stillhet.
  • Tastatur: Hipp som happ, smakssak, begge er bra. Men med Windows må man fortsatt trykke AltGr-2 for å få «@», mens Mac’en har en egen tast for snabel-a, som svenskene sier. Det burde Windows også få. På den annen side kan jeg bruke mitt spesialproduserte Das Keyboard-tastatur på Windows-maskinen, noe som fører til mye høylytt klakking på kontoret.Og avveksling fra Mac-tastaturet.
  • Når jeg hopper mellom vinduer med alt-Tab på Windows-PCen, behandler den flere ulike vinduer i Google Chrome (eller flere ulike dokumenter i Word) som egne vinduer. Mac’en hopper kun en gang til Crome eller Word, og så må du velge vindu i applikasjonen. Bedre på Windows. Mulig dette kan endres på Mac (noen som har tips?), jeg har ikke funnet ut hvordan.
  • Lenovoen har flere og bedre porter, bl.a. en HDMI-port, som gjør den til en bedre presentasjonsmaskin. Ingen ekstra kabler er greit.
  • Jeg synes touchpad’en på Mac’en fungerer bedre og mer intuitivt enn den på Lenovoen. På den annen side har Lenovoen en IBM-vorte midt i tastaturet, og den er bra. Vanesak, ganske enkelt.

I sum: Det er nesten ikke forskjell lenger, det meste er smak og behag. Dropbox og endel andre applikasjoner sørger for at innholdet er synkronisert. Jeg heller i retning av å beholde Mac’ene mine som hovedmaskiner, men hadde fint kunnet gå tilbake til Windows hvis det skulle bli nødvendig. Hvis bare den hadde startet opp litt raskere.

PS: Lyden er bedre på Mac’en.

Fisketorvet i snøvær

Postet den av
Svar

I Bergen i dag, foredrag for Firstpoint om digitalisering i shipping om to timer. Over 50 påmeldte, som jo lover bra. Aner ikke om det er for sent å melde seg på, men du kan jo prøve.

Og så været, da Bergen…

(Ved en inkurie kom jeg i skade for å titulere dette innlegget «Fiskebryggen i snøvær». Hermann Kopp, ektefødt bergenser, har velvilligst påpekt dette. Beklager.)

Distriktssøndag

Postet den av
Svar

Vi forsøkte virkelig. Planen var å gå en tur på bena i Krokskogen, men det viste seg at a) serveringsstedet var stengt i dag, og b) det var isete overalt, hverken skiføre eller egentlig føre til å gå på bena. Og dermed måtte vi returnere etter å ha googlet Blaafarveværket (stengt i vinterhalvåret, stort sett) og brukt Tripadvisor for å seg hva man kan gjøre rundt Hønefoss (forslag: Kjerratmuseet, åpent juli-august.) Kongens utsikt var fin, men vinden sur, og menyen på bensinstasjonen på Klækkenhagen fristet ikke.

Så dermed ble det hjem, skifte til hipsterhabbiten, sen lunch på Eldhuset (på Grünerløkka, om noen skulle være i tvil) og en kaffe (med internett) på Espresso House, der dette skrives. På Løkka var det folk, ja – noen tusen, i alle farger og fasonger. Og dermed ble man minnet om den pågående «debatten» om hvor verdiene skapes her i landet, og hvorfor folk flytter til byene.

Det siste er nokså enkelt. Jeg har en tidligere kollega som vokste opp i Harstad, flyttet sørover, og etterhvert tok utdannelse i England og USA. Han kom hjem og bosatte seg på Røa, men holdt kontakten med sine venner i Harstad og besøkte dem der oppe. Hver gang han ble spurt om han ikke skulle flytte tilbake og hvorfor han egentlig flyttet til Oslo, svarte han: «Jeg fant ikke noen større by i Norge.»

Og der ligger det. Folk vil ha folk (bortsett fra de som ikke vil ha det, men de formerer seg langsommere og dør etterhvert ut, medmindre de begynner med realityprogrammer i villmarka.) Riktignok opprettholdes en myte om at det er i distriktene verdiene skapes her til lands, men det skjer jo først etter at de har blitt grundig subsidiert fra sentralt hold, kanskje med unntak av turistnæringen. Men nå skal jo den ha momsfritak, også, siden de turistene man klarer å tiltrekke er prissensitive (og de som ikke er det, har snåle servicekrav og ønsker om åpningstider i helgen, og da skal man jo som kjent på hytta.)

Problemet er at det nytter ikke med tall og sannsynligheter når man diskuterer følelser. I Norge er det fortsatt bare bønder og fiskere som utfører et ordentlig arbeid preget av tradisjon og de rette verdier. Industriarbeidere finnes stort sett ikke lenger, men er ikke beskyttet i samme grad som fiskerne og særlig bøndene er, i hvert fall ikke kulturelt. At noen web-konsulenter med sorte T-skjorter og hår som en Jordan tannbørste produserer tonnevis av skatteinntekter betyr ikke så mye, for de leverer jo ikke noe som er virkelig, må vite. De gjør jo ikke et ordentlig arbeid.

Jeg vet ikke, jeg. Betalte nettopp mva, skattetrekk og arbeidsgiveravgift for mitt lille konsulentfirma, og føler med det at jeg gjør mitt for å støtte opp om dem som fortsatt henger i ødemarken der ute, i påvente av at resten av verden skal se hvor galt det går, og som Odd Børretzen sa det, returnere dit hvor «vinteren ennå til vår lettelse ligger og biter seg fast mellom svarte graner.» Der alle husker alt om deg – og din familie – fra barndommen til gamlehjemmet, til evig tid (og det er lenge.)

Det får holde. På tide at denne kaffebaren skaper litt verdi for meg i form av en Americano. Håper bare barristaen er uvitende om at han ikke gjør et ordentlig arbeid.

Hvordan holde seg orientert om ny teknologi?

Postet den av
3

«The cure for boredom is curiosity. There is no cure for curiosity.»
– Dorothy Parker

Et spørsmål jeg stadig får (og som Ragnvald Sannes og jeg skal snakke litt om i kveld, på samling i Nettverk Innovasjon, utvikling og entreprenørskap) er hvordan man holder seg orientert om ny teknologi og nye muligheter der ute. Svaret er selvfølgelig at det varierer fra person til person, men listet herunder er i alle fall noen kilder jeg bruker:

Generelle verktøy:

  • NewsBlurNewsblur er en web-app som lar deg lese masse RSS-strømmer, den er mitt standardverktøy for å holde orden på massevis av blogger. Som synes av skjermdumpen så viser den en masse blogger og andre websider som publiserer i RSS-format i venstre kolonne. Jeg kan kjapt seg hva som er publisert og bla meg gjennom. Jeg bruker Newsblur hver dag (leser selvfølgelig ikke alle blogger, og jeg burde ryddet opp litt i listen, men den lar meg holde orden på og få oversikt over omtrent 200 blogger. Newsblur koster penger – ikke mye – og er absolutt verdt det.
  • Wikipedia (først og fremst den engelske versjonen) er naturligvis stedet man går til dersom man skal få forklaring på hvordan noe virker. Nærmest uslåelig på tekniske ting, nye metoder og teknologier, ikke fullt så bra hvis man vil lære noe om humaniora. Svært varierende kvalitet på business-orienterte ting og akademisk teori.
  • Medium.com publiserer eposter med interessant lesning hver dag.
  • Facebook, Twitter og LinkedIn, naturligvis, men der er det mer interessant hvem som sender noe enn tjenestene i seg selv. Min gamle mentor Benn Konsynski er en utrolig kilde til spennende lesning, for eksempel.

Et utvalg av engelskspråklige blogger og sider jeg følger (som regel gjennom Newsblur, ikke alt er teknologi):

  • Boingboing.net, morsom side om alt det rare som rører seg der ute. Var mer aktivistisk før, da Cory Doctorow var mer aktiv.
  • Cool tools, siden for interessante verktøy. Opprinnelig Kevin Kelly, nå mest Mark Frauenfelder.
  • O’Reilly Media, alltid fornuftige synspunkter på ny teknologi.
  • ExtremeTech
  • Andrew McAfee
  • Bob Cringely
  • Freedom to Tinker
  • Joho the Blog, David Weinberger’s ettertenksomme refleksjoner.
  • Joi Ito’s Web
  • McGee’s musings. Eks-kollega. Dorothy Parker-sitatet er hentet fra hans blogg.
  • Om Malik
  • The ACM Ubiquity blog (siden jeg er i redaksjonen, må jeg nesten det…)

Blader og aviser som har godt stoff om teknologi (og som jeg abonnerer på)

  • Communications of the ACM. (ACM Digital Library er verdt medlemskapet i seg selv, i hvert fall for en akademiker.)
  • The Economist (litt treg i avtrekkeren, men gode forklaringer og ikke minst gode eksempler – som her om quantum computing.) Og deres Espresso-tjeneste er grei om morgenen.
  • The New York Times (tech og science)

Norske kilder:

  • Digitalt hver dag, bloggen til Bente Sollid og Jan Storehaug.
  • Paul Chaffeys blogg
  • Eirik Newth
  • Langust og Korsnebb (ikke teknologi, men svært bra om presse og etterrettelighet)
  • Computerworld og digi.no en gang i blant, Teknisk Ukeblad fordi det nå detter ned i papirpostkassen siden jeg er medlem av Polyteknisk Forening.

Og det skulle være det meste. Leser en masse annet også, naturligvis, og mønsteret er i ferd med å endre seg: Mindre RSS og individuelle blogger, mer Medium, Facebook og andre sosiale medier. Etterhvert en hel del Youtube-vidoer. Og jeg har helt sikkert glemt noe.

PS: Tips etter foredraget:

Kina-observasjoner

Postet den av
Svar

logo

Jeg er nettopp tilbake etter snaut to uker i Kina – underviser på MBA-programmet BI har samme med Fudan University School of Management, holdt et foredrag i Beijing – og som vanlig var det mange inntrykk. Kina endrer seg med lynfart: Jeg var der i september og januar, og kunne se endringer fra besøk til besøk.

mobike-4I bybildet er den største endringen alle utleiesyklene. Det ledende firmaet er Mobike, fulgt av den litt mindre fancy konkurrenten Ofo og mange andre. I september var det en hel del av disse i Shanghai og Beijing, nå ser du hundrevis parkert absolutt overalt (det er faktisk blitt et problem at de er så mange, siden firmaene som tilbyr dem har for få folk til å reparere dem og fjerne dem fra trafikkfarlige parkeringsplasser). Disse syklene fungerer omtrent som en bysykkel i Oslo, men har ingen stativ – både Beijing og Shanghai er paddeflate byer og dermed fordeles syklene rundt kommunikasjonsknutepunkter nærmest av seg selv, i motsetning til i Oslo der man må kjøre syklene oppoverbakke med lastebil. Prisene er forøvrig latterlig lave – 1 RMB per halvtime eller time, mange gratisdager – og har ført til at mange studenter, for eksempel, ikke lenger har sykler selv. Utleiesyklene løser «the last mile problem» – siden Shanghai og Beijing er svært store byer, kan det bli langt å gå til nærmeste T-banestasjon, og disse syklene løser det. (T-banen i Shanghai og Beijing er forøvrig utmerket, men slutter å gå henholdsvis klokken 2200 og 2300, og etter det kan det bli vanskelig å skaffe drosje, i alle fall i Shanghai.)

IMG_8015En annen endring man ser er digitalisering av betalingstjenester og alt mulig annet, basert på smarttelefoner. Det begynner faktisk å bli litt vanskelig ikke å være plugget inn i den kinesiske infrastrukturen – min kone og datter kom ikke inn på en utstilling de ville på, fordi man måtte betale med en (kinesisk) smartphone. (Vi hadde ikke satt opp dette før vi dro, det har ikke tidligere vært mulig uten en kinesisk bankkonto, men dette er visstnok endret nylig.) Disse appene – Wechat Wallet, Alipay, og andre – fungerer mer eller mindre som Vipps, men med mye mer utstrakt bruk av QR-koder. Sosiale nettverk som Tencents QQ (over en milliard brukere, minner om Twitter/ICQ) og Wechat (minner om Snapchat, men brukes i både jobb- og privat sammenheng, kineserne gjør ikke forskjell der) holder kommunikasjonen i gang, og overalt sitter folk og stirrer inn i mobilen. Det gjør de jo i Norge også, men her er det bokstavlig talt alle, inkludert politifolk, vakter, butikkansatte og vel, alle. QQ fungerer som lim mellom hele befolkningen – jeg hørte om eldre mennesker som brukte QQ i sanntid til å spille instrumenter sammen. Wechat har også en glimrende videokonferansefunksjon som vi brukte tilbake til Norge (krever naturligvis at den du snakker med også er på Wechat.) Wechat slipper også gjennom den kinesiske brannmuren, i motsetning det meste annet av sosiale medier og nyttige nettjenester. Det er lett for utlendinger å tro at Internett er tregt og dårlig i Kina – det gjelder ikke innenlandske nettsider, men alt utenfor Kina skal gjennom et sensurfilter som struper igjen hastigheten. Jeg mistenker at dette ikke bare skyldes et ønske fra myndighetens side på å kontrollere innhold, men også for å gi kinesiske firmaer et konkurransefortrinn.

Min gamle veileder F. Warren McFarlan var medforfatter på boken Can China Lead? Reaching the Limits of Power and Growth for noen år siden. Boken gir en god beskrivelse av vanskelighetene man har med å få til innovasjon i tradisjonelle bedrifter i Kina, men hva gjelder digital tjenesteinnovasjon og elektroniske duppeditter, er det full fart. I følge en softwareutvikler jeg snakket med, skjer Internett-entreprenørskap foregår mest i Beijing (mesteparten på rent kinesisk for et kinesisk marked, det er færre som snakker engelsk i Beijing), elektronikk i Shenzhen, og hvis man skal plugges inn i et internasjonalt økosystem med store internasjonale bedrifter er Shanghai stedet. Alt går svært fort, med store investeringer og litt rufsete forretningsmodeller – forholdene minner sterkt om internet-boomen i USA på tampen av 90-tallet. Det er litt som med India – internettentreprenørene tjener penger mens politikerne sover, men myndighetene følger med og tar kontroll om de mener noe går i mot deres planer.

Infrastrukturutbygging er et kapittel for seg: I følge en nordmann jeg møtte bruker kineserne like lang tid på planleggingsfasen av en offentlig utbygging som man gjør i Norge, men når man først har bestemt seg for å gjøre noe, bevilger man pengene og setter i gang. Dermed blir det 8-timers hurtigbane til Kunming og fjellene, som jeg skal ta neste gang jeg får sjansen. Kineserne bygger jernbane fort og på søyler – der med blir det rett og fint og man risikerer ikke å kjøre på dyr eller ødelegge for mye dyrket mark. Virkelig noe man kunne ta lærdom av i Norge – hvorfor kontraherer vi ikke ut hele greia til denne gjengen i stedet for å surre rundt med endeløse diskusjoner og en gjennomkalsifisert jernbaneadministrasjon:

(Og ikke fortell meg at i Norge har vi så spesielle forhold at vi ikke kan gjøre dette – kineserne gjør det i Himalaya, der topografi og værforhold ikke står tilbake for noe vi har…)

Skal du se Kina, er det antakelig for sent, for det endrer seg hele tiden og er ikke det samme fra år til år, for ikke å snakke om fra uke til uke. Og det gjør jo at man må prøve å komme seg ned dit så ofte man kan…

Forfall med stram regi

Postet den av
Svar

donjuan162Nationaltheatret: Don Juan av Molière.

Don Juan er mer kjent som opera enn teaterstykke, og det er en grunn til det: Handlingen starter med forfall og går nedover, noe det er lettere å synge om enn snakke om. Nationaltheatrets oppsetning er stramt regissert og bruker få virkemidler – moderne kledde skuespillere, et sceneteppe som kulisse, et stort speil mot publikum som en kanskje litt vel opplagt invitasjon til selvrefleksjon. Anders Baasmo Kristiansen i hovedrollen slipper ut magen men bruker ellers ikke de store virkemidlene – og det fungerer godt. Han får frem Don Juan som skeptiker og ateist – med det resultat at slutten blir som den blir mer fordi Molière måtte skrive den slik for å forsøke å komme unna sensuren, enn fordi man egentlig tror på Don Juans skjebne som en uavvendelig straff. (Det hjalp forøvrig ikke – skuespillet ble forbudt etter premieren, for trass i at det går galt med synderen får man sympati med ham.)

Hovedrollen fungerer, og Nader Khademi er troverdig som Don Juans feige og sutrete faktotum Sganarelle. Petronella Barker er mørk og kritisk som Donna Elvira, og Erland Bakker en intelligent Don Ottavio, men forøvrig er forestillingen litt stiv og stillestående, kanskje med et lite unntak av John Emil Jørgensrud som en Pierrot som flykter fra nøttene Don Juan kaster på ham.

Rett skal være rett: Don Juan er ikke et enkelt stykke å spille – vitsene er 350 år gamle og det skal godt gjøres å få dem til å leve. Don Juans monolog om hykleri fungerer godt, derimot. Og det er kanskje det som gjør denne forestillingen verdt å se – den får, tror jeg, frem det budskapet Molière egentlig ville ha frem. Om enn kanskje med litt for overtydelig symbolikk.

donjuan5

Strukturert prokrastinering

Postet den av
Svar

«Anyone can do any amount of work, provided it isn’t the work
he’s supposed to be doing at that moment.»
— Robert Benchley, How to get things done

41exusbglhlJeg har ikke tid til å skrive denne bloggposten – har mange ting jeg skulle ha gjort – men i alle fall: Vil gjerne anbefale boken The Art of Procrastination: A Guide to Effective Dawdling, Lollygagging and Postponing av John Perry.

Det er mye å si om det å utsette ting: Et utsagn jeg lærte meg tidlig er at hvis du skal få noe gjort, skal du spørre noen som har mye å gjøre. De har nemlig ikke tid til å tenke over hva de gjør eller å gjøre det bra. Mitt problem er at de tingene jeg virkelig ønsker å gjøre bra, får jeg aldri tid til å gjøre bra fordi det er så mye annet som kommer i mellom. Likevel er nok jeg ansett som en person som får ting gjort (eller i alle fall får gjort mye.)

I motsetning til mange andre bøker som skal hjelpe deg til å bli mer produktiv (som for eksempel David Allens Getting things done, populær blant teknologer, antakelig fordi han har et flytdiagram) så har ikke Perry så mange konkrete tips om hvordan man skal bli mer produktiv. Har har noe mye viktigere: Han får deg til å føle deg litt mindre skyldig i at du utsetter ting. Og det hjelper i seg selv, for da tenker du mindre på det.

Et annet trikk er å sette noe svært viktig (og uoppnåelig) på toppen av listen, så får du gjort en hel masse annet som en mekanisme for å slippe å gjøre det som står på toppen av listen. «Jeg skal begynne å trene, må bare gjøre ferdig regnskapet først. Og svare på disse epostene, samt sjekke hvordan det går med Boston Celtics nå om dagen. (Ganske bra, faktisk.)».

Og så videre. Flott bok. Jeg ble ikke helt ferdig med den, for jeg kom på noe annet jeg måtte gjøre, men den er på listen min. Kanskje din også?

(Takk til min gamle kollega Jim McGee for forslaget. Han har ikke tid han heller.)

Delingsøkonomi: NOU foreligger

Postet den av
Svar

nou-delingsokonomi-2017_pdf__page_1_of_164_Delingsøkonomiutvalgets rapport foreligger (PDF her) og har, som ventet, ikke de store omkalfatringene. Man foreslår litt informasjonsaktivitet, rapporteringsplikt til skattemyndighetene, og anbefaler en forenklet skattebetaling av småinntekter. Et flertall (med ikke helt uventet unntak av LO-representanten) foreslår at man deregulerer drosjenæringen på tilbudssiden (beholder krav om kjøreseddel, ellers bortfall av løyve og tilknytningsplikt til sentral. Et annet flertall vil innføre skatteplikt på korttidsutleie av egen bolig (men fortsatt skattefrihet for langtidsutleie av mindre enn halvparten av egen bolig.) Man åpner for kollektive forhandlinger så lenge tilbyderne (f.eks. Uber-sjåfører) er price-takers, det vil si at de ikke kan sette prisene sine selv.

Alt i alt er dette fornuftige forslag. Det blir nok en masse hoi og skrik fra drosjenæringen (særlig løyvehaverne, som jo har investert i en markedsbegrensning) men de langsiktige fordelene med bedre utnyttelse av bilpark, lavere priser og enklere utsiling av dårlige sjåfører ville jo ha vunnet likevel.

Ingen overraskelser, altså, som diskutert med Hegnar i forrige uke. Men en bra rapport og fornuftige forslag.

Delingsøkonomi: Intervju på Hegnar TV

Postet den av
2

Idag var jeg en tur på Hegnar TV for å snakke om delingsøkonomi – eller, mer spesifikt, hvorfor det går så tregt i Norge sammenlignet med mange andre land, der Uber og AirBnB er mye mer etablert. Resultatet ligger her (https://goo.gl/EmHMYZ), og bilde ser du her:

hegnar-tv-1

Hegnar Media har en interessant modell for programmene sine – de sier eksplisitt at man får tid til å fullføre setninger. Det er behagelig selv om resultatet selvfølgelig blir mer avhengig at at folk kan snakke fort og noenlunde sammenhengende. Med i dette er jo også at Trygve Hegnar deltar i diskusjonen mer som debattant enn intervjuer, og det gir jo friheten til å snakke avslappet og raskt. Faktisk første gang en intervjuer spør meg om hvorfor ting går så tregt – de fleste koketterer med sin manglende teknologiforståelse og hvor kort tid det er siden ting kom. Mannen er over 70, og viser med det at alder har lite med antall år å gjøre.

Hegnar Media har også en interessant forretningsmodell: Legger nesten ingenting på nett,  med mindre du er papirabonnent, og er ikke engang på bransjeplattformer som Atekst. Det er en forretningsmodell som bevarer profitabilitet i bytte mot en viss obskuritet i en delingsverden, men den fungerer jo. Foreløpig. I hvert fall så lenge Hegnar fortsetter å skrive kommentarene sine i Finansavisen og Kapital.

Fagforeninger om nordisk luftfart

Postet den av
Svar

samakRamlet over denne rapporten, skrevet av et utvalg av nordiske LO-representanter og sosialdemokratiske partier, ledet av den tidligere danske transportministeren Magnus Heunicke. Rapporten gir en grei oppsummering av arbeidsforholdene i nordisk luftfart, inkludert endel statistikk, og kommer med en rekke forslag til endringer i lovgivning for å opprettholde arbeidsforholdene.

Jeg har ikke finlest rapporten, men såvidt jeg kan se inneholder den ikke noen overraskelser, bortsett fra forslagene om prosentandeler ansatte i et selskap som må være ansatt i morsselskapet, noe jeg tror blir svært vanskelig å få gjennomslag for. Endel av forslagene er fornuftige, men til syvende og sist handler luftfart om nettverkseffekter og kostnadseffektivitet.

Skal fagforeninger kunne få utrettet noe, må de stå sammen, slik at de ikke lager problemer bare for de selskapene de har noen påvirkningsmulighet overfor. Dagens oppslag om at SAS skal opprette baser utenfor Skandinavia, og de formulaiske protestene som kommer, gjør meg ikke optimistisk. Bare i Norge finnes det masse forskjellige fagorganisasjoner, noen av dem under LO, noen under YS. Skal man få gjort noe, må man opptrå samlet, og på en større arena enn den nordiske. Europa er kanskje stort nok, og har i alle fall nok innbyggere til at man kan klare å skape et nokså stort marked med reguleringer som danner et felles gulv for arbeidsforhold.

Så får vi se om man klarer å snakke med en tunge, så høyt at til og med irene hører. I mellomtiden har man laget en brukbar rapport, i alle fall, selv om man kanskje ikke helt har tatt inn over seg at Ryanair nå er Europas største flyselskap og at grunnlaget i europeisk flytrafikk faktisk ikke domineres totalt av nettverksselskaper lenger.

Forelesertricks: Å bli kvitt lange lenker

Postet den av
1

Ganske ofte må jeg oppgi webadresser som studentene kan bruke, og ofte (særlig ved bruk av Google Docs) blir de lange og kompliserte. Som regel er det ikke noe problem når man kommuniserer elektronisk, men av og til må jeg be studentene gå inn på en webside mens jeg foreleser. Da er det greit å bruke en URL (Uniform Resource Locator, fancy betegnelse for webaddresse) for å gjøre om, for eksempelt

til

  • goo.qr2gl/Gakezf

som jo unektelig er kortere å skrive. Jeg kan også lage lenken om til en QR-kode som jeg kan vise frem på en prosjektor så studentene kan scanne den med smarttelefonen sin.

Det finnes endel slike tjenester – goo.gl, bitly.com, TinyURL, og så videre. Jeg bruker goo.gl, og etter tips fra Ragnvald Sannes har jeg installert den som en extension på Chrome-browseren. Når jeg vil distribuere en lenke, går jeg ganske enkelt til den siden det gjelder, klikker på goo.gl-ikonet på topplinjen av Chrome, og det er det. Den kan sikkert installeres på andre browsere også.

Tidsbesparende!

Det står mer om URL-forkortelser i denne Wikipedia artikkelen, inkludert noen problemer med teknikken (oppstår sjelden i en undervisningssituasjon, men det hender at spammere bruker denne teknikken for å skjule hvor pekere egentlig går hen.)

DigØk!

Postet den av
Svar

Et problem – i Norge kanskje mer enn andre land – er at vi mangler folk som forstår både teknologi og forretning. Det er en kultur i Norge for at gode ledere kan lede hva som helst (noe jeg mener er det reneste sludder), og at teknologi er noe som man kan overlate til teknologene. Dette gir seg mange utslag, blant annet i at det er forbausende få studier som kombinerer teknologi og business, selv om et av de få studiene som gjør det – Indøk (Industriell Økonomi) på NTNU – er av de mest søkte i Norge.

ifi

Det har jeg gjort noe med – ved (sammen med Stein Gjessing) å opprette et nytt studium ved Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. Det nye studiet er et bachelorprogram og heter Informatikk: Digital økonomi og ledelse.

Studiet har to tredjedeler informatikk – skikkelig hardcore, med programmering og teknologi – og en tredjedel forretningsfag. Tanken er å lage et motstykke til IndØk i Trondheim, men rettet mot IT-bransjen (som stort sett ligger i Oslo-området.)

På forretningssiden blir det fire nye kurs innen økonomi- og ledelsesfag, som jeg har utviklingsansvar for:

Hver av disse kursene blir et oversiktskurs der mange forretningsfag integreres i ett – noe jeg ikke tror blir noe problem, siden vi kommer til å ha svært dyktige studenter. Planen er at etter denne bacheloren kan man velge om man vil gå videre med en teknisk master (på IFI, kanskje) eller en forretningsmaster (BI?). Jobbmulighetene vil uansett være aldeles utmerket, selv i disse ulvetider.

Så – hvis du har ambisjoner om å være en av disse sjeldne personene som forstår både teknologi og forretning og kan kommunisere med begge sider (en posisjon som både er interessant karrieremessig og potensielt lukrativ): Søk Digøk!

Forelesertricks: Skriv neste års kurs i år

Postet den av
Svar

Når man foreleser, har man gjerne det samme kurset fra år til år. Selv har jeg 5-6 kurs jeg tenderer til å gjenta i ulike former. Skal kursene være bra, bør man oppdatere dem hvert år – legge til nytt materiale, ta ut ting som ikke fungerte helt eller som har blitt gammelt, og så videre.

Mitt problem er at når jeg har forelest et kurs ferdig, går det komplett i glemmeboken inntil neste år, med masse stress rett før det skal starte igjen. Mens man underviser kurset, finner man ut at enkelte ting bør byttes ut til neste år, men så har man glemt hva det var (og har dårlig tid) neste gang kurset starter igjen.

gra6834-2017_-_google_driveLøsningen er enkel: Skrive neste års kursdokumentasjon mens du foreleser årets kurs. For eksempel har jeg laget en detaljert kursplan (skrevet i Google Doc) for mitt kurs GRA834 Business Development and Innovation Management (sist undervist høsten 2016). Den planen er stort sett den samme fra år til år, men når jeg begynner å forelese kurset, lager jeg en kopi for neste år (som bildet viser, kopierer jeg hele kursmappen), og gjør endringer i den ut fra årets erfaringer etter hver forelesning. Av og til er det ting jeg ikke får gjort – da legger jeg inn en påminnelse til meg selv om at her må ting endres, med teksten «zxzx» foran. Når kurset starter, har jeg redigert ferdig og gjør jeg mappen tilgjengelig for studentene rett i It’s Learning.

Ikke akkurat rakettvitenskap, dette, men trikset er altså å gjøre det mens kurset går. Så blir det litt mindre jobb til neste år…

(PS: Dette kan du gjøre med presentasjonsmateriale og andre ting også: Min eminente kollega Hanno Roberts legger inn en skjult side bakerst i alle sine presentasjoner der han skriver påminnelser til seg selv om hva han må endre i presentasjonen neste gang han skal gi den.)

Fire norske bøker

Postet den av
Svar

Jeg får tilsendt endel bøker – her er fire jeg har fått som jeg liker godt, hver på sin måte:

img_2202

Jeg kjøper ikke så mange norske bøker, ganske enkelt fordi jeg liker Amazon Kindle (på smartphone) og leser det meste på engelsk likevel. Men det rører seg litt innenfor norske forretningsbøker også, og disse fire syntes jeg var bra – interessante, stort sett velskrevne, og med nye ideer og bra sammenfatninger. Her er hver og en av dem:

fullsizeoutput_5ffTale Skjølsvik og Kari Håvåg Voldsund: Forretningsforståelse, Cappelen Damm.

Dette er en kompakt liten økonomutdannelse, som kan fungere som en håndbok for noen som vil starte sin egen bedrift eller som grunnlag for et innføringskurs innen økonomi og bedriftsledelse. Det er aktuell i sitt innhold, basert på solid teori (Tale var min kollega i Institutt for Strategi på BI før hun dro til Høyskolen i Oslo) og tar også for seg bedrifter som lever av noe annet enn å selge fysiske varer, som gjerne er de eksemplene man baserer seg på innen tradisjonelle bøker av denne typen. Har også et kapittel om exit-strategier, som er bra. Kunne ønsket meg mer om teknologi og systemer, men, vel, det ønsker jeg meg alltid.

fullsizeoutput_600Erling S. Andersen: Prosjektledelse – hva alle ledere må kunne, NKI-forlaget

Erling er gammel kollega (bokstavlig talt, han er professor emeritus) og den ledende foreleseren innen prosjektledelse i Norge i en årrekke. Denne boken er en sammenfatning av hans tidligere bøker om prosjektledelse, kortfattet og konkret, med eksempler på hva man kan gjøre riktig og, ikke minst, hva man kan gjøre galt. Han har enorm erfarenhet og belyser områder som makt, ressurser, prosjektmetoder og -organisering, og ikke minst hvordan man skal måle og holde orden på hvordan et prosjekt går fremover. Også meget gode og kortfattede beskrivelser av «nye» prosjektmetoder som SCRUM etc., kortfattet og enkelt forklart. Boken man bør starte med om man lurer på hva prosjektledelse er og hva det omfatter.

fullsizeoutput_5feNewNow – fra idé til suksess, Unikia

Denne boken er skrevet av gründeren av Enklere Liv. Mannen er industridesigner og har enormt med erfaring med å lansere nye produkter og vurdere idéer. Boken er en slags kaffebordsintroduksjon til entreprenørskap – han spør hele tiden: Ville du sluttet i jobben din for [denne idéen]?

Boken er full av delikate tegninger av ulike produkter, sammen med alle mulige råd om hvordan man skal sette opp et firma og forholde seg til alle de ting et firma som designer og selger produkter må forholde seg til – som patenter, produksjonsavtaler, forretningsmodell, finansiering, og så videre.

img_2198Kristian Bye: Frykt og forventning – en gründerhistorie. Staal Forlag.

Kristian Bye hadde en ide om å lage et enkelt, men svært viktig produkt: En ladbar lampe, med solcelle, som kunne brukes i U-land der man ikke har elektrisitet tilgjengelig.  Tanken var at i stedet for å bruke osende oljelamper, kan man få skarpt LED leselys om kvelden, noe som gjør det lettere å lese og dermed lære seg ting. Lampen kan også brukes til å lade mobiler, noe som er problematisk (involverer å bytte tomme batterier mot fulle, uten at man har noen kvalitetsgarantier) i land uten økonomisk overkommelig strømtilførsel.

Kristian forteller levende (og av og til litt for detaljert) om utviklingen, finansieringen og markedsføringen av denne lampen.

 

Forelesertricks: Å bruke Google Docs under It’s Learning

Postet den av
4

Dette er en ny kategori på denne bloggen: Små tricks for å gjøre livet som foreleser enklere. Teknologi innen undervisning skal gjøre livet ditt lettere og studentenes læring bedre – og man lærer best av å se hva andre gjør, så dermed:

På BI bruker vi It’s Learning, som etter min mening er verken bedre eller dårligere enn de fleste slike systemer. It’s Learning har imidlertid en svært nyttig funksjon (som jeg, som så meget annet, lærte om fra Ragnvald Sannes): Man kan legge ut Google-dokumenter (og for all del, Dropbox og OneDrive også, men her bruker jeg Google) som del av It’s Learning-siden:

screendocs

Dettte er nyttig fordi

  • du kan lage alle kursdokumentene dine i Google Docs, som er mye bedre enn It’s Learnings egne verktøy. Du kan til og med redigere dokumentet rett i It’s Learning-vinduet.
  • du kan gi studentene rettigheter til å lese, kommentere eller redigere dokumentet (dette setter du i Google Docs). Det å gi studentene skriveaksess er nyttig av mange grunner – jeg bruker et delt dokument for å la studentene foreslå fagoppgaver, for eksempel. Linda Rademaker bruker et delt regneark for å lage studentgrupper (studentene skriver seg inn med gruppetilhørighet, og så har hun en fane med «Lost sheep» som ennå ikke har funnet seg gruppe.
  • du kan også dele en Google-mappe med studentene og lage en lenke til den fra It’s learning, hvis du heller vil dele gjennom Google Docs direkte.

For å sette opp dette gjør du slik:

  • lag dokumentet i Google Drive, kopier lenken («Share» i Google Doc, set rettighetene til «can read» hvis studentene bare skal kunne lese)
  • I It’s Learning, klikk «Add» i venstre kolonne, velg «File or link». Her har du forskjellige muligheter, men det som har fungert for meg er å velge «link» og så klippe inn lenken til Google-dokumentet. Pass på at «Embed page within itslearning» is markert, skriv dokumenttittelen, og det var det.

Og dette har gjort mitt liv enklere, og, tror jeg studentenes opplevelse av kurset bedre.

(PS: Dette fungerer naturligvis ikke i Kina, for de av dere som foreleser der, siden nesten alle Googles tjenester er blokkert…)

Verdenslitteratur med lave skuldre

Postet den av
Svar

(Dekameronen, Nationaltheatret)

dekameronen

Boccacios Dekameronen er en av verdenslitteraturens klassikere, som alle fra møblerte hjem bør ha hørt om, men som (ganske) få har lest, omtrent som Gullivers reiser eller The Canterbury Tales. Boccacios historier var vovet til 1353 å være (noen av dem er ganske spenstige sånn omtrent opp til våre dager også), men hvis man gir seg i ferd med originalteksten (vel, engelsk oversettelse) finner man fort ut at ikke all humor er like morsom (eller alle tragedier like tragiske) 664 år etterpå.

Så jeg var litt i tvil om hvordan dette skulle gå – og den tvilen holdt omtrent halvveis inn i den første av syv historier, inntil skuespillerne senker skuldrene, får flyt i talestrømmen og og en energisk Anders Mordal gjøgler i vei på første dags første historie som en inspirert parodi på Donald Trump og hans «alternative fakta». Deretter slapper ensemblet av, publikum skjønner opplegget (selv om de kunne stilt litt mer opp når ensemblet inviterer), og derfra og ut blir det en fin kveld. Som Stephen Fry har sagt: Den viktigste egenskapen en skuespiller trenger er å kunne gi publikum følelsen av at dette kommer til å gå bra (ikke i den forstand at historien kommer til å ende bra, men at man i alle fall får bli med inn i den). Etter en litt nervete start, får man den følelsen. Og det gjør man, også i de ikke fullt så burleske historiene.

Det er et jevnt ensemble, og vanskelig å trekke ut enkeltprestasjoner, men det unge paret (i hvert fall i stykket) Kjersti Tveterås og Jonas Strand Gravli sjarmerer, hun med mimikk og han med en avslappet kroppslighet (han må ha danset, som min kone sa). Thorbjørn Harr kan dominere en scene selv her (og har det herlig morsomt i avslutningsnummeret, som eneste, etterhvert helt utslitte, hane i hønekurven), Anders Mordal viser at en blank skalle kan være en utmerket rekvisitt, og Heidi Goldmann er rå som frustrert kone. Noen av skuespillerne sliter litt med diksjonen, og ikke alle er like synlige, men dette er en opplagt og sammenkjørt trupp – og en deilig avslappet aften.

Anbefales!

dekameronen-2