Med alder og det engelskmennene kaller en «sedentiary lifestyle» kommer risiko for høyt blodtrykk. Dermed må man gjøre noe med kostholdet, og det viktigste tiltaket (bortsett fra ikke å røyke og få nok mosjon», men det gjelder uansett) er å spise mindre salt.
Og det er jammen ikke lett.
Salt har, som Mark Kurlansky skriver om i «Salt» – en bok jeg forøvrig anbefaler, i likhet med «Cod» – en lang historie og har både vært valuta og basis for handelsruter, forretningsimperier og oppdagelser.
Men jammen er det ikke lett å bli kvitt saltet fra maten.
Nå skal det sies at jeg elsker salt – Maldonsalt, for eksempel, som er nydelig på all slags mat. (Maldonsalt uttales forøvrig «måldn», ikke «maldåån» – det er engelsk, ikke fransk.) Akkurat det er det lett å gjøre noe med. Og det finnes jo masse alternative krydder og ingredienser man kan bruke for å gjøre maten litt mer spennende.
Eller gjør det det?
Sitronpepper, for eksempel, trodde jeg bestod av sitron og pepper. Men neida, i følge ingredienslisten er det 43% pepper, noe sitron – og 43% salt! Soltørkede tomater har salt som tredje største ingrediens, etter tomater og solsikkeolje (som heller ikke er helt bra for blodtrykket). Ost, pølse, oliven, alle mulige krydderblandinger, og til og med kyllingfilet inneholder altså salt, i mindre eller (i forbausende mange tilfeller) ganske store mengder.
Råvarer er ikke råvarer lenger, tydeligvis.
Det samme gjelder matlaging på restauranter: Jeg forsøker å la meg inspirere av matlagingsvideoer på nett, og har funnet masse godt som jeg eksperimenterer med. Forbausende mange av dem inkluderer en neve salt i maten. Jeg har hørt at skal du lage god mat, må du tilsette fett, salt, sukker eller alkohol.
Nå er det jo slik at man skal ikke kutte ut salt, bare redusere saltinntaket. Så jeg kommer sikkert til å klare meg fint bare ved å gi slipp på Maldon-salt og spekemat og litt andre ting.
Man trenger jo ikke så mye salt, og smaken av salt er noe man venner seg til. Jeg har ikke vært klar over hvor mye salt jeg har brukt, og min kone har påpekt at jeg salter en hel del mer enn hun gjør. Så avvenningen skal nok gå greit.
Men jeg hadde ikke drømt om at det skulle være så vanskelig, rent operativt, å kutte ut noe så enkelt som salt.
Alt som er gøy, heter det, er enten kriminelt, umoralsk eller fetende.
Og, tydeligvis, salt.
Jeg får ta hele greia med en klype… nei det kan jeg heller ikke gjøre.
Et sikkert vintertegn (i alle fall hver gang det snør langt over normalen i Oslo) er kommentarene fra folk i mer grisgrendte strøk om hvor håpløse disse byfolkene er, her oppe i dalstroka innafor har vi sånne snøfall annenhver uke, vi er vant til å vandre barbent milevis gjennom snøfonnene for å ta en kopp kaffe, og så videre, og så videre…
Så da en sånn digital kommentar kom fra en person bosatt i Alta her før helgen, fikk jeg lyst til å ta til motmæle. Jeg er ikke noe mindre frustrert enn andre over folk som gjør dumme ting og kjører seg fast – og jeg har snøfreser, riktignok på hytta – men det er faktisk en viss forskjell på hutaheiti og landets største befolkningskonsentrasjon.
Tall teller
Så la oss ta Alta som eksempel: Alta har ni ganger så stort areal som Oslo, og 3% av Oslos befolkning (drøyt 700 000, og her snakker vi om bare Oslo, ikke Stor-Oslo, som har en million til.) Hvis Alta skulle hatt samme befolkningstetthet som Oslo, ville de hatt 6,4 millioner innbyggere i stedet for de 21 300 de har – og da ville de nok hatt endel køproblemer, de også. (Og før du begynner å argumentere med at Alta for det meste er utmark: Oslos geografiske sentrum er Blankvannsbråten, og rundt 69% av Oslo er skog og åker.)
Nå er det slik at det skal bare én fastkjørt bil til for å skape kø. I 2018 hadde Oslo 300 000 biler, hele Finnmark (med areal som Danmark) hadde ca. 40 000. I tillegg har Oslo tog, T-bane, trikk og mange flere busser som mange flere mennesker er avhengig av. Med andre ord: En hendelse i Alta skaper rett og slett ikke overskrifter, fordi konsekvensene er ikke så store for så mange. Dessuten kan det meste fikses av en hyggelig nabo med en traktor eller en pickup, som man verken har plass til eller bruk for i Oslo.
Plass teller
Men det er ikke bare antallet mennesker som er problemet. Jeg har hytte på Golsfjellet, og på hovedveien og til hyttene brøyter en hyggelig kar som heter Henning. Han har en stor og kraftig traktor med en diger snøfreser bak, og holder ganske mange kilometere med vei ryddet og fin, nesten uansett vær. Hvorfor klarer man ikke å bruke litt skikkelig redskap og bare rydde i Oslo?
Vel, det er et problem Henning ikke har: Han trenger ikke lure på hvor han skal gjøre av snøen. I Oslo er det gateparkering, portrom, hageoppkjørsler, gangveier, fotgjengeroverganger, buss- og trikkeholdeplasser og sykkelfelt overalt. Da er det ikke bare å fyre opp snøfreseren og sprute i vei – du må velge hva du skal blokkere, og der det er som trangest, må du kjøre snøen vekk på lastebiler, og det tar tid og koster mye penger.
Innstilling teller
Litt snøkaos fra Aftenposten…
Det er ikke slik at Oslofolk er noen stakkarer som ikke klarer å forholde seg til snø: Alle jeg kjenner, i alle fall, trekker litt på skuldrene og finner frem stillongs, votter, brodder og kanskje langrennsski uten kommentarer. Men når journalister skal ut og intervjue folk om snøkaoset, så skriver de jo ikke om dem som sier at dette ikke er noe problem. Nordmarka er stappfull av folk som synes masse snø er topp – men det selger dårlig. Ei heller er det nyheter at det meste faktisk går som det skal, at folk flest kommer seg på jobb, og at de andre klarer seg med videomøter og hjemmekontor uten å lage noe nummer av det.
Det er også noe med hva man skal være i beredskap for. For noen år siden bodde jeg i hus med stor hage i Oslo, og hadde snefreser, sørlandsskuffer, tilhenger, motorsag, trykkluftkompressor og masse andre jernvarer for å holde orden på omgivelsene. Nå bor jeg i en blokk og har nettopp ryddet en terrasse for en halvmeter snø med en plastskuffe jeg ville fnyst av for noen år siden – men det er det man får plass til i en liten bod.
Så vi klarer oss bra her nede. Og trøster oss med at når vi ser sjåfører som strever med trafikklys, rundkjøringer og kollektivfelt til sommeren, vet vi i alle fall hvor de kommer fra…
I slutten av mai fikk jeg beskjed om at jeg har blitt utnevnt til «Merittert underviser» (eller «Excellent Teaching Practitioner») sammen med fire kolleger fra BI. Og det er jo svært hyggelig med en anerkjennelse for lang og trofast fokus på undervisning, særlig bruk av case-undervisning og bruk av teknologi i undervisningen, som jeg faktisk har holdt på med siden 1984 eller deromkring.
For rundt fire år siden kom Hermann (etter den vanlige korte telefonsamtalen) hjem til meg. Det var ulike årsaker til at han kom – han hadde sin nye Tesla X å vise frem, ville høre min mening om å ha egen blogg versus å kommunisere over Facebook (han var ikke helt fornøyd med Facebooks kommunikasjonsalgoritmer), snakke litt om en ny jobb han hadde fått som interim CEO for et datterselskap (i Abu Dhabi), og ellers snakke litt politikk og teater, vel, det meste, som Hermann pleide.
Og nå lever han ikke lenger.
Sist vi snakket sammen var i september. Jeg hadde vært på Nationaltheatret og sett en forferdelig stumfilm-versjon av John Gabriel Borkmann. Jeg gikk etter 15 minutter (første og eneste gang), så jeg ringte Hermann, som jeg hadde sett nede på sin vanlige premiereplass i orkester, for å høre hva han syntes. Resultatet skal ikke deles her (men han var som vanlig slagferdig.) Men min samboer kunne ikke tro at det var en 86 år gammel mann på telefonen…
Hermann var unik. Han satt i bystyret og var glødende opptatt av byutvikling, underviste når han kunne (han var mildt sagt oppgitt over BIs policy om at man ikke kan undervise etter en viss alder), var fotballfunksjonær til han var 78, styreleder i Coast Seafood, og styremedlem i ulike oppstartbedrifter (som han, smigrende nok, av og til ville høre min mening om.) Fremfor alt var han en imponerende kommunikator – de gangene han var hos meg i sosiale lag, gikk han fra gjest til gjest og fant forbindelser til hver enkelt av dem. Han hadde en hukommelse og interesse for mennesker jeg bare måtte beundre – og det i en alder da de fleste begynner å slite betraktelig med å huske dagligdagse detaljer.
Hermann og jeg hadde mye felles – utdanning, interesse for case-undervisning, USA, forretningsutvikling, innovasjon – og det var han som gjenoppvekket min teaterinteresse ved sine rause invitasjoner til premierer på National og Operaen. Det var alltid en liten fest å få en telefon fra Hermann – han hadde et stort nettverk og brukte det på en måte som føltes mer som en berikelse enn en belastning. På hans 75-årsdag (med jazzorkester og 250 gjester på Grand – i invitasjonen sto det Ingen gaver, ingen taler!) kom det folk fra absolutt alle politiske partier, en indikasjon på ikke bare hans evne til å kunne snakke med alle, men hvor utrolig god han var til å opprette og bevare relasjoner.
I Kina beundrer de sine gamle, og Hermann hadde en tyngde og autoritet blant de kinesiske studentene som gikk utenpå alle hans kolleger. Jeg fikk gleden av å undervise sammen med ham en rekke ganger – altfor få, egentlig. Hans minimalistiske undervisningsstil tvang studentene til å delta. Han styrte diskusjonen både blant yngre studenter og blant ledere uten at noen ante at han gjorde det, og imponerte med sin forståelse for teknologiske og strategiske beslutninger.
Jeg pleide alltid å si at «når jeg blir stor, skal jeg bli som Hermann.» Og nå har jeg ikke lenger ham som levende forbilde, men jeg har mange gode minner og ikke minst en dyp beundring for at det går an å leve livet så til de grader til fulle. Han var og er en inspirasjon for meg – og ut fra hva jeg leser i aviser og sosiale medier, for mange andre.
Tradisjonen (kan vel si det nå, se her og her og her og her) tro har det blitt seiling i år også: 10 dager med Skipperen og Piloten i Spania (fra Valencia til Ibiza og tilbake), og fem dager med Skipperen og Eiendomsutvikleren (erfaren seiler som jeg også seilte med i fjor, skjønt jeg glemte å skrive om det).
Skipperen og Piloten litt syd for Valencia
Spaniaturen ble preget av varme, fiksing av seilbåt (forbruksbatteriene tok kvelden, tar litt tid å skaffe), og seiling til vakre bukter på fastlandet og Ibiza. Krystallklart vann, ankerplasser med posedonia (sjøgress man må unngå, hvis man ikke skal få bot), og fantastisk mat og drikke til fantasipriser (vi regnet ut at turen kostet oss 200 kroner/person/dag i mat og drikke, og da hadde vi virkelig ikke spart på noe.)
Spansk innovasjon: Kortreist Pina Colada
En liten innovasjon man godt kunne innføre i norske uthavner var denne barbåten, som dukket opp i uthavn litt syd for Valencia. Den hadde bentråkket (to sykler montert bak) hurtigmikser og serverte Pina Coladas og annet godt rett til skutesiden. Norsk alkohollovgivning legger muligens noen hindringer i veien, men jeg er ganske sikker på at dette hadde blitt en megahit i Middagsbukta.
Som vanlig kunne vi notere at brasilianere (3-2 i deres favør på båten) har et meget avslappet forhold til det meste og virkelig forstår å nyte livet. I tillegg har de mat- og drikkekultur og en ustoppelig mengde bossa-nova versjoner av det meste av musikk.
Tre mann og et parasail
I mer hjemlige farvann har turen gått fra Marstrand-Mollösund-Käringön-Havstenssund-Koster-Strømstad med stort sett fine forhold og tradisjonell standard på det kulinariske (sjøkreps nesten hver dag). Det har vært hyggelig å kunne bidra litt selv – min nye tittel (tidligere tungmatros) er nå omelettmatros. Men det som virkelig gjorde denne turen minneverdig var seilingen mellom Käringön og Havsstensund, der vi satte parasail, hadde 10-14 sekundmeter rett over låringen, og seilte 40 nautiske mil på 4,5 timer (i tillegg mistet vi en fender, bestemte oss for å behandle det som en mann-over-bord øvelse, så vi måtte ta ned seilet og snu). Maks hastighet på båten var 11.8 knop, noe som er nokså utrolig for en komfortabel 43 fots cruiser (Beneteau Oceanis 43, med navn Gone Walkabout.)
Og denne gangen fikk jeg filmet det med 360-graders kamera. Videoen ligger på YouTube, og øvrige kommentarer er vel egentlig overflødige:
Jeg har etterhvert skjønt at jeg ikke liker å planlegge. Heller ikke påskeferie.
Så hva gjør man når påsken kommer, man har ingen planer, alle hoteller er fulle og man vil på tur? Det blir litt råbarskt med full Monsen, telt og langtur… Men, jeg har en Tesla X, og den har Camper Mode – en knapp på skjermen som holder varmeapparatet på (og i tillegg viser et skjermbilde av en leirplass med bål og det hele). Hva med rett og slett å være skiboms, dra fra sted til sted og sove i bilen?
Som sagt så gjort. Jeg innstallerte en oppblåsbar madrass, kjøpte et lite gassbluss og noen pakker Real Turmat (alt skal prøves), lastet inn fjell- og randonneeski og sovepose og la i vei langfredag.
On the road again…
Klar til avreise
Første oppvarmingsetappe gikk til Sjusjøen, der jeg gikk en liten skitur med barn og barnebarn og fikk nydelig middag hos min datters «svigerforeldre».
Så begynte den egentlige ekspedisjonen – hvor skal jeg dra, hvor skal jeg lade, og hvor skal jeg sove? Jeg hadde lest på diverse Facebook-grupper og hørt fra venner at det var bra med sne på Tyin, så dermed ble det i første omgang lading på Leira i Valdres. Jeg tenkte jeg skulle overnatte på Fagernes, for der er det en parkeringsplass ned mot vannet, kanskje ta et glass vin på en hyggelig hotellbar. Det ble bomtur – alt var dødt, bortsett fra fire kjøretøy (to gamle US vans, en senket stasjonsvogn og en traktor) som kjørte i sirkel rundt sentrum. De to gamle varebilene var innredet som festbusser med høy stereo, men jeg hva han i stasjonsvognen og hvert fall han på traktoren fikk ut av øvelsen skjønte jeg ikke helt. Det endte med at jeg kjørte til Beitostølen, fant ut at det var (nesten) like dødt der, og overnattet på en parkeringsplass.
Dagen etter våknet jeg til strålende vær, kjørte via Skammestein til Tyinkrysset mens jeg hørte på radioen, som stort sett var full av advarsler om skredfare overalt det var sne, og dårlig med sne ellers… Det var litt foruroligende – når man går alene, hjelper det ikke med skredsøker og annet utstyr (ikke det at det hjelper noe særlig uansett). Jeg spurte på sportsbutikken og fikk tips om en fin og trygg tur. Dermed ble det Skørsnøse, nydelig liten topp på drøyt 1100 meter, cirka 1 time og 20 minutter opp fra parkering i veikanten i første sving etter at veien har tatt av til Årdal. Super utsikt og fin nedkjørsel med akkurat passe styresne.
Deretter var det tid for litt Googling og Facebooking (supplert med Varsom Regops-appen, som er obligatorisk i denne sammenheng.) Jeg fant fort ut at Sogndal kaller seg Norges topptursentrum og deretter at det bare er 72 km fra Tyin til Sogndal, med en ladestasjon i mellom. Dit kom jeg på ettermiddagen (inkludert min første tur med en elektrisk ferge). Jeg kjørte nordover med et øye på veien og et på naturen rundt, tok en avstikker ned til fantastisk vakre Solvorn, og satte meg til å lete litt mer. Fant en bloggpost som anbefalte Molden, en fjelltopp i Luster kommune, som visstnok skal ha den fineste utsikten langs hele Sognefjorden. Det er ikke mulig å parkere en bil over natten i Solvorn, så jeg begynte å kjøre innover på leting etter en camp for natten.
Tilhengermiddag
Da oppdaget jeg hvor vanskelig det kan være å være bobil-turist i Norge. Luster kommune skryter av nasjonal turistveg langs Sognefjorden, men gjør sitt beste for å hindre at noen skal kjøre på den. Det er ikke mange engelske skilt i Luster men langt de fleste av dem er «no camping». Rent praktisk hadde jeg vel fått stå i fred, siden dette er rettet mot horder av bobiler om sommeren, men man er nå engang lovlydig… Jeg kom så langt som til Gaupne før jeg ga opp og kjørte tilbake til Sogn Skisenter, som hadde en stor parkeringsplass og intet campingforbud. Der ble det egg og bacon tilberedt på en henger.
Starten på løypa til Molden. Den var bra omtrent så langt man kan se…
Neste dag opprant med italiensk presskaffe på tilhengeren og innkjøp av bakverk på Sogn Skisenter, som jeg ikke hadde hørt om, men som har en framifrå slalåmbakke såvidt jeg kunne se. Tur på skogsvei opp til Mollandsmarki, til en parkeringsplass kalt Krossen, der stien til Molden starter.
Det ble en strevsom tur gjennom skogen – løypa var tydelig i noen hundre meter, men det har vært en skikkelig hard vinter med mange bøyde og brukne trær, så jeg rotet frem og tilbake og endte flere ganger opp med å måtte ta av meg skiene og klatre over nedfallstrær og opp snebare kneiker. Etterhvert traff jeg på en skogsbilvei som løypa fulgte, og derfra var det greit – gå på rygg, vær trygg, som Monsen sier. Utsikten startet fantastisk og ble bare bedre oppover, virkelig en følelse av å gå på Norges tak, men Sognefjorden på tre kanter. På toppen var det vindstille og 360 grader utsikt.
Den derre takfølelsen…
Jeg kom i snakk med en hyggelig familie på toppen. De bodde på Skedsmo og hadde hytte nede ved Mollandsmarki. Jeg fikk vite at trikset var å ignorere løypebeskrivelsen og i stedet kjøre ned skogsbilveien, så ville man ende opp ca. en kilometer fra parkeringsplassen, men slippe nedfallstrær og steiner. De var lommekjent og kunne dermed kjøre en annen og mye finere vei ned enn den man kom opp. Jeg slo følge med dem ned – fantastisk føre med styresne og jevn skare. Da vi kom ned, kjørte de meg til parkeringsplassen, så jeg slapp å gå den kilometeren i skistøvlene. Snakk om gjestfrihet – tusen takk!
Etter litt googling fant jeg ut at Hemsedal kunne være neste destinasjon, og la i vei via den uunngåelige og nokså nitriste ladestasjonen i Lærdal. Kom frem til Hemsedal sentrum ved femtiden. Jeg fikk et innfall og begynte å lete etter hotellrom, og fant et billig et på Skogstad hotell. Dusj og dekket frokost fristet, så jeg kapitulerte og sjekket inn. Greit å være skiboms, men man må jo ta litt hensyn til omgivelsene også.
Etter en langsom frokost (elsker lange hotellfrokoster, med nok kaffe og grei Internet-tilgang) var det tid for å finne et sted å gå i Hemsedal. Jeg forsøkte å spørre litt rundt omkring, men endte opp med å kjøre nordover i dalen inntil jeg så en parkeringsplass med folk som sto og klistret skifeller. De pekte ut en skredsikker vei til Storebottskarven, så det ble dagens tur. Sedvanlig suveren utsikt på toppen, fin nedkjørsel med ganske hard skare, og morsom kjøring på stadig stivere bein og slushete sne gjennom bjørkeskogen.
Slalåm, bokstavlig talt
Dermed skulle egentlig denne ekspedisjonen være over – jeg skulle forelese dagen etter – men jeg hadde rett og slett lyst på litt mer tur, så jeg fant ut at jeg skulle bli en dag til og ta webinaret fra bilen. Etter nok en liten ladetur til Lærdal (viktig å ha litt buffer før overnatting) gikk turen til Tyin igjen. Været var helt utrolig – ikke en sky – og så og si alt av biler og mennesker glimret med sitt fravær. Jeg endte opp på en parkeringsplass ved Tyinoset, med solnedgangsutsikt.
Det er en helt annen opplevelse å være på fjellet når det ikke er andre mennesker der – jeg hadde hele Tyin omtrent for meg selv.
Kveldsstemning ved Tyinoset med Real Turmat og en kald en.
Jeg våknet til en stille og plastisk verden i blått, sort og hvitt. Igjen måtte jeg finne en nokså kort og greit tur, så jeg kjørte til Tyinkrysset, provianterte litt og fant en parkeringsplass langs veien, akkurat tidsnok til å få filmet litt snefresing til glede for mitt eldste barnebarn. Turen gikk til Stølsnøse, en svært enkel topp med en (igjen) fantastisk utsikt mot Hurrungane, Falketind og fjellene mellom Bygdin og Gjende.
Utsikten nordover fra Stølsnøse
Deretter var det tiden og veien – jeg rakk ladestasjonen på Leira tre minutter før jeg skulle begynne å forelese, og holdt hele greia fra forsetet i bilen, inkludert en 30 sekunders pause for å nappe ut kontakten etter fullført lading. Deretter bar det hjemover, avbrutt av litt studentveiledning via Zoom på Nes i Ådal.
Tesla X som ekspedisjonsbil
Så hvordan fungerte Teslaen egentlig? Jeg hadde valgt å gjøre det enkelt – man kan kjøpe skreddersydde madrasser og utstyr for å dekke til vinduene – ved å legge en oppblåsbar madrass jeg allerede hadde i bagasjerommet, og bruke en vanlig sovepose. Komforten er OK, men jeg er 193 cm og det betyr at det er litt vanskelig å rette seg helt ut. Jeg måtte ha passasjersetet helt frem og bygge opp med ryggsekker og annet for å ha noe å legge hodet på.
Stemningsbilde når man trykker Camper mode….
Den store fordelen med Teslaen er camper mode, en knapp på skjermen som gjør at varmeapparatet kommer på og blir stående på hele natten. Etter 5 minutter kommer det også opp et bilde av et leirplass med brennende bål på skjermen. Det er ganske luksus å ligge i soveposen og justere bilens temperatur med iPhonen via Tesla appen. 17 ° når man ligger i soveposen, 20 ° når det er på tide å stå opp. Siden ventilasjonen står på, er det ingen dugg på rutene når man våkner, men man må jo tåle litt viftestøy. En overnatting tar 50 til 80 km rekkevidde, avhengig av hvor kaldt det er ute og hvor varmt du vil ha det i bilen.
Ellers er teslaen bare sånn nogenlunde praktisk som ekspedisjonsbil. Den har runde former og er stor, og det betyr at det er svært lett å komme bort i skjermer og dører slik at man blir møkkete. Det er også nokså sparsomt med horisontale flater for å legge fra seg ting når man lager mat eller planlegger neste tur. Og man bør være alene, med mindre man er svært gode venner eller er forberedt på å tømme bilen for ski og pikkpakk før man går til sengs. (eventuelt kan man ha en sånn kasse på tvers av hengerfestet eller legge skiene under bilen. Hvis man har en Tesla S, kan man ha skiboks på taket.)
Interiør før sengetid…
Kjøremessig er bilen fantastisk, naturligvis. Den glir gjennom landskapet, suser opp de bratteste bakker, og genererer mer elektrisitet i nedoverbakkene. Den har store vinduer som gjør at man kan se opp på fjelltoppene. Rekkevidden er bra, men det er dårlig med ladestasjoner i fjellheimen, så jeg endte opp med å dykke ned til dalførene for å fylle opp batteriet slik at jeg hadde god margin før hver overnatting. I praksis betyr det at man må lade nesten hver dag, så det blir endel kjøring til og fra ladestasjoner. Det gjør ikke noe for min del – jeg kan kjøre mellom fjell og fjord i timevis uten å kjede meg – men man bør ta det med i planleggingen.
Hvis man da gidder å planlegge.
Summa summarum
Den store fordelen med å være skiboms med bil er at man kjapt får oversikt – jeg føler nå at jeg har nogenlunde forståelse for toppturer i Sogndal, Hemsedal og Tyin. Jeg har funnet ut at det lønner seg å overnatte høyt til fjells, på steder med lav after-ski faktor. Fjellfolk, enten de bor der eller er tilreisende, er hyggelig og hjelpsomme.
Til neste år (eller kanskje til og med om et par uker) tar jeg kanskje en tur til Romsdal eller Turtagrø eller Hardangervidda. Og hvis været skulle bli dårlig, vel, så kan man jo bare kjøre dit det er bra eller dra hjem igjen.
Jeg husker jo Stings «The Russians love their children too» fra dengang den først kom ut, men Sting sier jo, som det er, at han skulle ønske at denne sangen fortsatt var irrelevant (som han trodde den var.)
Men russerne elsker jo sine barn. Og akkurat nå er de barna i fare, enten de er i Ukraina eller i Russland:
Stephen Fry, den nålevende personen jeg beundrer mest, forteller historier jeg har lest og hørt før, og avslutter på en måte som bare han kan. Ta deg tid til denne.
Men det andre spørsmålet jeg stiller meg, har å gjøre med en scene fra filmen Get Shorty, der John Travolta gjør et glansnummer som den avslappede torpedoen Chili Palmer. Han snakker om en annen gangster, og sier «What has he ever done that he can talk about at parties?».
Og det er den logikken som slår meg: Hvis du er stolt av å være nordmann, eller å være hvit, eller, for så vidt, enhver annen nasjonal eller etnisk kategorisering: Hva i all verden har du gjort for å havne der? Man kan jo ikke, med rette, være stolt av noe man har ikke har hatt noen rolle i selv?
Det andre som slår meg er at hvis det du bestemmer deg for at den ene tingen du skal være mest stolt av er din nasjonale og/eller etniske opprinnelse – som i mange tilfelle, når man først begynner å dekode litt DNA, viser seg å være betydelig mer rotete enn man liker – vel, da har du måttet grave ganske dypt etter ting å være stolt av, har du ikke?
Kanskje på tide å tenke på hva du burde gjøre for å finne noe å være stolt av, fremfor å lene seg på hva noen andre har gjort?
Jeg er så heldig å kunne regne Eirik Newth som en venn – og han er en av de mest interessante samtalepartnere jeg vet om. Det er bare Eirik som kan stille seg opp med en mikrofon i en park, snakke i 35 minutter uten manus (tilsynelatende i alle fall) og levere noe som er kunnskapsrikt, velartikulert, interessant og helhjertet. Så som denne videoen, der han kommenterer – nyansert og fordypende – NRKs aldeles utmerkede serie «Eit feitt liv«:
Jeg bor på en øy – Malmøya – i Oslo. Vi som bor her har ikke noe imot at folk kommer for å nyte øya – men når Bymiljøetaten reklamerer for turmuligheter glemmer de å fortelle at det ikke finnes parkering, søppelkasser eller toaletter. Viktigst av alt: De forteller ikke hvor man kan gå, noe som resulterer i mange spørsmål og mange mennesker på feil steder.
Så, derfor, har vi laget et turkart over Malmøya, som viser hvor man kan gå, bade, fiske og sykle, hvor butikker, utsiktspunkter, og annet er. Tilgjengelig for alle – vi kommer også til å henge opp noen litt større varianter her og der. Med QR-kode kan man få kartet som PDF på mobilen – og kanskje vi også skal dele det ut hvis det virkelig blir stor utfart og trafikkork, som det ble i fjor.
På baksiden har vi skrevet litt om øya:
Design og tekst er ved Espen Andersen, men rettelser og innspill fra mange innen Malmøya Kystkulturlag og Malmøya Vel, blant annet Erik Kristiansen, Bjørn Ivar Carlsen, Frode Søbstad, Stål Talsnes og Anne Cecilie Kaltenborn. Hvis du finner feil eller mangler, vennligst send en epost til espen.andersen@gmail.com. Og spre gjerne budskapet om dette kartet!
Peter Scott-Morgan er en engelsk vitenskapsmann, futurist og foredragsholder som i 2017 fikk ALS (eller MND, motor-neuron disease), en sykdom som langsomt stenger nervesystemet slik at man blir stengt inne i sin egen kropp og ikke lenger kan kommunisere.
Men Peter (som, i forbifarten, var min sjef i et par år) valgte å bruke sin tekniske kompetanse (han tok den første doktorgraden på robotikk i England) til å gjøre seg selv til en cyborg – å bruke all mulig teknologi til å fortsette å leve, selv om kroppen hans ubønnhørlig gradvis forsvinner.
Du kan møte Peter i, av alle ting, et intervju med Stephen Fry lørdag 29. mai (ikke 24. april som jeg kom i skade for å skrive). Registrering skjer på denne lenken.
Og jeg skal i alle fall sitte klistret til skjermen – og dessuten sjekke en hel del andre interessante ting som skjer på denne festivalen!
Det er vel ikke en eneste kommentarartikkel denne uken som ikke har begynt med «Det har vært et annerledes år ii år….» Og det har det jo vært. For mitt vedkommende har det blitt lite blogging og mye undervisning og andre ting. Nå har solen snudd (jada, jada..) og det blir nok vår i vår også.
Hold avstand. Og lytt til Tim Minchin, som vanlig, om hva man kan gjøre når vi kan begynne å reise igjen.
For noen år siden skrev jeg, sammen med min gode venn Bill Schiano, en bok om caseundervisning. Den har blitt populær (fikk nylig beskjed om at salget har passert 6000 eksemplarer, som jo ikke er helt elendig når det er snakk om et nokså spesialisert emne). Men den er ikke lenger tilgjengelig som fysisk bok, bare som PDF.
Og det er her det blir morsomt. Amazon har en automatisk prisalgoritme som foreslår priser for bøker og andre produkter. Som synes er et brukt eksemplar av denne boken nå opp i den nette sum av $860 for et prikkfritt eksemplar (med dagens miserable dollarkurs, nesten 9200 kroner).
Her er mitt tilbud (siden jeg har noen prikkfrie eksemplarer liggende): Send meg en epost, og jeg skal selge deg et eksemplar med 50% rabatt. Og jeg skal ikke signere den, siden den da sikkert går ned i verdi. Betaling med Vipps…
Jeg har brukt videokonferanse ganske lenge, her er en artikkel fra Aftenposten for 21 år siden om et kurs der jeg lånte teknologi fra Saga Petroleum, som hadde et avansert videokonferanserom som ikke ble fullt utnyttet.
Videokonferanse den gangen var dyrt, måtte spesialbestilles, og krevet dedikerte ISDN-linjer (seks stykker, om jeg ikke husker feil. Jeg hadde også videokonferanse i kjelleren hjemme, flere ISDN-linjer, et kamera som fulgte ansiktet mitt automatisk (og gjerne «plukket opp» en av mine døtre når de pilte forbi hjemmekontoret.) Husker jeg slet med å få kjøpt det fra Telenor (jeg hadde ikke eget firma og Telenor Bedrift ville ikke selge til privatpersoner) og endte opp med å kjøpe på postordre fra Chicago. Året etter (tror jeg) bygget vi et spesialrom i Sjømannsskolen på Ekeberg der vi kunne ha case-diskusjoner på tvers av Atlanteren, Telenor brukte flere millioner kroner på å finne ut om dette var noe de kunne bygge over hele landet.
Og nå er videokonferanse noe vi har på mobilen og alle er på – men ingen har egentlig brukt det skikkelig.
Morsomt, rett og slett.
Tar sjansen og poster den fulle teksten nedenfor – regner med at Aftenposten synes det er greit etter så lang tid…
Videokonferanser Boston-Sandvika: Læring på tvers av Atlanterhavet Utvikler forståelse på tvers av landegrensene
MARITA E. VALVIK
Hver tirsdag samles 10-15 studenter i Sandvika utenfor Oslo for å diskutere fag med 15-20 studenter fra Boston i USA. Studentene bruker videokonferanse for å skaffe seg nødvendig kunnskap om en annen kultur. Kurset i elektronisk handel ved Handelshøyskolen BI er antagelig det første kurset som utnytter videokonferanse som diskusjonsforum. Det mer tradisjonelle, hvis man kan kalle videokonferanse tradisjonelt, er å overføre en forelesers forelesning til en gruppe studenter.
Aktiv deltagelse Slik kursansvarlig og førsteamanuensis Espen Andersen bruker teknologien, medfører det aktiv deltagelse fra studentene på begge sider av Atlanteren. Hovedpoenget er at studentene diskuterer seg gjennom problemstillinger, mens foreleseren stiller spørsmål og gir tips når diskusjonen har kjørt seg fast eller inn på helt galt spor. Særlig blir det lagt vekt på at studentene vil lære om de kulturelle forskjellene mellom USA og Norge. – Jeg har forelest på dette kurset i to år, men den måten vi gjorde det på tidligere ble litt kjedelig. Vi ble lett for fokusert på sannheter som kun gjelder i Norge. I tillegg er dette et kurs innen spesialiseringsretningen IT, og vi oppfordrer studentene til å bruke det de lærer, ikke bare prate om det, sier Andersen. Dermed gikk han til Saga Petroleum, som ligger bare noen hundre meter bortenfor Handelshøyskolen BI, og spurte om å få låne videokonferanseutstyret deres. – Dette kurset er spesielt viktig fordi vi i Norge tenderer til å lese hva som kommer fra USA uten å ha mulighet til å drøfte det med noen som er derfra. Det samme gjelder amerikanernes holdning til Europa. Et slikt kurs gir studentene muligheten til å selv utvikle en forståelse på tvers av landegrensene, mener Andersen. Studenter uenig Men det er slett ikke fine poenger om tverrkulturell læring studentene trekker frem når de blir spurt om hva de synes om kurset. Nei, for dem er det viktigste rett og slett å lære å bruke teknologien. Diskusjonene hjelper dem til å utnytte fordelen med videokonferansen. For det er ikke så enkelt å bruke dette utstyret som man skulle tro. Det tekniske er en historie for seg selv, og det er ikke alltid teknikken har vært på studentenes side. Tenk på forstyrrelsene som oppstår i diskusjonen når en av studentene sier noe morsomt. Først ler alle i Oslo, der bemerkningen falt. Så går diskusjonen videre og midt i neste argument hører Oslo-studentene latterbrølet fra USA. Det blir jo så komisk at det er lett å komme litt utav det. . . – Vi kommer etter all sannsynlighet til å bruke videokonferanse i jobben, og det er godt å gå gjennom denne måten å kommunisere på, mente Rasmus Chrystie Evrin. Flere studenter påpekte at det av og til var vanskelig å høre hva studentene i Boston sa, noe som skyldes teknologien i konferanseutstyret der borte, mente Andersen. Flere studenter mener også at utformingen av møterommet var viktigere enn de først antok. Lys og farver – Lys og farver i rommet er viktig, samtidig viser det seg at hvordan bordet er plassert og hvordan deltagerne sitter rundt det er viktig for en god kommunikasjon. Dette ville vi ikke ha lært hvis vi ikke hadde forsøkt det selv, mener en av de andre studentene. I tillegg til diskusjonene, må studentene samarbeide om en semesteroppgave på tvers av Atlanteren. To studenter fra BI og tre studenter fra USA i hver gruppe må levere oppgaven sammen. At oppgaven skal leveres i form av en Web-side, er et naturlig element i kurset. Kurset hører inn under spesialiseringsretningen Informasjonsledelse på siste året på BI og heter Electronic Commerce in the Global Economy. Studentene fra USA studerer på Bentley College nær Boston. Disse studentene er MBA-studenter, dermed har alle disse arbeidserfaring i motsetning til studentene ved BI.
De tre siste (16, 17, 18) årene har jeg vært ute og seilt med bl.a. Skipperen, Forleggeren, Piloten og Vinbonden (ikke alle på en gang). Det har jeg gjort i år også (en uke med Skipperen og Piloten, en uke med Skipperen og Forleggeren). Den første uken, i Portugal i mai, hadde totalt ca. to timer seiling – båten mistet propellen, muligens pga. krypstrøm, og vi ble liggende i havn i Cascais i fire dager. Den andre uken, Marstrand til Grebbestad i juli, var preget av lite vind, og dermed endel motorseilling, oppveiet ved mye og deilig sjømat.
Men de to turene, hyggelige som de var, har ikke vært det viktigste maritime som har preget sommeren. Man har nemlig anskaffet båt, og tatt fritidsskipperkurs.
Fritidsskipper Fritidsskipper er båtførerprøven på steroider, og involverer et 12-dagers kurs ( (D5L hos Trygg Ombord.), 10 dager med teori og to dager med navigasjonspraksis. Jeg tok dette over tre langhelger i juni sammen med Skipperen, og dermed er man (vel, Skipperen, jeg må ta en «praktisk utsjekk» siden jeg ikke har eid stor båt i over tre år) sertifisert for å føre båter opp til 70 fot 24 meter (ca. 78 fot) i Norge, Sverige og Danmark.
Kurset var morsomt – studentene en hyggelig blanding av folk med fiske- og tradisjonell kystbakgrunn, seilere, og meg som bare var med fordi jeg syntes det var morsomt å lære. Det skal sies at mesteparten av stoffet kunne jeg fra før (takket være speideren, militære, fjellsport og å ha jobbet på sykehus), men det var bra å få det satt det hele i system og få oppklart endel misforståelser og manglende oppdateringer. Jesper var en glimrende instruktør, men jammen var det mye å lære fra de andre studentene også, om fiskebruk og dieselfiltre og skilletrafoer og navigasjonsbommerter. Morsomt å se forskjellen i perspektiv: En av studentene (kyst/fiskebakgrunn fra Ålesund) skulle legge til med kursets seilbåt – en splitter ny 55 fots Hanse. Instruktøren var en smule bekymret, siden han hadde erfaring med at fiskere smeller baugen på sjarken i brygga og gir gass til styr- eller babord for å få den inntil. Vår mann fra Ålesund parkerte båten forsiktig og nydelig, og kommentere saken med: «Det tok litt tid – e’kje vant til sånn Tupperware…»
Båt Man har også anskaffet båt, faktisk i september i fjor. Det har blitt en to-tre overnattingsturer, og en ukestur til Sørlandet i juli.
Båten er et kompromiss, men et godt sådan. Jeg ville helst ha en robust seilbåt, men Fruen vil ikke. Hun mener jeg kan seile med Skipperen på hans båt hvis jeg vil seile, og har i grunnen et poeng der. Dermed ble det motorbåt, og endel krav måtte oppfylles. Båten skulle være liten nok til at den kan brukes til småturer rundt på Oslofjorden (vi bor ved sjøen og har en liten 16-foter med kalesje som har fungert utmerket til småturer hittil.) Den skulle være stor nok til at vi kunne ta overnattingsturer og til at vi ikke måtte ha redningsvest (altså over åtte meter.) Og jeg ville ikke ha en cabincruiser med høyt fribord, men noe litt smekkert og elegant.
Dermed endte vi opp med en meget pen Windy 9000 fra 1996, velholdt med en nokså standard Volvo Penta motor (valgt etter anbefaling fra Knut, vår lokale båtmotorekspert). Den har offisielt sengeplass til fire, i et knipetak seks, men passer egentlig best for to. Og den er liten nok (30 fot) til at den er billig i båthavn og får plass ved gjestebrygger ved restauranter og lignende. Så langt er vi svært fornøyd, både Fruen og jeg.
Skuta (nærmest). Vil etterhvert få navnet Ragnhild VII. Intern spøk…
Ferie Årets båttur (for Fruen og undertegnede) har dermed blitt med motorbåt, fra Oslo til Grimstad (vel, vi kom så langt som til Brekkestø) og tilbake, med overnatting på Bolærne, Nevlunghavn, Risør, Grimstad, Låddalsholmene, Risør, Stavern og Horten. Det ble endel gjestehavn, mest fordi vi var barnevakt for en liten hund som trengte å kunne gå i land før sengetid.
Jeg har faktisk ikke ligget i norske gjestehavner før – bare svenske og danske – og merket en viss forskjell i klientell og servicetilbud. Vestkysten av Sverige er preget av masse mennesker, trange havner, og en viss eksklusivitet – hvitvins- og seilbåtfaktoren er høy, særlig på steder som Marstrand. Den typiske båtturisten i norske havner har en Princess 42, høy BMI og tilbringer kvelden på båten med en pappvin. (Nå skal det sies av dette ikke stemmer for Brekkestø, og at vi var i Kragerø i høljende regnvær og derfor ikke gadd legge til, men likevel…)
De norske båthavnene har også et lavere servicenivå, og dårligere restauranter. Et sted som Hunnebostrand har i hvert fall fire-fem restauranter som stort sett serverer lokal sjømat. Menyene jeg så i Stavern, for eksempel, er mer preget av pasta og burgere, med sterk fokus på pris. Horten hadde den klart beste havnen (inkludert en hyggelig havnevert som kom rundt og samlet søppel samtidig som han kontrollerte betalingen) og anbefales, selv om avstanden til Oslo er litt kort og det derfor kan være fristende bare å stikke hjem derfra. Ellers har man gammeldagse løsninger med dusjer som krever myntpåkast og toaletter som mangler dopapir. Norske båthavner later til å være et tillegg til en by, ikke en viktig del av miljøet, i større grad enn de små stedene (som Käringön, Fiskebäckskil, Hunnebostrand og Koster) på den svenske vestkysten. Og dermed blir det hele litt dødt. Litt synd, for man kunne gjort så mye mer ut av det, men inntektsgrunnlaget er antakelig for lite (eller gjestehavnene for små.)
Når skal det sies at Risør og Tvedestrand er koselige steder, Grimstad er vi glad i, og Arendal med Nidelven er nydelig. Nevlunghavn har et fantastisk bakeri hvis man er villig til å gå en kilometer. Og norskekysten har massevis av fine sund og trange fjorder (for eksempel mellom Eydehavn og Tvedestrand) der man ikke kommer inn med seilbåt, noe som gir en annen opplevelse enn utaskjærs.
Så ja takk, begge deler.
Det kvinnelige element Fruen har gått kurset «Ta roret, jenter» hos Redningsselskapet og var kjempefornøyd med det. Hun tar faktisk roret, og har observert at med unntak av rene jentebåter er det så og si alltid mannen som kjører, uansett alder, båttype og nasjonalitet. Det er i grunnen litt underlig, gitt at jobben med å legge ut fendere, hoppe i land, og fortøye, er både mer fysisk krevende og vanskeligere enn det å stå til rors, skjønt det er den som står til rors som får skylden for eventuelle bommerter.
Å bli kjent med båten Det å ha en båt med masse utstyr og innebygget motor er nytt for meg. Jeg har lært at den gamle tommelfingerregelen om å sette av 10% av innkjøpsprisen til vedlikehold ikke er så dum. Samt at alt som er maritimt dimensjonert er nokså dyrt, for å si det forsiktig. I alle fall, hittil har det blitt en propeller, to impellere og en havnekalesje, samt ganske saftig mye diesel Det enkleste, har jeg funnet ut, er å ikke se på pumpen når man fyller, og heller ikke se på beløpet når man trekker kortet. Samt, som en nabo sa, at man må betrakte det som et substitutt for hotellkostnader. Men det er litt morsomt å skru og pusse og fikle også – det er alltid en skrue som skal strammes eller et hengsel som trenger smøring eller noe som går i stykker og må fikses. Når sant skal sies, har jeg vel brukt mer tid på det enn på båtturer i år.
Jeg er tilhenger av offentlige fyrverkerier (som Sydney på bildet, eller Bostons utrolige havnefest) men synes de mer enn 300 millionene nordmenn insisterer på å skyte opp hver nyttårsaften kunne vært brukt mye smartere. I år er det tåkete og fuktig og kaldt i Oslo og det blir garantert så mye røyk at ingen ser noenting. Nokså stusslig, spør du meg.
Hva med å bruke fyrverkeribudsjettet på noe mer fornuftig i stedet? Mitt favorittips: Leger uten grenser. Men du klarer sikkert å finne noe annet om du ønsker det.
Og en liten bonus er jo at har du hund, slipper den å bli livredd, andre dyr slipper å skremmes til døde, en rekke nokså påseilte herrer (for det meste) beholder fingre og øyne. Samt litt mindre skrot i hager og grøfter.
Og hvis du vil se fyrverkeri, kan du jo ta en tur til Rådhusplassen i Oslo. Kjøre Bostonvideoen på storskjerm. Eller bare kikke ut av vinduet på alle de pengene naboene brenner av uten at du trenger å bruke et øre.
Tversover 