Musikerne vinner, plateselskapene taper

I dag sendte BI ut denne pressemeldingen:

Etter 10 år med digitalisering av musikk har den gjennomsnittlige musiker hatt en inntektsvekst på 66%. De eneste som taper på digital musikk, er de tradisjonelle plateselskapene. Det viser en masterstudie utført av Siviløkonomstudentene Richard Bjerkøe og Anders Sørbo ved Handelshøyskolen BI.

Masteroppgaven «The Norwegian Music Industry in the Age of Digitalization» viser at musikernes inntektsvekst skyldes økte inntekter fra konserter, vederlag og støtteordninger fra staten fra 1999 til 2009, mens selve platesalget er halvert i samme periode. Fallet i platesalget spiller imidlertid mindre rolle for den enkelte musiker, siden de får i gjennomsnitt kun 15% av det, mens de får i gjennomsnitt 50% fra konserter og 80% fra innsamlede vederlag.

– I de intervjuene vi har gjort med en rekke musikere og musikkprodusenter forteller musikere at de taper stort på digitaliseringen, mens tallene viser at det er plateselskapene, ikke musikerne, som taper sier Bjerkøe og Sørbo.

– Fallet i platesalg betyr også at plateselskapene mister betydning som lanseringsvei for nye artister, samt at innspilte plater i større grad blir et «visittkort» – en reklamemulighet – for å trekke publikum til konserter.

Espen Andersen er veileder for oppgaven og førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI. Han mener konklusjonen for musikere er at man i større grad må regne med å tjene sine penger ved konserter og ved å bli spilt på radio, TV og Internett-baserte streamingtjenester. Musikerne må også i større grad ta ansvar for sin egen markedsføring. Plateselskapene ser ut til å gå en usikker fremtid i møte og vil måtte redefinere sin rolle innen musikkbransjen.

Fakta:

  • Inntekter fra konserter har økt i snitt 136% fra 1999 til 2009
  • Vederlag fraTONO, Gramo og lignende har økt 108% fra 1999 til 2009
  • Støtteordninger fra staten har økt 154% fra 1999 til 2009
  • Antall aktive artister har økt med ca. 28% i samme periode
  • Alle tall er inflasjonsjustert

Kommentarer i påfølgende bloggpostinger – men se innslag og artikler i NRK Kulturnytt (radio), Dagsavisen og e24 (som har den beste reportasjen, mener nå jeg).

Hele oppgaven kan lastes ned her (PDF, 3,4Mb).

EMInente platespådommer

image Jeg fikk nettopp en telefon fra en journalist i NRKs Kulturnytt, som lurte på om jeg hadde noen kommentarer til at plateselskapet EMI er i finansielle vanskeligheter og kanskje vil bli overtatt av Citigroup, med kutt i aktivitet og ansatte som resultat. Mitt svar: Dette er ingen overraskelse – for ganske nøyaktig fem år siden skrev jeg en høringsuttalelse om Åndsverkloven, der jeg hadde følgende spådom om platebransjen (side 16, her med relevant setning uthevet):

Fordi [disruptive innovasjoner] har skjedd før, er utviklingen fremover lett å spå:

  • En eller flere nykommere i markedet – gjerne fra andre bransjer – vil komme inn og ta store markedsandeler. I musikkmarkedet spilles denne rolle av Apple, som totalt dominerer markedet for MP3-spillere med sin iPod.
  • Noen eksisterende firma vil klare overgangen enten fordi de har mye penger og kan bruke tid på overgangen, eller fordi de har andre inntektskilder relatert til det nye markedet. Et eksempel her er Sony, som har tapt store deler av et marked – bærbar underholdning – de selv skapte med Walkman og Discman. Dette skjedde fordi de lot sin musikkdivisjon forhindre teknologidivisjonen i å utvikle og selge MP3-spillere uten innebygd kopibeskyttelse.
  • Noen store plateselskaper vil tviholde på den gamle modellen og gå ned med flagget til topps – eller i hvert fall bli fusjonert inn i andre selskaper. En mulig kandidat her er EMI, som tviholder på kopisperrer for alle sine produkter.

Se det ja. En indikasjon på at teorien om disruptiv innovasjon har prediksjonsevne. Og for en sliten akademiker er det jo festlig å kunne peke tilbake fem år og si "hva var det jeg sa….".

Den absurde leksikondebatten

Oppdatering 5.4: En forkortet og noe endret versjon av dette innlegget ble tatt inn i Morgenbladets påskenummer.

Debatten rundt bevaringen av Store Norske Leksikon har nå nådd et helt absurd nivå – i går var Alf van der Hagen, redaktør i Morgenbladet, Høyre-politiker Olemic Thommessen, og kulturminister Anniken Huitfeldt i livlig debatt om bevaringen av dette museale produktet – ikke for hva det er (det er ikke så mange som bruker det, mest skolebarn som trenger et godkjent sted å sitere) men for hva det har vært. Van der Hagen snakket om det tragiske i å slutte med noe som har foregått i over 100 år, og Thommesen presterte til og med å si at man sto i fare for å «trykke på delete-knappen» for dette verket.

Det siste er naturligvis tøys. Det er verdens enkleste sak å bevare den elektroniske delen av SNL slik det er idag. For å si det litt flåsete: Send meg alt sammen på en DVD, så skal jeg sørge for det ved hjelp av frivillige og den enorme lagringsplass som finnes på Internet. Ikke noe delete-knapp her, nei. For å si det litt mindre flåsete: Dette burde være en smal sak for Nasjonalbiblioteket, gitt at målet er å bevare Store Norske slik det er idag.

Men det er ikke teksten og websiden slik den er idag som er spørsmålet – her dreier det seg om den leksikale prosess, det vil si den redaksjonelle virksomhet som bedrives for å holde kunnskapen korrekt og oppdatert. Hittil har den foregått ved at man har hatt fagansvarlige som har stått som garantister for den kunnskapen som finnes, og en administrativ stab som har stått for webside og oppdateringer. Den skrytes opp i skyene av van der Hagen og Thommessen – den er kvalitetskontrollert, må vite.

La oss se litt på det.

Jeg vil begrense meg til å slå opp to ord på SNL: Leonard Cohen og SAS. Førstnevnte fordi artikkelen om ham ble brukt som eksempel i en kronikk Ulf Larsen og jeg skrev for halvannet år siden for å illustrere forskjellen mellom Store Norske og Wikipedia. SAS fordi det er et stort norsk firma jeg følger litt med på og presumptivt vet noe om – i hvert fall får jeg mange telefoner hver gang SAS gjør noe.

Og, for ordens skyld – jeg har ikke lett etter artikler å finne feil i på SNL. Jeg tok de første to som falt meg inn.

Leonhard Cohen og SNL

I vår kronikk påpekte Ulf og jeg at SNL ikke har fått med seg at Leonard Cohen har mellomnavnet Raymond Norman – et navn jeg regner med at han har hatt så lenge han har levd. Til tross for at vi for halvannet år siden påpekte og gjorde et nummer av den feilen på TV og radio (i debatt med SNLs sjefredaktør) og i en av landets største aviser, har den ikke blitt rettet på SNL. (På Wikipedia, naturligvis, er det korrekt.) Det synes jeg sier noe om hvor godt SNLs feilrettingsprosess har fungert. Forfatter av (og, presumptivt, faglig garantist for) SNLs artikkel er Orm Øverland, professor emeritus ved UiO. «Sist endret»-feltet for artikkelen er ikke fylt ut, hvilket leder meg til å tro at det er en kopi av papirleksikonet, som altså også inneholdt en feil.

image Med andre ord: Skolebarn som siterer denne kvalitetskontrollerte kunnskapen vil få feil opplysninger (om enn på et ikke særlig vesentlig punkt.). Feilen er heller ikke blitt rettet, til tross for at den er påpekt. Men artikkelen er stemplet «kvalitetssikret» med en fager grønn logo.

Ikke det at jeg beskylder professor Øverland for dårlig arbeid, selv om det er en hjernevasket folkesport å jage enkelte norske universitetsprofessorer om dagen. Han har sikkert annet å gjøre enn å oppdatere obskure leksikale detaljer. Men hans navn er brukt som kvalitetsstempel her – og hadde det vært meg (og jeg hadde visst om det), hadde jeg enten rettet opp feilen eller forlangt at mitt navn ble tatt bort, siden jeg ikke lenger kunne gå god for innholdet.

SAS og SNL

Slår man opp SAS på SNL får man endel ulike alternativ, med SAS Braathens AS som hovedoppslag (ikke SAS-konsernet, som ville vært det mer logiske alternativ). Artikkelen «SAS Braathens AS» er skrevet av «redaksjonen» og sist oppdatert 25.4.2009, altså for et snaut år siden, og er stemplet «kvalitetssikret». De sist oppdaterte tallene er fra 2006. Men – helt utrolig – «redaksjonen» har ikke fått med seg at SAS Braathens skiftet navn til Scandinavian Airlines Norge i 2007.

Jommen sa jeg kvalitetssikret!

I artikkelen om SAS-konsernet er det Erik Tandberg som er oppført som forfatter, og i likhet med artikkelen om Cohen er heller ikke her siste endringsdato påført (men kvalitetsstemplet skinner igjennom.) Her er det en rekke feil – en jeg så med en gang er at SAS ikke lenger har en eierandel i British Midlands, for eksempel.

For ordens skyld, slår man opp SAS på norsk Wikipedia, får man opp SAS-konsernet, med en oppdatert artikkel. Men man får også vite at det er en rekke andre betydninger av SAS, deriblant Special Air Service (det berømte britiske elitekorpset) og SAS Institute, et betydelig programvareselskap (og for de fleste teknologer og forskere en mye viktigere betydning av «SAS»). Den siste artikkelen er ikke spesielt bra – så er den da også merket «trenger opprydning». Kanskje noen føler seg kallet?

Et elektronisk leksikon krever en ny organisasjon

Problemet her er ikke at SNL gjør dårlig arbeid, men at de forsøker å bruke sine gamle arbeidsprosesser i en ny verden – og er det en ting vi vet innenfor det området jeg kaller teknologiledelse, så er det at man ikke kan endre teknologi uten samtidig å endre prosess, struktur, insentiver og kultur. Artiklene i SNL er skrevet i «leksikonspråk», en uttrykksform dannet fordi plassen var begrenset og det var viktig å bare ta med det helt essensielle. I Wikipedia skriver man også leksikonspråk, men siden det er nok plass i elektroniske medier, skriver man artiklene med en kort oppsummering i begynnelsen, for deretter å fylle på med masse stoff sålenge det blir sett på som relevant. Om nødvendig bygger man ut hele systemer av artikler – slå for eksempel opp Henrik Ibsen på norsk Wikipedia. Denne artikkelen inneholder både stoff om Henrik Ibsen og også linker til alle hans verk, i et system som sammen skaper et omfattende leksikalt innhold.

Slår man opp Henrik Ibsen på SNL, får man en lang og god artikkel om Henrik Ibsen, samt lenke til en utdypende artikkel, klippet fra Norsk Bibliografisk Biografisk Leksikon. Men man får ingen linker til de enkelte skuespill – de må slåes opp manuelt (Hedda Gabler, for eksempel). Slår man opp Hedda Gabler på Norsk Wikipedia, får man en lengre artikkel, oppsummering av hva som foregår – og en lenke til den fullstendige teksten (på engelsk og, av alle ting, esperanto).

Det er ikke så vanskelig å fikse lenker til alle skuespillene – på Wikipedia gjøres mye av dette ved hjelp av programmering – man lager små programmer (roboter) som rusler rundt og gjør denslags. Eller man får noen av den store uvaskede hop til å gjøre jobben. Resultater er et bedre produkt enn et tradisjonelt leksikon – både i bredde, struktur, søkbarhet og oppdaterthet. Dybde tar litt lenger tid, men jammen synes jeg Henrik Ibsen-artikkelen i Norsk Wikipedia begynner å nærme seg Store Norske også her.

En organisasjon er en maskin med mennesker i, skapt for å gjøre en jobb. Den har berettigelse inntil jobben ikke lenger er nødvendig. All bevaring utover det er museumsvokting. Ønsker SNLs ansatte å jobbe i et museum?

Leksika, som all teknologi, går gjennom utviklingsfaser

Før vi uten videre sier at SNL må bli som Wikipedia, også i sin organisasjon, er det nødvendig med en liten historieleksjon. Som jeg tidligere har skrevet, ble et av verdens første (og kanskje fremdeles verdens beste) oppslagsverk, The Oxford English Dictionary, skapt på en måte som minner mye om Wikipedia. For å finne etymologi og bruksområder for hvert enkelt ord i det engelske språk, brukte man en hær av frivillige som leste gamle bøker og tidsskrifter og rapporterte tilbake på papirlapper – stubs – det de hadde funnet. Deretter ble dette systematisert, og utgitt som et oppslagsverk. Etterhvert som dette arbeidet var gjort, ble det mindre bruk for de frivillige, og mesteparten av jobben ble gjort fra den sentrale redaksjonen.

Jeg har latt mine studenter redigere Wikipedia i årevis – dels for at jeg synes de bør bidra, dels for at det er en utmerket måte å lære seg hvordan man oppfører seg i et digitalt, sosialt medium. I de første årene (jeg begynte i 2004, har selv skrevet fra 2002) var det ganske enkelt for studentene å finne ny og upløyd mark, men i de siste to årene har det blitt verre – de fleste artikler har blitt skrevet, og man ender ofte opp med noe meget obskurt, eller blir henvist til å rette mindre feil man kommer over. På det engelske Wikipedia startet jeg for eksempel artiklene om Fridtjof Nansen og Martin Heidegger, sistnevnte fordi den lå på toppen av listen over artikler som manglet. Jeg skrev noen kort og basalt, og deretter tok det av – og det er lenge siden jeg har kunnet bidra med noe som helst på disse og andre artikler jeg startet.

Så Wikipedia kommer til å endres, og utvilsomt trenge en noe justert styringsmodell. Den kommer sikkert til å utvikle seg (om den ikke har gjort det allerede) og bli tilpasset det behov den skal oppfylle.

Medmindre noen da får for seg at det beste er å stoppe utviklingen nå, fordi det var mye morsommere å skrive på Wikipedia før…

På tide å gå videre

Wikipedia må utvikle seg – men det må SNL også. SNL har ikke hengt med i utviklingen de siste tre-fire årene, og kvaliteten har sunket under et akseptabelt nivå – ikke akseptabelt i en papirverden (skjønt det begynner stygt å røyne på der også) men i den nye, digitale verden, der gammel kunnskap ikke tolereres og kortfattethet bare er en dyd dersom den fremmer forståelse.

Mon tro om det samme ikke gjelder debatter og kunnskapsprosesser generelt. Jeg skriver dette innlegget på min norske blogg Tversover og dessuten på min blogg i Aftenposten. Jeg kunne selvfølgelig skrevet det som en kronikk i Aftenposten, men da ville jeg måtte kutte det ned med 30-50%, ta vekk alle lenkene (eller finne andre måter å henvise til dem på), og ventet på at redaksjonen skulle gå gjennom det (noe som i mitt tilfelle som regel består av å sette inn flere underoverskrifter, flere avsnittsbrudd, samt å fjerne endel flerstavelsesord.)

Det ville utvilsomt resultert i et bedre produkt. Men dialogen ville bli langsommere, kommentarene færre, og jeg ville mistet de leserne som rett og slett ikke leser kronikker i Aftenposten (eller, for den saks skyld, debatter i Morgenbladet, som ikke er tilgjengelig for andre enn abonnenter.) Ungdommen, for eksempel, leser lite kronikker i Aftenposten, men er komfortable med blogger, om enn av den rosa sorten. Og de er de brukerne Store Norske legitimeres med og skal være til for.

På den annen side er det vel en sjanse for at Alf van der Hagen og Olemic Thommessen ikke leser dette, siden debatt i deres verden ser ut til å foregå på papir eller ikke i det hele tatt. Men jeg får vel sende dem en e-post og se hva som skjer…

Dagens pekere

Her er noe av det som fanget min oppmerksomhet i morges:

Nuvel, på tide med litt produktivitet.

Kinas internettnervøsitet

Jeg skriver dette fra et hotellrom i Shanghai, der jeg har hatt fire dager med intens undervisning på et MBA-program BI har i samarbeid med Fudan, Shanghais fremste universitet. Jeg foreleser i teknologistrategi, herunder fremtidige teknologier på Internett og deres betydning, og det er ikke helt enkelt. En rekke spennende og fremtidsrettede teknologier blir nemlig sperret av kinesiske myndigheter, som driver et filtreringssystem som amerikanske aviser kaller "The Great Fire Wall of China". Dette systemet har hittil vært nokså uforutsigbart (BBC er av og til tilgjengelig, av og til ikke) og lett å komme rundt med litt nedlastet software. Nå begynner imidlertid et visst system å manifestere seg – og det ser ut til at myndighetene, i tillegg til "skadelig" innhold som pornografi og kritiske websider, går etter alle tjenester som tillater folk å publisere det de tenker uten at myndighetene kan stoppe dem.

Hittil har jeg funnet at disse tjenestene stoppes:

  • Youtube
  • Twitter
  • Facebook
  • Bloglines (bloggleseverktøy)
  • alle blogger fra Blogger.com og Blogspot.com
  • Billeddelen av Wikipedia
  • Deler av Google (Google Docs fungerer ikke skikkelig, for eksempel)

De store nyhetstjenestene er oppe, antakelig fordi det ville vekke internasjonal oppmerksomhet om de forsvant. For meg som foreleser blir det i alle fall vanskelig å snakke om de nye tjenestene som endrer verden og vårt forhold til informasjon og kommunikasjon uten å kunne vise dem frem (eller å måtte hacke rundt i evigheter for å komme til.)

En ting er undervisning. En mye viktigere ting er forskning – og her går nå debatten etter at Google for to måneder siden annonserte at de ikke lenger vil sensurere søkeresultatene sine i Kina for å tekkes myndighetene. Dette er et problem, både for konkurransen mellom søkemotorer og for kinesiske akademikere, som bruker Google (særlig Google Scholar) for å finne artikler fra forskere utenfor Kina.

Det slår meg når jeg leser kinesiske (engelskspråklige) aviser at ikke noe sted i verden er kampen mellom det globale og det lokale så tydelig som her. For tiden pågår en partikongress, det nærmeste Kina kommer et demokratisk system – og debatten i avisene begynner å ligne en ordentlig debatt, med folk som skriver inn og sier at Kina må legge forholdene bedre til rett for at utenlandsstudentene skal velge å komme hjem igjen – 94% av de kinesiske super-studentene som drar til USA for å ta doktorgrader blir i USA etterpå, viser en nylig studie. Uten at jeg skal si at fritt Internett er årsaken til at de blir, så er det i alle fall en faktor.

Kinesiske myndigheters sensur av Internett hjelper nok til å holde ting roligere innad i landet – ikke minst den jingoistiske delen av politikerne som fortsatt er mest opptatt av Taiwan, Tibet og industrialisering. I dag er 40% av Kinas nasjonalprodukt innenfor servicesektoren – mens det i vestlige land er 70%. Skal Kina komme seg videre (landet krysser i disse dager $4000 i BNP per capita) må det legges til rette for at kunnskapsarbeidere både vil være i landet og kan jobbe der. Da er sperring av plattformer for rik men ukontrollert interaksjon en svært kortsiktig vei til stabilitet.

(Krysspostet til Aftenposten)

Fremtidens forfatter … og forlegger

Av ulike grunner er jeg opptatt av forlag og forfattere om dagen – ikke det at jeg er så opptatt av lesebrett (der er vi ikke fremme ennå), men mer hvordan bransjestrukturen kommer til å bli når bokbransjen kommer lenger inn i den samme utviklingen som musikk og film har vært. Her er i alle fall et artig intervju med Cory Doctorow – som også, på slutten, har et godt råd til nye forfattere: Ikke tenk på markedsføring av din bok før du er ferdig med den – og da er det nok for de fleste fremdeles best å gå til en forlegger.

Men legg også merke til alle hans innovasjoner med å selge en bok som har "scarcity value", skapt gjennom versjonering (mange versjoner, fra gratis til svært dyr), autensitet (versjoner med personlige artikler fra deltakerne) og personliggjøring (folk som gjør ham oppmerksom på feil i boken vil få en fotnote som påpeker at de fant feilen.) Dette er en bok – og en forfatter – som inkluderer opplevelse og dialog i sin produksjon, og ser det som en helt naturlig del av sin rolle som forfatter.

(Via mange kilder – lenken finner du her.)

Indeksering og eksemplarfremstilling

Meltwater, ledende norsk medie-monitoreringsfirma, er dømt for å ha indeksert nyhetsartikler uten tillatelse. Dommen vil opplagt bli anket, men jeg savner en klargjøring av hva det egentlig er Meltwater har gjort.

Hvis du ikke ønsker at ditt webmateriale skal indekseres av søkemotorer, er det enkelt å lage en liten fil (med navnet robots.txt) som hindrer dette. Alle de store søkemotorene respekterer dette, og dermed regner jeg med at hvis man legger noe ut uten å ha spesifisert at det ikke skal indekseres, kan man ikke klage over at søkemotorer indekserer materialet. Hvis man derimot har spesifisert at det ikke skal indekseres, så bør søkemotorer, inkludert Meltwater, respektere dette. (At jeg personlig synes det er tåpelig å stenge søkemotorer ute fra et nettsted som ønsker lesere, er en annen sak. Hver sin lyst.) For at denne diskusjonen skal ha mening rent forretningsmessig sett (juridisk er det noe annet, siden lovene ikke helt er tilpasset digital informasjon ennå) må etter mitt skjønn Meltwater ha ignorert et robots.txt direktiv.

Meltwater og andre medieovervåkningsfirma lever av å finne ut hva som blir skrevet om et firma eller en person. De har derved interesse av å søke i alt. Deretter skal materialet vises til kunden, og da blir spørsmålet om man skal vise en kopi (dermed er det eksemplarfremstiling) eller bare lenke til materialet på Internett. Man kan selvfølgelig hevde at når man ser på noe i en browser, så lages det en local kopi av websiden, men dette er opplagt lovlig (når jeg leser Aftenposten på nett, kan avisen ikke klage over at det ligger en lokal kopi på min harddisk – det er slik nettlesere fungerer. Hovedargumentet her regner meg med er trafikk – hvis kunden må gå til originalsiden for å lese, får denne siden trafikk og dermed annonseinntekter.

Når en side indekseres, skjer det to eksemplarfremstillinger: Hele siden lagres midlertidig for analyse, og deretter trekkes alle mulige informasjonsenheter ut og legges inn i en indeks – omtrent som om man tar en bil fra hverandre og sorterer delene, men samtidig lager en tegning som sier hvordan man kan sette den sammen igjen. Skal det være mulig å finne tilbake til originaldokumentet, må dette gjøres – og jeg kan ikke se at dette er eksemplarfremstilling heller. Så er spørsmålet – hva skjer med den midlertidig lagrede siden – skal kunden se denne, eller bare den originale?

Argumentet for å lagre en egen versjon er at sider hele tiden endres og ganske ofte fjernes. Har man en lokal kopi, kan man vise den i stedet for originalen, og da er det også en match mellom søkeindeksen og det som vises. En midlertidig lagring for analyse er etter min mening ikke en eksemplarfremstilling. Men hvis den vises frem (slik Google gjør ved å tilby å hente dokumentet fra cache) er det etter min mening eksemplarfremstilling.

Så der står etter mitt skjønn spørsmålet: A) Skal en søkemotor måtte respektere robots.txt, og B) og er det eksemplarfremstilling før noen ser resultatet? Jeg svarer ja på A), og nei på B). Meltwater kunne indeksere hva som helst uten å be om tillatelse sålenge man respekterer robots.txt, men bør ikke fremstille egne kopier som vises til kunden uten å innhente tillatelse.

(Forøvrig er det siste momentet egentlig en svært konkret versjon det gamle spørmålet om hvorvidt et tre som faller i skogen lager lyd hvis ingen er der for å høre det. Og her er det faktisk slik at lyden ikke er der før mottakeren er der.)

En helt annen side er at de som fremstiller nyheter og andre artikler har problemer med å få betalt for det, fordi færre og færre kjøper papiraviser og annonseinntekter på web ikke dekker opp forskjellen. Siden søkemotorer er forbrukere av materiale, ser det ut for avisene som at de bør betale. Samtidig driver søkemotorene trafikk mot avisenes sider – og maktkampen er igang. Begge sider trenger hverandre. Meltwater og andre medieovervåkere er litt forskjellige – de driver ikke trafikk i særlig grad, men driver opp relevansen av artikler ved å finne de få, men svært betalingsdyktige kundene som vil ha dem. Det burde være mulig å få til en avtale her – slipp Meltwater til, og få betaling mer direkte avhengig av hva kunden betaler for rettet søk.

Denne saken er langtfra ferdig og mye mer komplisert enn det som frestilles i digi.no artikkelen. Dessverre tror jeg ikke rettsalen er stedet å løse dette problemet, men det er der ting havner. La oss håpe på en dommer som i hvert fall bruker søketeknologi og vet hvor nyttig den kan være…