Månedlige arkiver: april 2025

Konsekvenser av at gutter og menn taper i et utdanningssamfunn

Postet den av
Svar

Det skrives mye om gutter og menn og hvordan i hvert fall en del av dem blir akterutseilt økonomisk og utdanningsmessig. Denne artikkelen fra Harvard Magazine oppsummerer og rapporterer om data jeg ikke visste om (at menn og gutter har seilt akterut siden 50-tallet), og artikulerer noe jeg har tenkt, men ikke helt satt fingeren på: Støtten for Trumps presidentskap og de mange rare økonomiske utspillene ser ut til å være drevet av et slags mål om å komme tilbake til 50-talls industriell og tildels kjønnssegregert verden. Og, som denne artikkelen sier: Det er nettopp det det er. Trumps kjernevelgere er menn uten utdannelse (og partner), av alle raser, som gjerne vil tilbake til en verden der det var nok, for å sitere min forlovede/samboer: Å være mann, ha gjennomført 7 års folkeskole, se nogenlunde OK ut, ha lappen og bil, og kunne danse. Det holdt til at dama og fremtiden var sikret.

You want facts. You want explanations of those facts. And then you want solutions.
Jason Furman, professor Kennedy School, Harvard University

Det interessante med artikkelen er at den gjør det som man skal gjøre når man skal lage politikk: Tar for seg data, forståelse, og mulige (ikke mange) løsninger. Mangler man data og forståelse, oppstår et tomrom, som nå er fylt med mannlige influensere, snåle politikere, incels og andre. Effekten er svært ujevnt geografisk fordelt – i USA handler det om det rurale mot det urbane, men det samme oppstår i Norge, der en langvarig effekt av mobilitet, kvinnefrigjøring og utdanning har ført til at distriktene tømmes for folk med utdannelse (slik programmet Norgebygda dokumenterte for 25 år siden). Folk utdanner seg vekk fra sine fødesteder, og resultatet er en økende polarisering, både økonomisk og kulturelt. Når Senterpartiets primærforslag er å reversere ting som har skjedd, er det fordi man ønsker seg tilbake til noe som var trygt og godt, i hvert fall med tilbakeblikkets rosa briller.

Løsningen har tradisjonelt vært subsidiering av distriktene, ulike utjamnings- og støtteordninger, men selve manneproblemet har ikke blitt borte eller engang adressert. Støtteordninger gjør at man ikke sulter (i USA er sikkerhetsnettet dårligere, så der er desperasjonen større), men som rekefisker Sigurd Kristoffersen sier i Aftenposten: Jeg vil ikke ha penger fra staten. Jeg ønsker å utøve mitt yrke som rekefisker (i 13. generasjon). Jeg har bodd på Malmøya og kjenner Sigurd og noen andre der ute med båt- og fiskeerfaring. Noen av dem forteller at det å kunne jobbe med båt og fiske reddet dem fra å havne på et svært tilgjengelig skråplan. (Som en digresjon: Vi har på mange måter skapt et samfunn der det selv i Oslo ikke er plass til én – kun én – fisker, og der byen (representert ved Plan og Bygg) ønsker å fjerne ethvert spor av annet enn park- og rekreasjonsvirksomhet fra kystlinjen. Det får i alle fall meg til å sympatisere litt med Sp, selv om jeg synes de mangler noen prinsipper.)

I Norge er ikke konsekvensene så store – vi har et av verdens likeste samfunn og er dessuten så små at folkebevegelser ikke oppnår de helt store konsekvensene, bortsett fra å holde oss utenfor EU (noe som antakelig kommer til å endre seg etterhvert som EU blir en militær allianse i tillegg til en økonomisk.) I USA, derimot, er ulikhetene og forholdene større, sikkerhetsnettet svakere, og dermed finner milliardærene ut at de kan komme til makten ved å appellere til en gruppe som har problemer fra en utvikling de selv har blitt milliardærer på.

Så konsekvensene kan bli store her hjemme – på grunn av hva som skjer i USA.

Så hva skal man gjøre? Som artikkelen viser, kan man gjøre tiltak for å tilby utdanning, men det ser ut til at det er fattige kvinner som benytter seg av og har effekt av det. Andre, inkludert Norge, har pekt på mannsrollen og det manglende markedet for maskulinitet (i hvert fall tradisjonell maskulinitet). Man kan si mye rart om Jordan Peterson (inkludert hans dundrende taushet når Trump går til angrep på faktabasert forskning og akademisk handlefrihet), men han har rett når han påpeker at det ikke er menn generelt som har makt i samfunnet, men en liten andel menn – de med (i alle fall før Trump) utdannelse, penger og tilpasningsdyktighet.

Artikkelen fokuserer på å komme opp med alternative kilder til arbeid og verdighet – som å få flere menn inn i HEAL-yrker (healthcare, education, administration, and literacy). Hva med betalt lærerskole og sykepleierutdannelse for menn? Gitt at gutter sliter i skolen, er det ikke et opplagt tiltak (om ikke løsning) å få inn flere menn i skoler og helsevesen?

Men det er vanskeligere å komme opp med løsninger enn å påpeke problemer. Og det viktigste er kanskje å se problemene fra perspektivet til de som har dem, og kommunisere tiltak og virkelighetsoppfatning ut fra det.

Denne påsken har jeg vært på hytta, og i fravær av sne har jeg satt opp panel i noe som kommer til bli snekkerboden min (foreløpig heter den Furtebua), iført nyinnkjøpt arbeidsbukse fra Biltema. Det gir ro i sjelen, følelse av å få gjort noe konkret, og er en kilde til læring og hodebry for en som vanligvis sitter foran en skjerm. Det ligger mye kunnskap i snekkeryrket, og det å holde på med det som hobby øker respekten for dem som kan det mye bedre enn meg, enten det er å bygge hus og hytter eller finsnekre møbler. Kanskje vi skulle starte der, men å se verdien i det konkrete ut fra den kunnskapen som ligger i det som ikke oppfattes som intellektuelt, men kanskje er det likevel?

PS: Jeg har studert ved Harvard, og er naturlig nok stolt av det. Men når universitetet tar lederrollen i å stå i mot Trump-administrasjonens klønete forsøk på å ensrette forskning og sortere kunnskap, gjør det meg i alle fall ikke mindre stolt. Jammen på tide at noen «puts their money where their mouth is» og forstår hva som virkelig står på spill her.

Nerd-to-nerd marketing – og vekst

Postet den av
Svar

(Denne bloggposten ble først publisert på Comunita.no – et ledernettverk for folk med interesse for, nettopp, strategisk forretningsutvikling. Ta kontakt om du ønsker å vite mer om Comunita!)

Hvordan selge et teknisk produkt eller tjeneste til firma som hverken vet hva de vil ha eller om det de kjøper er bra? Hva kjøper kundene egentlig når de hyrer inn et IT-firma?

Clayton Christensens – mannen bak begrepet disruptive innovasjoner – hadde også begrepet «Job to Be Done». Ideen går ut på at kunder ikke kjøper produkter eller tjenester i seg selv, men heller «ansetter» disse produktene for å løse et bestemt problem eller oppfylle et spesifikt behov («gjøre en jobb»). Det opprinnelige eksemplet gikk ut på å finne ut hvorfor kunder kjøpte visse produkter hos McDonald’s – ikke fordi de hadde lyst på akkurat det produktet (som passet ganske dårlig), men fordi de søkte å fylle et behov.

Det derre slitsomme kundeperspektivet…

Når man designer ting ut fra kundenes behov, hender det at ting ender opp annerledes enn man først hadde tenkt. Hvis du ser på web- eller mobilsidene til Aftenposten og VG, ser de svært forskjellige ut (selv om de ligner mye mer på hverandre nå enn de gjorde for noen år siden.) En av årsakene er at kundene bruker avisene forskjellig: Aftenpostens lesere er opptatt av å lese nyheter, VGs lesere i større grad av å finne noe som skal fylle et ledig øyeblikk. Begge sider er utviklet gjennom eksperimentering – VG begynte med dette allerede på tidlig 2000-tall – men henvender seg til publikum som har «ansatt avisene» til å gjøre forskjellige ting for seg.

Begge aviser fungerer – men Aftenpostens sider har et mer helhetlig design og vil nok vinne flere designpriser.

For å lykkes må bedrifter derfor forstå hva kundene virkelig prøver å oppnå – altså selve jobben kundene ønsker løst – og deretter utvikle løsninger som gjør denne jobben enklere, raskere eller bedre enn alternativene. Dette må gjøres ut fra kundenes behov, ikke ut fra hva man ønsker å levere. (Det finnes naturligvis unntak – Steve Jobs var aldri opptatt av hva kundene sa – men de er få og involverer dramatisk innovasjon).

Dette er ofte et perspektiv som forsvinner for mange bedrifter – de er ofte fokusert på produktene og tjenestene sine, og dersom kundene ikke er fornøyd, forsøker de – i stedet for å spørre hva kundene ønsker å gjøre – å gjøre produktene sine bedre. Produktene blir bedre, men disse forbaskede kundene ser ikke ut til å sette pris på ledende kvalitet og smarte innovasjoner – i stedet kjøper de noe halvdårlig fra sine vanlige leverandører eller noe billig og dårlig som ser ut som det gjør jobben.

IT-bransjen er full av firma som leverer bedre produkter enn det som er bransjestandard, har størst markedsandel, eller mest kjente merkevare. Det irriterer teknologene helt grenseløst. De vil jo helst utvikle produkter for folk som dem selv, og selge dem til andre teknologer.

«Nerd to nerd marketing», som en venn av meg kaller det.

Den irriterende sikkerheten

Ta IT-sikkerhet, bare for å plukke en typisk teknisk tjeneste: Noe som mange bedrifter vil ha, uten nødvendigvis å ha nødvendig bestillerkompetanse til å spesifisere presist ut fra hva leverandørene kan tilby. Hva er det egentlig kundene ansetter et IT-sikkerhetsselskap for å gjøre? Det handler i hver fall ikke om tekniske vurderinger, sårbarhetsrapporter eller sikkerhetsrevisjoner.

Jeg tror kunder av sikkerhetsfirma kjøper seg noe mer udefinert – som

  • trygghet – at kritiske forretningssystemer er godt sikret mot trusler og at deres data, omdømme og drift dermed ikke blir kompromittert
  • validering – en ekstern, objektiv og troverdig bekreftelse på egne sikkerhetstiltak, dokumentert samsvar med regelverk, som også kan brukes som dokumentasjon i tilfelle noe skjer og skyld skal fordeles
  • proaktiv innsikt – avdekking av potensielle sårbarheter før uvedkommende gjør det, som gir virksomheten muligheten til å iverksette tiltak før det oppstår skade. Man kjøper forutsigbarhet, tidlig varsling og praktiske råd om hvordan man kan forhindre fremtidige sikkerhetsbrudd

Charles Revson sa engang: «I fabrikken lager vi parfyme, i butikken selger vi håp». IT-sikkerhetsselskap produserer sikkerhet, men god nattesøvn.

Hvordan skal man få en i utgangspunkt nerdete bedrift til å skjønne det?

Hva med en stram kontrakt?

Det er i hovedsak to måter man kan løse dette problemet på: Man kan velge å la spesialistene bestemme, og gjøre det klart for kundene akkurat hva man leverer og hvor god man er på det. Det vil gjøre nerdene – både de man har selv og de som jobber for kundene – fornøyd, gir få organisatoriske utfordringer, og tillater at man satser knallhardt på å gjøre produktet eller tjenesten bedre enn noen andre, om nødvendig i verden.

Problemer ligger imidlertid i vekst og konkurranse: Etterhvert som markedet blir mer modent, kommer det flere løsninger (gjerne ved kopiering) som er minst like bra. Det er en grunn til at store teknologifirma, som Microsoft og Google, etterhvert overtar mer og mer. En produktfokusstrategi bør ende med en exit: At selskapet selges til en større, mindre differensiert leverandør, og blir del av en mer standardisert produktportefølje.

Problemet overfor kundene oppstår når en hendelse inntreffer, og de spør hvordan det kunne skje? Man kan nok vise til kontrakter og ulike ansvarsfraskrivelser og ha rett på sitt hvis, men inntrykket fester seg likevel: Her har det blitt lovet gull og grønne skoger, og så viser det seg at man har levert drill og ikke hull, for å sitere et annet kjent eksempel. Enhver som har opplevd kluss med et regnskap kjenner til revisorer som fraskriver seg ansvar – de har riktignok skrevet under på at regnskapet er godkjent, men tar de noe ansvar for konsekvensene? Nei, og det kan de ikke, men likefullt ender regnskapsmessige uregelmessigheter ofte med revisorbytte fra kundens side.

Å invitere kunden inn og omslutte problemet

Den motsatte strategien ligger i å la kundeperspektivet forme organisasjonen, skape vekst ved å kunne selge til kunder med færre nerder (men kanskje større budsjetter), og skape langsiktige konkurransefortrinn enten ved at kundene blir avhengige av det man selger eller at man finner noe ved produktet eller tjenesten som blir bedre jo større andel av markedet man har (ikke så unaturlig om man selger IT-sikkerhet, for eksempel). Har man mange kunder, kan man finne sårbarheter ved en kunde og tette dem hos alle – jo flere kunder man har, jo bedre er man i stand til å tette hull. Dette fenomenet kalles nettverkseksternaliteter, og er konkurransemessig gull i en verden der teknologien gjør spissprodukter til brød og smør på rekordtid.

Skal man få til det, må kundene få reell makt i bedriften, enten ved at man utvikler nye tjenester ut fra hva de spesifiserer heller enn ut fra hva man ønsker å levere, eller ved at man rett og slett oppretter kunderepresentanter (key account managers, customer success teams, etc.) med mandat og ressurser til å utfordre produktperspektivet. Dette fungerer mest hvis man klarer å skape en balanse mellom salgs- og utviklingssiden – og er et for komplisert tema til å ta opp i denne bloggposten (men bare vent, noe kommer snart.)

Vekst og overtakelse

Kunnskapsbedrifter som vokser, velger gjerne denne veien – og ender etterhvert opp med ikke bare å tilby et bredt spekter av tjenester, men til slutt med å omslutte og ta ansvar for hele problemet, på vegne av kunden. Den nokså nylige veksten for de store kunnskapsbedriftene – Accenture, for eksempel, har firedoblet antall ansatte de siste 15 årene – skyldes i hovedsak at man har overtatt funksjoner fra kundene, ofte gjennom å flytte ting til land med lavere kostnader og levere gjennom standardiserte kontrakter.

Da er det ikke mye nerd-to-nerd marketing igjen, men desto flere nerder ansatt…

Kjærlighet i en usikker tid

Postet den av
Svar

Når jeg en sjelden gang blir spurt om hva som er min favorittbok, er svaret alltid: Tre kamerater av Erich Maria Remarque. Den ble utgitt i 1937 – ikke i Tyskland, naturligvis, Remarque var fast ingrediens i nazistenes bokbål – men i mange andre land, deriblant Norge, så og si samtidig. Boken handler om tre kamerater – Otto, Gottfried og Robby. De har overlevd skyttergravene og alle urolighetene deretter, og driver et lite bilverksted sammen i Berlin på slutten av 1920-årene. Dette er mot slutten av Weimar-republikken, det er tiltakende politisk uro, gatekamper mellom venstresiden og et voksende naziparti. De tre vennene forsøker å overleve i et samfunn som gradvis faller sammen rundt dem.

Remarque var på mange måter Tysklands Hemingway – han skrev presist om menn i vanskelige situasjoner, hadde deltatt i og forstått krigens vesen (i mye større grad enn Hemingway gjorde) og representerte «den tapte generasjonen» hvis ungdomsår og tilhørende illusjoner lå igjen i skyttergravene. Robby, romanens hovedperson og forteller, klarer seg ved å være fleksibel og ikke la noe gå inn på seg – en nihilist med mange talenter og venner, som betrakter verden gjennom en rustning av ironi og refleksjon. Denne rustningen slår sprekker når han møter Pat, en vakker, nærmest aristokratisk og litt mystisk ung kvinne som med sitt humør og sin ynde for Robby representerer alt det vakre og uoppnåelige i livet. De lener seg på hverandre og sine venner i en verden der ikke mye annet fungerer, men Pats styrke og sårbarhet gjør at Robby må forholde seg til en usikker fremtid og noe som er større enn ham selv. Kjærlighetshistorien dem imellom må være noe av det vakreste som noensinne er skrevet.

Boken har et rikt persongalleri, men de tre vennene og Pat i sentrum. Otto er stillferdig, kompetent, klippen i tilværelsen for de tre. Gottfried er en spradebasse og sjarmør, rask i replikken og omtaler seg selv som «den siste romantiker», alltid klar til å ta et glass og lage spillopper. En av styrkene i romanen er et rikt galleri av personer som blir levende i svært korte, men presise beskrivesler – Jaffe. en samvittighetsfull lege; fru Zalevski, husvertinne med pretensjoner og underliggende hjerterom; eller Alfons, en enorm kafévert med svakhet for mannskor:

Han gikk til grammofonen. Nålen skrapte, og det steg et kor av veldige mannsstemmer som sang «Stillhet i skogen». Det var en forbannet høy stillhet.
Fra den første takt ble det stille i lokalet. Alfons kunne være farlig, når noen ikke viste andakt. Han sto ved disken, støttet seg på de hårete armene. Ansiktet hans forandret seg, under musikkens makt. Han ble drømmende – omtrent så drømmende som en gorilla kan bli.

Jeg har lest boken i en engelsk oversettelse, og den er kommet i en nyere utgave, men for meg er det Alf Harbitz‘ norske oversettelse fra 1937 som gjelder – simpelthen fordi den noe gammeldagse, men presise språket er en fryd å lese i seg selv, og tillater en underfundig og sardonisk humor:

Jeg satte meg på vindusbenken og røkte. Nede på gaten gikk en familie forbi, kledd til tur, mannen med lorgnett, kartveske og en kikkert et halvt skritt foran, konen med barna etter. En familie med grunnsetninger, det så man straks.

Av og til blir det nesten slapstick, en slags verbal Buster Keaton:

Fordømt! Jeg snudde meg og støtte mot en tykk, liten mann. «Nåda», sa jeg ergerlig.
«Kan De ikke se Dem for, elendige halmvisk!» skrek tykksaken.
Det passet meg meget godt. «Elendige halmvisk?» ga jeg ham igjen. «Et ølfat som dem må vel ha en gate for seg selv?»
Tykksaken stanset, svellet opp og hveste at drømmende kenguruer ikke hadde noe i byen å gjøre.
Jeg skjønte at jeg hadde en utskjeller av høy rang for meg. Det gjaldt å hevde sin ære. «Se og pell deg av gårde, ditt åndssvake syvmånedersbarn,» svarte jeg.
Han sa at han ikke tok imot anbefalinger fra en rynket apekatt. Jeg ga ham igjen en dekadent plattfot. Så kalte han meg, allerede med respekt, en kreftsyk krokodille, jeg ham, med fryd, en vandrende oksestekskirkegård.
Han ble som forklaret i ansiktet. «Oksestekskirkegård har jeg ikke hørt før,» sa han. «Jeg skal ta det opp i mitt repertoar!» — Han løftet på hatten, og vi sa farvel med stor gjensidig aktelse.

Dialogjengivelsen er tidsriktig uten noensinne å bli uaktuell eller vanskelig å forstå. Det er ikke for ingenting av biter av denne boken – særlig passasjen om racerbilen Karl, chausséspøkelset – ble antologisert i lesebøker som eksempler på godt språk og en barsk humor.

Fremfor noe annet handler boken om vennskap – om hvordan Otto, Gottfried og Robby og andre venner hjelper hverandre i en verden der man ikke lenger kan stole på noe som helst, der usikkerheten rår, der man er smertelig klar over at jobb, helse, og økonomi kan forsvinne når som helst, der det er risikabelt å bli glad i noen fordi sjansen for å miste dem – eller seg selv – alltid er tilstede. Gjennom hele boken ligger erkjennelsen at man tross alt har overlevd et helvete, og at lojaliteten til gamle krigskamerater gjør at oppofrelse er noe man gjør helt naturlig, ganske enkelt fordi mye av livet man har kan sees som en bonus i kraft av at man ikke døde ved fronten.

Remarque antyder mer enn beskriver et samfunn i forfall, med tiltagende politisk uro som etterhvert ikke lar seg stenge fra vennenes «flimmer av en tilværelse». Og det er vel derfor jeg tenker på denne romanen akkurat nå – der så mange ting vi har kunnet ta for gitt plutselig er i spill. Det er lett – og ganske vanlig – å trekke sammenligninger mellom Weimar-Tyskland og USA i disse tider, med en president og en administrasjon med en aggressiv retorikk og et uavklart forhold til rettslige instansers myndighet.

I usikre tider trenger man hverandre. Denne romanen har for meg alltid vært idealet av vennskap – ikke dramatisk, ikke med store ord, men at man tenker på hverandre og vil hverandre vel, at man ser mennesket bak klisjéer og enkelhet.

Boken gir meg det samme inntrykket og følelsene nå som da jeg første gang leste den som tenåring. Den er verdt å lese, og lese om igjen, for språk, persongalleri, humor og medfølelse – men mest fordi den er så vakker.

Den kan få hvem som helst til å bli den siste romantiker.