Scene fra en kaffebar

I serien "Fra en stadig eldre grinebiters hverdag":

– En kaffe, takk.

– Det blir 32 kroner.

– Men det står jo 26 på tavlen?

– Å ja. Et øyeblikk.

Kort konferanse med annen ekspeditør, det viser seg at feil knapp er trykket på kassaapparatet. Deretter plukkes det frem en kalkulator, og 32 – 26 tastes inn.

– Det blir 6 kroner tilbake.

– Takk for det!

Jentungen var i det minste svensk, så jeg kan jo ikke legge skylden på norsk skolesystem…

Spill i PFIT

Noen kjappe notater fra møtet om dataspill i PFIT:

Inger Johanne Bakken, SINTEF: Spillavhengighet

Undersøkelse om spilleavhengighet – 3000 respondenter, Klar forskjell mellom folk som bruker mer enn 4 timer til dataspill pr. dag: Andre reagerer, helsen er dårligere (uklart om dette er årsak eller virkning), og en tredjedel synes at spillingen går ut over skole eller jobb. Det er de yngste, primært gutter, som spiller mest.

Jo mer dataspill, jo dårligere søvnkvalitet og mer depresjon/nedstemthet. Summarisk: De fleste spiller dataspill, mindre enn en time hver dag. En liten gruppe, primært unge enslige menn med dårlig helse, spiller mye mer.

67% av nordmenn har bredbånd og 85% har brukt Internett siste tre måneder. 1% kan regnes som avhengige (5+ svar ja på spm om avhengighet), 5,2% i risikosonen (3-4 ja på spm om avhengighet.) Igjen sammenheng mellom høy internettbruk og ulike problemer med søvn, depresjoner og lignende. De som ikke har problemer med Internettavhengighet tender til å bruke nettet til mange forskjellige ting, dreiet mer mot underholdning.

Men: Tallene viser at det er ikke sammenheng mellom Internettavhengighet og mye spill (men kan være et problem med at spillere kanskje ikke definerer det å spille online med å være på Internett. Heller ingen sammenheng mellom Internett og pengespill.

Nesten 25% av unge gutter og 15% av unge jenter har indikasjoner på Internettavhengighet.

Morten Dæhlen, IFI: Creating computer games

Begynte å jobbe med rask visualisering av store datamengder. Fikk en student som var interessert i seilflyving, laget et spill om det, bruker det til å "seile" der de ikke har vært. Nå involvert i spillet World Beside, UiO utdanner nå spillutviklere og designere.

Fagområdet er en blanding av Social Networking (Facebook), Virtual Worlds (SecondLife, Habbo Hotel (11 millioner brukere, mest barn som handler virtuelle ting (klær, f.eks.)), MMO games (World of Warcraft, 7 millioner brukere, Age of Conan lanseres snart).

Spillteknologi har tre store anvendelsesområder: Underholdning (den store driveren, 240 milliarder NOK i året, 40 av dette MMO), spill i læring og trening, og spill i business development, production and services (scenario planning etc.)

Elementer i et kurs i spillutvikling: Etikk, brukerbehov, gameplay, communities, UI, artwork (mange de facto standarder), simulation (physics), online-communication, the game world (graphics). Mye av problemet ligger i koordinering av de ulike fagområdene, særlig artwork.

Har også laget to spill om fysikk, "Energy challenge" (arbeidstittel, handler om energiomsetning og miljøkonsekvenser ved bruk av ulike energikilder), "Fysikkfryd" (tanken er å lage et nivåspill a la WoW, dekke mesteparten av fysikkpensum).  Målene er engasjerende læringsopplevelser, læreren skal spare tid, skolen skal få mer igjen for pengene.

Gameplay (spillmekanikk) handler om historien, dramaturgien, oppgavene i spillet. Det må være en form for økonomi knyttet til spilleren, det må være et element av konkurranse og spenning, og det må være regler.

(pause)

Noen kommentarer fra ulike deltakere:

  • I Second Life er mesteparten på servere, i WoW er mesteparten på klienten. Nå kommer spill som bruker distribuering, der noe er på klienten, noe lastes ned fra nærliggende maskiner, noe fra servere.
  • Mye av 3D verdenen er 3D for 3Ds skyld – akkurat som videokonferanser.
  • Er vi avhengige av avhengige for å få igang teknologien?
  • Er lærerne kompetente og engasjerte nok? Jobber mye med å få til deling av kunnskaper og konstruksjoner mellom lærere. Otto Kierulf: Mange av lærerne er imot spill og data.
  • En myte at eldre ikke bruker Internett.
  • Spillteknologi kommer til å bli brukt mer og mer, til mange ulike ting, inklusive nye grensesnitt mot web 3.0 og 4.0 og så videre….

ME i The Economist

Bra artikkel om Myalgisk encephalopati i The Economist. Spesielt er det oppmuntrente at det går fremover med en diagnostisk test, siden tidlig diagnose ville hjulpet spesielt denne pasientgruppen – som i kraft av sin utmattelse er enda mindre rustet til å slåss med vårt svært lite koordinerte helse- og sosialvesen. En eksluderende diagnose betyr at alle andre mulige sykdommer må utelukkes først, noe som selvfølgelig ikke gjør situasjonen bedre for pasienter som allerede er slitne.

Spill! Spill! Spill!

Nytt møte i PFIT: IT til folket – er spill en undervurdert mulighet?
Vi ønsker gjennom presentasjon og samtale å belyse positive og negative sider av dataspill. Er dataspill bare negativt og skaper avhengighet, eller kan det også være sterk motivasjon for å øke egen kompetanse og ferdigheter i bruk av IKT? Kan Norges spillindustri bidra til at interessen og nivået i real- og naturfagene øker blant unge mennesker, at Norge kryper oppover på PISA undersøkelser, og at søkningen til informatikk og teknologifagene øker?

Er det også slik at spill kan være en driver for at flere jenter vil utdanne seg til teknologer og jobbe med teknologiutvikling? Hvordan kan vi på alle plan bruke spill til effektivt å sikre at hver enkelt har nødvendig kunnskap for å utføre sine oppgaver i kunnskapsøkonomien, eller å bruke offentlige tjenester via selvbetjente løsninger uavhengig av alder og demografisk bakgrunn.

Morten Dæhlen, leder Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo (Creating Computer Games), Inger Johanne Bakken, seniorforsker Sintef (dataspill blant voksne), Otto Kierulf (dataspiller), Carl Fredrik Dons, høgskolelektor HiST. Møteleder Kirsti Kierulf, styremedlem Polyteknisk Forening og direktør Accenture.

Mer info og påmelding

På sitt nivå

Historien om Grunde, som er for smart for skolen, blir forhåpentligvis starten på en ny debatt om norsk skoles holdninger til flinke barn og til kunnskap generelt. Jeg har skrevet masse om dette selv (her, her og her, for eksempel), om enn ikke med fokus på barn med svært høy intelligens. Martin Ystenes har engasjert seg i dette med artikkelen Barn i nød, og det ble laget et TV-program om hans søken etter en skole for sine to sønner, som snakker flere språk flytende og leker seg gjennom matematikken. Det er ikke lett å være annerledes i Norge, og å være flink på skolen er fremdeles et tabu i mange miljøer (de fleste, faktisk).

For vårt vedkommende har problemet i hovedsak dreid seg om engelsk – vi har døtre som snakker og skriver engelsk flytende og skal ha engelsk undervist som morsmål, ikke som fremmedspråk. I hvert enkelt tilfelle har vi forsøkt å få til engelskundervisning på deres nivå, med nokså ulike resulater.

Eldstemann fikk tillatelse til ikke å følge engelskundervisningen på barneskolen, i stedet skrev hun en 80-siders roman på engelsk og leste mange bøker. Greit nok, forsåvidt – hun hadde gått fire år på amerikansk skole og var sikker i språk. I ungdomsskolen var vi heldige og fikk en motivert og dyktig engelsklærer som laget et eget opplegg til henne basert på bøker fra Oxford University Press. Det fungerte meget bra, bortsett fra at reglene den gangen ikke tillot at hun avla noen høyere eksamen (vgs-nivå) mens hun fremdeles gikk på ungdomsskolen. Men hennes opplevelse ble god, primært takket være denne dyktige og imøtekommende læreren.

Da nestemann skulle begynne på den samme ungdomsskolen fikk vi dessverre en annen lærer, som ikke var på langt nær så motivert eller dyktig at han kunne gjøre noe for henne. Det ble en ganske slitsom situasjon – jeg ble så sint etterhvert at jeg spurte læreren i et møte om det var så at han ikke kunne snakke engelsk? Joda, det kunne han. Fint, svarte jeg, da tar vi resten av dette møtet på engelsk. Nei, det var han – engelsklæreren – ikke komfortabel med. Datter nummer to endte opp med en kombinasjon av en viss bruk av eksterne lærebøker og en tvungen runde gjennom vanlig engelskundervisning.

Datter nummer tre fikk egen undervisning sammen med to andre med flytende engelsk most slutten av barneskolen. Det var et opplegg preget av at de ble tatt ut av timen og tilbrakte mye tid på biblioteket på egen hånd, men det fungerte bra. Læreren var interessert og vi brukte tildels egen litteratur. Hun er nå på ungdomsskolen og vi skal ha møte om engelskundervisningen snart – hun har fulgt vanlig undervisning på "svart" nivå men er frustrert og sier hun ikke har lært mer enn fem nye ord på et snaut år.

Problemet med å sette barn som snakker skikkelig engelsk inn i en vanlig klasse er at deres språkferdighet faktisk går ned. Årsakene kan være mange. En er, som nevnt, er at enkelte lærerne er så dårlige i engelsk selv at de ikke kan lære det bort. Yngstemann hadde i første klasse på barneskolen et naut av en lærer (en av disse problemlærerne som sendes mellom skoler som en varm potet og forårsaker mange foreldremøter) som insisterte på at det engelske ordet "cloudy" skal uttales "klådy". Vår datter kom gråtende hjem fordi læreren hadde snakket feil (og da raste hennes verden sammen.) Vi fortalte henne at hennes uttale var riktig, men læreren påsto da at hun snakket britisk engelsk og dermed hadde korrekt uttale. Eldstemann hadde mer flaks med lærere, som tok hennes korreksjoner med humør og selvtillit.

Hovedproblemet er imidlertid at engelsk er et språk med relativt få grammatiske regler, hvor det å snakke korrekt i stor grad er et spørsmål om språkfølelse (og staving rett og slett et spørsmål om å ha lest nok). Denne språkfølelsen er vanskelig å opparbeide i et tradisjonelt klasserom – f.eks. drives det for mye med oversettelser. En av våre døtre fikk beskjed om å oversette ordet "mean" til norsk. Det kan oversettes med "ond", "virkemiddel", "gjennomsnitt" og "mene" sånn med en gang – og hun valgte feil alternativ og fikk feil på oppgaven…

Elendig uttale og dårlig språkforråd er også et problem – mange engelsklærere snakker faktisk ikke godt engelsk. De har ofte et lite ordforråd og gjerne også en litt oppstyltet lærerskoleengelsk. Dette er en slags "Oxford-engelsk", men med sterk norsk aksent, og uten den flyt, klarhet og idiomatiske lekenhet denne sosiolekten krever hvis den skal høres naturlig ut. Engelsk er et språk som nærmest krever at man leker med det, et språk som gjenskaper seg selv (hvis du ønsker å lage nye ord, vær så god) og har svært presise formuleringer og mange nyanseringer. Det er vanskelig å få frem denne språkgleden og variasjonen, og jeg lurer på hvor mange engelsklærere som har den og klarer å formidle den i et så vanskelig læremiljø som et vanlig klasserom er.

Samtidig leser elever i dag massevis av engelsk på nettet, kommuniserer på et slags pidgin, ser filmer uten dubbing og hører på Harry Potter på lydbok. Det bør ikke være vanskelig å få til differensiert undervisning gitt så mye materiale å ta av.

Vanskeligheten kommer når elevene kan mer enn læreren – hvis læreren da griper til posisjonsautoritet kan det bli problemer, fordi andre elever gjennomskuer det. Men det er en situasjon lærere må venne seg til – ikke bare i språkfag, men i mange andre fag også. Diskusjonen om flinke barn og deres rettigheter (moralske, om ikke annet) er en indikasjon på at foreldre og etterhvert myndigheter vil forlange det beste for hvert enkelt barn. Lærerrollen må da omdefineres, nok en gang, og inkluderer muligheten for at noen av elevene vet mer enn en selv.

For meg selv, som foreleser, er ikke dette noe nytt: Når man underviser strategi og ledelse for forretningsledere må man alltid gå ut fra at det finnes folk blant publikum som kan mer om et enkelt case eller en bransje enn en selv. Da må man bruke logikk og argumentasjon, samt sørge for å få vedkommende inn som en ressurs heller enn en hindring for formidlingen. Det krever diplomati, selvtillit, gode kunnskaper og at man er klar over at uansett kommer man til å gå på trynet
en gang i mellom.

Med andre ord, at man er en skikkelig lærer.