For tiden leser og diskuterer jeg mye om kunstig intelligens (som alle andre, for den saks skyld, men jeg har sabbat og nye – i dette tilfellet, ikke så nye – teknologier er jo det jeg driver med og underviser om.)

En av refleksjonene jeg har rundt det er «du verden, så lite ting har endret seg.»

Jeg havnet først opp i diskusjonen om kunstig intelligens på 80-tallet, da jeg jobbet i IT-avdelingen på BI og var heldig nok til å ha en sjef (Erling Iversen) som leste mye og var plugget inn i AI-diskusjonen slik den var den gang. Via ham, Fred Wenstøp, etter hvert Charles Stabell og Øystein Fjeldstad ble jeg introdusert for bøker som Heins Pagels Dreams of Reason, Bolters Turing’s Man, Hofstadters Gödel, Escher, Bach (som Erling pleide å si, «det finnes to slags IT-folk, de som har lest Hofstadter og de som ikke har gjort det.»), Rumelhart og McLellands Parallel Distributed Processing og noe senere Resnicks Turtles, Termites and Traffic Jams. (Blogget om her.)

Alle disse bøkene, og de ideene de inneholder, kan hjelpe oss å forstå hva kunstig intelligens er og hvordan vi skal håndtere den. Den forståelsen er viktig, for i dag begynner AI å blir allemannseie (omtrent som PCer på sent 80-tall, internett i andre halvdel av 90-tallet, mobil og sosiale medier på 2000-tallet) og jeg ser i alle fall at de samme misforståelsene og forventninger som var gjeldende da, også gjelder for AI.

Da kan det være verdt å se litt på tidligere diskusjoner om AI, for nesten alt man ser av argumenter har vært fremført før og har ikke mistet gyldighet selv om språkmodeller nå kan kjøres i stedet får bare å beskrives. Den viktigste kritikken av AI – og særlig om maskiner noengang kunne oppnå en eller annen form for intelligens – kom fra Hubert Dreyfus, en filosof som satte spørsmålstegn ved mange av forutsetningene som lå til grunn for tanken om at bare maskinen blir kraftig nok, blir den smart. Dreyfus artikulerte tidlig det som blir klarere og klarere etterhvert som nevrale nettverk blir allemannseie: At hjernen ikke er en datamaskin, selv om deler av den kan simuleres av et nevralt nettverk uten kontekst; og at et nevralt nettverk ikke er en hjerne, selv om det kan produsere noe som ved første øyekast ser ut som intelligens. Tenking er ikke beregning, og beregning er ikke tenking, ganske enkelt.

Jeg fant forleden en film på Youtube som beskriver og illustrerer mange av Huberts poenger, særlig det at kunnskap lages i en kontekst og ikke kan reproduseres fritt fra den. Filmen tar for seg en rekke kunstnere og andre med dyp kunnskap, og viser hvordan den kunnskapen og resultatene av den skjer i samspill både med ens egen kropp og omgivelsene. Som Dreyfus sier i filmen: «the source of meaning in our lives isn’t in us – that’s the Cartesian tradition – and it isn’t in some supreme being, but it is in our way of being in the world.» (https://youtu.be/fcCRmf_tHW8?t=4629).

Et av utsagnene synes jeg er spesielt interessant: «One of the dangers of technology is that it relieves us of the necessity of developing skills.» Ideer og kunnskaper kommer ofte som et resultat av begrensninger, av hindre som man må komme over. Med kortere og kortere avstand mellom ønske og oppfyllelse, vil vi ende opp som bortskjemte døgenikter alle sammen?

Sannsynligvis ikke, for vi vil ha kontekst og interaksjon. Plus ça change, plus c’est la meme chose…