Med alder og det engelskmennene kaller en «sedentiary lifestyle» kommer risiko for høyt blodtrykk. Dermed må man gjøre noe med kostholdet, og det viktigste tiltaket (bortsett fra ikke å røyke og få nok mosjon», men det gjelder uansett) er å spise mindre salt.

Og det er jammen ikke lett.

Salt har, som Mark Kurlansky skriver om i «Salt» – en bok jeg forøvrig anbefaler, i likhet med «Cod» – en lang historie og har både vært valuta og basis for handelsruter, forretningsimperier og oppdagelser.

Men jammen er det ikke lett å bli kvitt saltet fra maten.

Nå skal det sies at jeg elsker salt – Maldonsalt, for eksempel, som er nydelig på all slags mat. (Maldonsalt uttales forøvrig «måldn», ikke «maldåån» – det er engelsk, ikke fransk.) Akkurat det er det lett å gjøre noe med. Og det finnes jo masse alternative krydder og ingredienser man kan bruke for å gjøre maten litt mer spennende.

Eller gjør det det?

Sitronpepper, for eksempel, trodde jeg bestod av sitron og pepper. Men neida, i følge ingredienslisten er det 43% pepper, noe sitron – og 43% salt! Soltørkede tomater har salt som tredje største ingrediens, etter tomater og solsikkeolje (som heller ikke er helt bra for blodtrykket). Ost, pølse, oliven, alle mulige krydderblandinger, og til og med kyllingfilet inneholder altså salt, i mindre eller (i forbausende mange tilfeller) ganske store mengder.

Råvarer er ikke råvarer lenger, tydeligvis.

Det samme gjelder matlaging på restauranter: Jeg forsøker å la meg inspirere av matlagingsvideoer på nett, og har funnet masse godt som jeg eksperimenterer med. Forbausende mange av dem inkluderer en neve salt i maten. Jeg har hørt at skal du lage god mat, må du tilsette fett, salt, sukker eller alkohol.

Nå er det jo slik at man skal ikke kutte ut salt, bare redusere saltinntaket. Så jeg kommer sikkert til å klare meg fint bare ved å gi slipp på Maldon-salt og spekemat og litt andre ting.

Man trenger jo ikke så mye salt, og smaken av salt er noe man venner seg til. Jeg har ikke vært klar over hvor mye salt jeg har brukt, og min kone har påpekt at jeg salter en hel del mer enn hun gjør. Så avvenningen skal nok gå greit.

Men jeg hadde ikke drømt om at det skulle være så vanskelig, rent operativt, å kutte ut noe så enkelt som salt.

Alt som er gøy, heter det, er enten kriminelt, umoralsk eller fetende.

Og, tydeligvis, salt.

Jeg får ta hele greia med en klype… nei det kan jeg heller ikke gjøre.

Dette blir en utfordring!