Digitalt personvern i praksis

Her er to videoer som burde skremme noen og enhver som er opptatt av Digitalt Personvern. Først en video fra ACLU, en klassiker som viser konsekvensen av alment tilgjengelige opplysninger:

Deretter et tysk innlegg fra 2009 om hva som implisitt skjer når man lagrer hva du gjør på nettet i tilfelle du skulle ha gjort noe galt:

Denne videoen går lenger enn Datalagringsdirektivet gjør – adgang til lokale filer på PCen er fortsatt noe som krever rettslig kjennelse – men en EU-politiker har allerede foreslått påbud om fysiske installasjoner for å filtrere informasjon i datamaskiner.

Som Woody Allen engang sa: Bare fordi du er paranoid betyr det ikke at de ikke er ute etter deg. Jeg er ikke så veldig paranoid, men jeg vet også – særlig i disse Wikileaks-tider – at informasjon har en tendens til å komme ut. Har man først all denne informasjonen – for å ta terrorister og barnepornokonsumenter – er det fristende å bruke den til å finne tyver, folk som har lastet ned musikk, og folk som mener noe annet enn det man bør mene. Og da er det litt sent å begynne å bli paranoid…

Hvorfor jeg ikke er så bekymret for USA

Flowingdata er en interessant blogg, fokusert på interessante fremstillinger av statistiske og andre sammenhenger. Her fant jeg denne grafen, hentet fra en artikkel av Jon Bruner på Forbes.com, som viser hvilke land som har fått Nobelpriser gjennom årene:

Click for larger image - Nobel Prize graphic

Jon Bruner understreker to svært viktige poeng:

  • en tredjedel av Nobelprisene som har gått til USA, er gått til folk som ikke var født der. Med andre ord, kunnskapsinnvandring er ikke dumt. Legg merke til hva som skjedde med Tyskland da nazistene kom til makten.
  • Nobelprisen er en “lagging indicator” av forskningskvalitet – det går typisk en generasjon eller to fra noen gjør noe til de får Nobelprisen.

Det er grunn til å tro at land som Kina og India kommer til å seile opp – ikke bare fordi de er store, men fordi landene etterhvert når et økonomisk og utdanningsmessig nivå som som gjør at man kan realisere det fokus på forskning og utvikling som myndighetene ønsker.

Det er denne sammenhengen vi er nødt til å sette norsk forskningspolitikk inn i. Klarer vi å tiltrekke oss gode nok forskere utenfra?