Hjorthen skriver om "Jakten på diagnosene" og Morgenbladet har en artikkel om "Dysleksi som konstruksjon". Begge tar opp en debatt som har vært ført lenge i USA – om vi ikke overdiagnostiserer og tildels medisinerer (det er idag lange morgenkøer av gutter som skal ha Ritalin utenfor skolesøsters kontor på mange skoler i USA) oss unna manglende lærerautoritet, generelle lærevansker, for mye stillesitting for gutter i oppveksten og fremfor alt en dreining av samfunnet fra kroppsarbeid til hjernearbeid.

I gamle dager var arbeidergutten som aldri fikk utdannelse en stadig tilbakevendende klisjé. Nå begynner jeg snart å lure på om ikke neste versjon er vestkant-gutten som ikke får lov av sine velutdannede foreldre til å bli det han har evner til, nemlig snekker eller butikkekspeditør. En klassereise kan gå begge veier, men det er tydeligvis bare en vei som er sosialt akseptabel, og da kun i annen generasjon.

Femininisering av skolen er muligens et problem – jeg har sett at mannlige lærere med autoritet kan rette opp gutter som ikke følger med, rett og slett fordi de er et eksempel til etterfølgelse. Ikke for det – jeg har sett kvinnelige lærere med autoritet også: En av mine barns lærere var opp i kvinne, liten og nett, godt oppe i 60-årene, med sminke og fikse klær og absolutt kontroll i klasserommet. Hun trengte bare å vise seg, så ble det øyeblikkelig rolig. Jeg lurer på om ikke litt mer autoritet kombinert med daglig fysisk aktivitet (gym hver dag) vil redusere antallet ADHD-diagnoser en smule. Og dermed gi dyslektikerne litt mer arbeidsro.

En annen side er hjemmet – kan det være at i hvert fall endel dyslektikere eller ADHD-diagnostiserte kan være dårlig fulgt opp hjemmefra? Det er slitsomt å ha barn som ikke helt henger med, og hvis man selv ikke var noe skolelys eller har trøbbel med å få eller bruke autoritet konstruktivt – eller kanskje rett og slett har mye å gjøre på jobben – så kan det være enkelt å overlate poden til preparatene og ekspertisen. Særlig fordi man skal jo ha et liv selv også, med trening og venner og det hele…. Jeg har sett noen tilfelle hvor jeg lurer litt, og hvor kanskje foreldrene bør legge litt mer ansvar i de de har satt til verden enn sitt eget sosiale eller fysiske velvære.

Hva dyskalkuli gjelder, så har jeg litt vanskelig for å tro på den i det hele tatt. Når gjennomsnittslæreren ikke skjønner gjennomsnitt, blir det vanskelig å komme seg gjennom matematikkleksen med noe særlig veiledning. Koblet med et evindelig mas om hvor vanskelig matematikk er, en nærliggende kalkulator og lærere som ikke evner å koble matematikken til konkrete og interessante problemstillinger, er det ikke lett å motivere. Derav diagnose, så er det i alle fall ikke noens feil….