Digitalisering i helse og omsorg – hva venter vi på?

Om etpar dager skal jeg ha et kort innlegg med tittelen «Digitalisering i helse og omsorg – hva venter vi på?» på Healthworld 2017, en konferanse arrangert av Computerworld Norge på Oslo Kongressenter. Vanligvis lager jeg presentasjoner på egenhånd, men her har jeg tenkt å legge ut i alle fall noen begynnende tanker om hva jeg skal si, i tilfelle noen har kommentarer eller opplysninger som kan gjøre budskapet mer korrekt og muligens litt mer troverdig.

Det er en kilde til stadig forundring for meg at digitaliseringen av norsk helsevesen går så tregt, og møter så mye motstand. Da innføringen av elektronisk resept kom, var det masse frem og tilbake fra apotekenes side om hvordan dette kom til å føre til at de ville miste kontakten med pasientene sine, mindre sjanse til å drive veiledning, og så videre. Nå er elektronisk resept innført, og med den kan man gå til hvilket som helst apotek (tenk det – mulig det hadde noe med protestene å gjøre) og øyeblikkelig få det man trenger. I tillegg kan man ikke lenger gå fra lege til lege og/eller fra apotek til apotek for å få mer av den medisinen man liker å misbruke – og i tillegg kommer det (usikker på i hvilken grad det er implementert) alarmer i tilfelle vi opererer med medisiner som har uønskede interaksjoner.

Og det er jo kjempefint. I kjølvannet vil vi få mer effektive apoteker (fremdeles skrives det masse tekst når man skal ha medisinen sin, men noe skal jo disse folkene bak disken gjøre). I tillegg tillates Internett-apoteker å selge reseptbelagte medisiner, og dermed kan kronikeres hverdag bli en tanke lettere også.

Alt i alt aldeles utmerket.

Men hvorfor i all verden måtte det ta så lang tid?

Jeg har en rekke hypoteser, men her er noen av dem:

Organisasjonsstrukturen hindrer innovasjon
En ting er at vi har fire helseforetak uten at noen kan gi meg en god grunn hvorfor, men bare vent til vi beveger oss utenfor det igjen: Nødhjelpstjenestene i Norge hører inn under tre departementer (minst) og (minst) tre strukturer: Helseforetakene (ambulanse), kommunene (brannvesen) og politidistriktene. Resultater er svak koordinering og lange responstider. Når du ringer 110, 112 eller 113 i Norge kan du komme til 48 ulike steder. Kun to av dem (Brann og ambulanse i Trondheim, der de har hatt Smarthelp [Merk: Jeg sitter i styret til dette firmaet.] siden høsten 2014) vet øyeblikkelig hvor du er, resten må spørre (og håpe at du a) kan snakke, helst norsk, og b) vet hvor du er.)

Sammenslåing av alarmsentraler og samarbeid med andre instanser (Luftambulansen, Folkehjelpen, etc.) treneres, tross at Stortingsvedtak foreligger. (Eller for å si det litt mer direkte: Hvorfor i all verden har politidirektøren fremdeles jobb?) Så lenge ansvaret for helhetlig ytelse ikke er samlet, er det i manges interesse å trenere digitalisering, siden ingen representerer pasientene, som dessuten hindres i å vite hvor hvor ille situasjonen egentlig er.

Anskaffelsesprosessene hindrer innovasjon
I Norge legges ting ut på anbud, noe som fører til a) at alt må spesifiseres på forhånd, helst av folk som ikke har dyp teknologikunnskap men er svært redde for å gjøre feil, b) at kostnadene går i været siden alle eventualiteter må dekkes og antallet kokker stiger over alle støvleskaft, og c) alle fokuserer på «leveransen» av et eller annet produkt fremfor hvordan man skal jobbe i fremtiden. Riktignok har Innovasjon Norge fått presset gjennom noe som kalles «innovasjonspartnerskap«, men det er ikke stort mer enn at man flytter spesifikasjonen enda lenger frem. Det er lite rom for «design thinking» innen norsk anskaffelsesreglement, og når det er det – som for eksempel innen det som tidligere het OFU-ordningen – skjer det som regel at teknologien leveres, men så blir den ikke kjøpt og brukt, selv om den virker.

Man skal lage komplette løsninger med en gang
I korthet (se denne bloggposten for mer): I helsevesenet har man det med å forlange at et nytt system skal håndtere alle muligheter (og alle kombinasjoner av muligheter) fra begynnelsen av, heller enn å gjøre som Facebook gjør: På spørsmål om man er i forhold, er svarmulighetene «Ja», «Nei», og «Det er komplisert».

Ved først å lage et enkelt system som dekker de fleste (enkle) situasjoner, og deretter bygge det ut, lærer man mens man går, bruker ikke for mye penger før man har resultater, og setter dessuten i gang en forenklingsprosess, slik at man kanskje ikke trenger å forholde seg til de mest sjeldne kombinasjonene i det hele tatt.

Innovasjon er sett på som noe som skal drives på siden av organisasjonene
Alle nye systemer i det offentlige starter som et prosjekt, med en gang. Men skal innovasjon bli en mer permanent prosess, kan den ikke eksistere på siden av en eksisterende organisasjon – i stedet må man sette seg klare mål (formulert ut fra hva kunden eller brukeren trenger, ikke ut fra hva organisasjonen ønsker) og deretter implementere dem gradvis, først med enkle løsninger (se over). Altinn I ble startet av Skattedirektoratet og Brønnøysund, basert på en ide om en forhåndsutfylt selvangivelse med toveis kommunikasjon, og finansiert over drift – alt for å unngå elefantsyke. Altinn II ble gjort som et tradisjonelt prosjekt med anbud og kravspesifikasjoner, og oppnådde ikke i nærheten av de samme effekter (men brukte masse ressurser.)

Man tillater at parallelle systemer med samme funksjonalitet bygges opp.
Kan noen besvare dette spørsmålet, som jeg har stilt en rekke ganger i mange fora, for meg: Hva er det Digipost gir meg som jeg ikke allerede har i Altinn?

Conway’s lov (en av de digitale nerdelovene) sier at systemer følger organisasjonsgrenser, og for meg er Digiposts fremste målsetting at Posten skal ha noe å gjøre etter at brevposten er borte. At man allerede har en sikker kanal i Altinn (som riktignok ser litt gammeldags ut og trenger en oppfriskning). Altinn tillater allerede utsenderne å bare bruke Altinn, hvorfor i all verden skal jeg som forbruker tvinges til å forholde meg til to systemer bare fordi offentlige etater er sjalu på Skattedirektoratet og Brønnøysund og helst vil ha sin egen IT-avdeling?

Man tenker ikke systemer som distribuerer informasjon til brukeren og lar dem tenke selv
En gang tilbrakte jeg en hel dag med å sitte i gangen på et av våre store sykeshus og vente på at noe skulle skje. Etterhvert begynte jeg å notere meg hva sykepleierne gjorde, og fant ut at svært mye – kanskje mesteparten – av tiden deres gikk med til å a) finne ut hvor noe var («Hvor er legen?») og b) finne ut om noe hadde skjedd («Har pasienten fått middag?»). Tenk om vi satte en mobilsender på hver lege og alle gikk rundt med en mobil terminal der man registrerte (f.eks. ved strekkoder) at ting hadde skjedd. Da kunne sykepleieren se at legen er i operasjonssalen eller på vei tilbake fra møte, og legen slipper calling og annet tøys. Medisineringssystemet kan se at pasienten har fått middag og derfor ikke skal ha medisinen før om to timer. Det er på høy tid at vi innfører objektorientert tenking til helsevesenet – det var tross alt Norge som oppfant konseptet.

Et fellesssystem trenger ikke inneholde alt på en gang. Hvis man forteller folk hvor noe er og hva det inneholder, slipper man en masse frem og tilbake. Etterhvert vil noen bygge systemer på toppen av denne informasjonen – og da får man enda mer innovasjon.

Man sammenligner nye løsninger med noe perfekt, ikke med dagens løsning.
Kjernejournal og andre sentrale informasjonslagre er tilgjengelige for alle som har rettmessig tilgang – på en gang. Dette introduserer sikkerhetsrisiki, naturligvis, og en av dem er at noen kan snike seg inn og urettmessig lese din helseinformasjon. Dermed har vi fått noen år med frem og tilbake og mange vektige møter om hvordan man kan gjøre systemet fullstendig sikker. Men da jeg jobbet på Rikshospitalet som 20-åring fulgte papirjournalen pasienten – og lå og fløt i nærheten av pasienten, på nattbord og skrivebord og i posthyller og over alt. Mye leting etter journaler som ingen visste hvor var – og hadde jeg vært interessert, kunne jeg lese så mange journaler jeg ville.

Sikkerheten i sentrale registre er ikke 100% (det er nesten umulig.) Men den er bedre enn den var med papirjournaler, og det er det man må vurdere den etter.

Man ser ikke at verden har endret seg.
Over 90% av nordmenn har smarttelefon, så og si alle har mobildekning, og slik ser det ut. Dermed er en ny plattform etablert, en plattform vi kommer til å ha i lang tid fremover. Men gjett hva som skjer om man foreslår løsninger basert på smarttelefon? Øyeblikkelig kommer spørsmålet: Ja, men hva med de som ikke har mobiltelefon, da? (Alternativt, hva med de som bare har en gammel Nokia?) Svaret er enkelt: A) De dør snart, og b) de har dagens løsning.

Ferdig med det.

…og til slutt:

Informasjonsteknologien er ikke ny. Jeg sendte min første epost i 1985, og jeg var ikke spesielt tidlig ute. Vi har hatt Internett i så og si alle hjem i hvert fall i femten år. iPhone kom for ti år siden. Vi har kunnet bestille taxi via Uber eller Taxifix i flere år allerede – hvorfor i all verden finnes ikke noe tilsvarende for helsevesenet?

Svaret ligger ikke i teknologien, men i de mange faktorene rundt. Felles for dem alle er institusjonalisering: At en organisasjon, som opprettes som et verktøy for å få gjort en jobb, etterhvert får en verdi i seg selv, skapt av de som har en egeninteresse av dens fortsatte eksistens. Som en eller annen sa: «Vi starter med å jobbe for kunden og ender med å jobbe for økonomisjefen.»

I helsevesenet har man ikke engang den økonomiske unnskyldningen. Det er på høy tid at vi skjære gjennom og digitaliserer med billige, raske, og distribuerte sentraliserte løsninger, at vi bannlyser dobbeltarbeid, og at vi slutter med å lage systemer som allerede finnes og er i bruk andre steder, inkludert i andre helseforetak enn ens eget.

Reklamer

6 thoughts on “Digitalisering i helse og omsorg – hva venter vi på?

  1. Hei Espen,

    Siden du vier et helt avsnitt til Digipost, tenker jeg her å gi deg utfyllende svar.

    Du trekker flere paralleller til Altinn, til tross for at likhetene er få. Altinn har det de kaller en meldingsboks, som ble laget både etter at Digipost ble utviklet og at den danske leverandøren e-Boks lanserte sin tjeneste, som har vært i det danske markedet siden tidlig på 2000-tallet, i Norge.

    Altinn er en løsning for utfylling og innsending av skjemaer til offentlig sektor. Altinn har ingen digital postkasse. De har som nevnt et menyvalg de kaller «meldingsboks» hvor du kan laste ned dokumenter de vil at du skal lese. Dokumentene må du selv laste ned og åpne på egen datamaskin. Videre er det også slik at for en del meldinger som sendes til Altinn, så slettes de etter 90 dager. Da er de borte, med mindre du laster dem ned selv.

    Dokumentene som ligger i meldingsboksen eier du heller ikke selv, de eies av avsender og Altinn er databehandler på vegne av avsender, noe som er ugreit i en eventuell tvistesak. Altinn er heller ikke godkjent for å fungere som en digital postkasse i henhold til de strenge kravene fremsatt av Difi, det vil si at vi vet ikke nok om sikkerheten, eller mangelen på sådan, i Altinn. Dette er spesielt urovekkende med tanke på medieoppslagene som har vært.

    Hvorfor man velger å utvikle noe på nytt i Altinn som allerede eksisterte i markedet, bør Altinn selv svare for. Spesielt når det var blitt fattet politisk vedtak om at Digipost og e-Boks skulle benyttes i korrespondanse med privatpersoner. Beslutningen baserer seg blant annet på en rapport fra 2012 utarbeidet av Difi.

    I Altinn kan du motta dokumenter fra omlag 40 virksomheter, kun fra offentlig sektor. I Digipost mottar du dokumenter både fra offentlige og private virksomheter som du har avtale med. Det vil si at du på ett og samme sted kan få dokumenter både fra forsikringsselskapet, banken og fastlegen, sammen med all post fra det offentlige, enten det er kommunen, NAV, Lånekassen osv. Digipost har avtale med nærmere 6000 virksomheter i privat og offentlig sektor.

    Siden du i denne bloggposten skriver om helsevesenet, så kan jeg fortelle litt om bakgrunnen for hvorfor Digipost ble laget. Selvfølgelig er en av årsakene synkende brevvolum, men Conways lov har ikke vært utslagsgivende. En vel så viktig årsak var samarbeidet med private helseaktører. Som du sikkert er kjent med, skal helseopplysninger sikres i en slik grad at e-post ikke kan benyttes, og siden Altinn er forbeholdt offentlig sektor, stod valget på daværende tidspunkt mellom papir og utvikling av egne helseportaler. Vi i Posten samarbeidet tett med helsevesenet for å utvikle en løsning for sikker kommunikasjon mellom sykehus og pasient. Posten er kanskje ikke den første leverandøren man tenker på når slikt skal utvikles, men kunnskapen Posten har om blant annet adressering og vask av pasientregistre er relativt unik. Digipost ble for øvrig etablert som en helt autonom enhet i Posten, med selvstendige beslutninger om hva som skulle til for å lykkes. Det var viktig å disrupte oss selv før andre gjorde det.

    Jeg håper du finner kommentaren nyttig. Har du flere spørsmål er det bare å spørre.

    Med vennlig hilsen

    Martin Koksrud Bekkelund
    Mangeårig leser og direktør for produkt- og forretningsutvikling i Posten

  2. Det er jo mange ting en kunne sagt om digitalisering i helsevesenet – men ei åpenbar utfordring som du riktig peikar på er at helsetenesta i Norge er svært fragmentert. Sjukehus er ei side, men fastleger er f.eks. sjøvstendig næringsdrivande med oppdrag i ein kommune, framfor å vere tilsatt, og har sjølv måtte ta ansvar for eks. investeringer i journalsystem og sikker tilkopling mot sjukehus (og apotek). Så seint som i 2012 blei pasientlister sendt til legekontor på diskett fordi ein del ikkje hadde system for å kunne motta desse elektronisk. Mange gjorde narr av faksen som kommunikasjonsmiddel mellom kommune og sjukehus, men når utgangspunktet var null kommunikasjon utgjorde faksen faktisk eit framskritt. Legg til at mange fastleger har oppfatta pasientjournalsen som «sin» , og noko som ikkje bør delast med andre (eller pasienten) https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/05/22/sammenlignet-pasientjournaler-med-prestenotater/. Heller ingen hemmeligheit at skepsisen var stort til talegjenkjenning (som skulle erstatte skrivestuene). Du seier at det har vore ei norsk holdning at ein skal kjøpe komplett og ferdig, det er nok riktig – men også det er todelt. Det finnest jo komplette og gode systemer for pasientstyring på det internasjonale markedet, som koplar både primær og spesialisthelsetj, og gir rom for samhandling med pasient. Har sjølv sett (og prøvd) det i bruk hos Kaiser Permanente – men vi har holdt oss til norsk. Kan vere bra det, men har ikkje DIPS snart fått mange nok forsøk?
    Helse Midt Norge har komme ganske langt på e-helseløsning, og utgangspunktet for at dei har komme så langt er at dei har (og har hatt) eit svært godt samarbeid med kommunane i botn. Nøkkelen til å lykkast er å få med kommuneleddet der 80 % av oss møter og får behandling. Sjølv om spesialisthelsetjenesta har stort fokus, er det i kommunen mesteparten skjer. Kommunane er enno mindre og framenterte. Å spørje kvifor det er fire helseforetak blir eit bomskot. Men svaret er: vi har regionale helseforetak for å holde mas om lokalsjukehus, fødeavdelinger og kvar enkeltspesialister skal sitte på armlengdes avstand fra statsråden. Det blir mindre politisk styring. Det trur eg har vore særs klokt. Så har det også nokre andre gode sider ved seg, f.eks ei regional styring og prioritering av forskningsaktivitet. Og det er klokt at den er regional, og ikkje i eit direktorat i Oslo.

  3. Siden jeg overhode ikke kjenner meg igjen i beskrivelsen av apotek og innføringen av e-resept, kunne det være spennende med litt bakgrunnsinformasjon rundt det du skriver. Jeg er på ingen måte uenig i at utviklingen av e-helse tar tid i Norge vs land vi sammenlikner oss med, men at apotek og apotekansatte er en flaskehals vet jeg vel ikke helt om jeg godtar. Er vi kanskje bare lette å skyte på, siden du helt tydelig (og forståelig nok, kanskje) ikke egentlig forståelse hva vi driver med der vi står og skriver…

    Spennende tema, men for å gå fremover bør du ha nesa foran og finne de virkelig snubletrådene. Apotek og e-resept og endringsvilje hos apotekansatte er ikke der man bør legge fokus.

    • Brigitte,
      e-resptordningen kom 10 år senere til Norge enn til Sverige og Danmark.

      Hva apotekansatte gjelder – jeg fikk en epost fra en apotekansatt med dette spørsmålet (litt forkortet):

      «[…] måten du fremstiller apotekansatte er helt urettferdig.. «Noe må de gjøre bak kassen uansett». Tror du vi står og fikser på skriften på etikettene for moro skyld eller?
      Eller kanskje vi sjekker at du ikke kommer til å få alvorlige bivirkninger og i verste fall dø av den dosen legen din har skrevet ut til deg? Farmasøytutdanningen er 5 år. Hva ser du for deg vi lærer der? Noe mer enn å skrive inn ord på PC?»

      Mitt svar:
      «[…] det er, i alle fall for meg som teknolog, en snodighet at det skrives så mye på apotekterminaler. Dosekontroll og interaksjon bør kunne automatiseres eller i alle fall datastøttes slik at man ikke trenger å skrive en roman hver gang noe skal skrives ut. For meg minner dette om det som skjedde da man innførte automatisert tollbehandling på sent 80-tall: Fordi tollerne var redde for å miste kontrollen og senere jobben, ble det forlangt at alt skulle kontrolleres manuelt. Etter noen år fant man ut at det å sitte [og] gjøre alt det unødvendige arbeidet ikke førte noe sted hen, og tollerne fant ut at de kunne bruke den frigjorte tiden til noe mer fornuftig – som f.eks. å foreta stikkprøvekontroller eller analyser.

      Og jeg har en nokså sterk mistanke om at det står slik til med apotekssystemene også.»

      • Takk for svar! Espen; jeg tror de fleste applauderer nytt og nyttig ute i arbeidslivet. Det er som regel svært mange involvert i digitalisering av informasjonsflyt, og det_kan_ jo være at du skyter litt over mål, når du henger ut apotekansatte når det gjelder innføringen av e-resept. Jeg tror ingen av oss i apotek ikke ønsket velkommen et system som gjorde legemiddelbehandling sikrere og mer oversiktlig. Betydelig mer oversiktlig. Du må gjerne harselere med romanskriving og tidsbruk, men faktum er, at min oppgave er å sørge for at det du får med deg er forståelig og logisk. Kan hende du ikke trenger mer på etikettene dine enn det punktumet som legen skrev (sic), men for svært mange andre er det kjekt med noe mer informasjon. Det er min jobb. Også må jeg dokumentere alt jeg gjør, fordi alt jeg gjør skal være sporbart og forankret i faget mitt og kunne forklares og forsvares. Selvsagt. Det er sånn det skal og bør fungere. Det kan være greit å sette seg litt mer inn i yrkesgrupper du skal være gøyal med – hvis ikke blir det bare dumt. Poenget ditt i bloggen var godt, eksempelet ditt var ikke så bra.

Kommenter

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s