DAB – og særlig Norges egne versjon, DAB+ – tegner til å bli nok en nasjonal skandale. Folk forlater NRK, kjente kommentatorer råder folk til å hoppe over DAB og bruke Internett, og noen har begynt å snakke om gransking.

Denne har vært varslet lenge – alle som kan noe om teknologi, har påpekt at DAB er håpløst gammeldags, dyrt både å bygge og fordi man må bytte ut vanlige radioer, og ikke gir i nærheten av den kapasiteten mobilnettet kommer til å ha i løpet av ganske få år (eller, for så vidt, har allerede.)

Men det er helt andre grunner til at NRK ikke burde gitt seg i kast med DAB – og de har å gjøre med teknologistrategi – eller, rettere sagt, teknologiarkitekturkonkurranse. En gang i tiden var det svært fornuftig at NRK bygget ut og drev et kommunikasjonsnett. Nå er det ikke det lenger – og årsaken ligger i teknologiutvikling, som følger et kjent spor (i hvert fall kjent for de fleste som jobber med teknologi, om enn ikke NRKs teknologer.)

Proprietært eller åpent
Teknologiarkitekturer kommer i mange former, men den viktige forskjellen i dette tilfelle er om den er proprietær eller åpen. I en proprietær standard er teknologien utviklet og styrt av en enkelt aktør – som f.eks. NRK og radio/TV-nettet (i alle fall i begynnelsen), Apple med sin lukkede modell, Tesla med sine proprietære ladestasjoner. I en åpen – eller modulær – arkitektur kan man bytte ut komponenter, og sette sammen komponenter fra mange ulike leverandører. Internett, bensinbiler, IBM-kompatible PCer (noen som husker det uttrykket), Unix og Android er eksempler på åpne teknologier.

I en tidlig fase, der teknologien er svak, er det gjerne slik at en aktør må ta kontroll over alle deler av den for å få nok ytelse, funksjonalitet, eller et tydelig nok brukseksempel (use case). NRK bygget ut og drev radio- og TV-nettet fordi det var ingenting annet der, og fordi de var den mest avanserte brukeren, hadde ressursene, og kunne spesifisere teknologien. I lange tider var NRK forbundet med hardware – Tryvannstårnet, for eksempel, var symbolet for NRK og samtidig et symbol for teknologi og fremtidsretting.

I en senere fase får teknologien (i dette tilfelle radiosignaler, inkludert mobiltelefoner) mer kapasitet, og dermed kan man tillate mer fleksibilitet i bruk og leveranse. Åpenhet og komponentisering koster ytelse – en standard komponent som skal kommunisere med en annen standard komponent, må «oversette» grensesnittet til en felles standard, frem og tilbake. Dette tar kapasitet, men øker muligheten til å hente deler fra mange leverandører – noe som over tid lager konkurranse og senker prisene. Over tid vil åpne systemer bli billigere, ikke minst fordi infrastrukturen – radiomaster, fiberoptiske kabler, eller (for elbiler) ladestasjoner – kan deles mellom mange brukere av ulike løsninger.

Åpne, komponentiserte løsninger vinner som regel over tid, med mindre de proprietære leverandørene kan fortsette å komme opp med ny teknologi som knytter seg til den proprietære plattformen (som Apple har gjort) eller klarer å gjøre teknologien så standardisert at folk til slutt ignorerer leveransemåten og bare bruker det som kommer (slik jeg har en mistanke om at Tesla kommer til å gjøre det med selvkjørende elbiler).

Institusjonalisering og teknologiutvikling
NRKs problem er at de har for mye penger, og for mange tradisjoner. FM-nettet begynner å bli gammeldags og krever oppdatering, men er fortsatt svært utbredt. Samtidig er det nokså opplagt at digitale, generelle nett (som mobilnettet, uansett generasjon) kan brukes til å sende radio og TV. I min Tesla liker jeg å høre på lokalradioen WBUR fra Boston, og det har jeg kunnet gjøre siden 2013. Flere av mobilselskapene tilbyr nå ubegrenset streaming av Spotify og andre musikktjenester over sine nett. De fleste radio- og TV-stasjoner – inkludert NRK – har streaming over nett, og folks lytte- og seermønster endrer seg. Jeg så etpar episoder Monsen på vanlig TV, resten (inkludert hans tidligere programmer) har jeg sett på iPaden på et tidspunkt som har passet meg. Også programskapningen er i stor grad løsrevet fra de etablerte TV-selskapene: I 2012 møtte jeg en leder i et amerikansk nettselskap (tror det var CBS) som lo av Netflix og mente at de ikke hadde en sjanse – det var nemlig de tradisjonelle nettselskapene som sto for innovasjon og kvalitet i innholdsproduksjonen. Siden har vi fått House of Cards og Top Gear heter nå The Grand Tour og produseres av Amazon.

Så hvorfor har NRK i det hele tatt startet med å bygge et eget, proprietært nett, som ikke har et fnugg av innovasjon (eller innovasjonsmuligheter) i seg, og som ikke ville blitt tatt i bruk om man ikke hadde kunnet tvinge kundene over? Svaret ligger, mener jeg, delvis i teknologiutviklingen, delvis i institusjonalisering (i Norge kjent som «jammen, hva skal vi gjøre da, da?»).

Teknologiutviklingen har ført til at det digitale og generelle har tatt over for det analoge og spesifikke. NRK ønsker å beholde den lineære kringkastingsmodellen (der de bestemmer når du skal høre på noe, om enn med flere valgmuligheter av hva du skal høre på.) Den forsvinner i et generelt nett fordi det er så lett å gå et annet sted. På DAB har NRK stor markedsandel, i alle fall hva gjelder antall kanaler. På nettet konkurrerer de med så mange fler. Slik så det ikke ut da NRK engang bestemte seg for å bygge DAB-nettet, men siden man har brukt så lang tid (delvis fordi man bruker egenspesifisert teknologi) har konkurransebildet endret seg. DAB kommer rett og slett for sent til å bli en dominant plattform – i hvert fall for alle under tretti.

Institusjonalisering er (i hvert fall for meg) at organisasjoner slutter å være et verktøy for å få gjort noe (alle organisasjoner starter slik) og i stedet blir noe som oppfattes å ha verdi i seg selv. NRK har en stor teknologisk organisasjon som har holdt orden på FM-nettet (selvfølgelig med mange underleverandører). Hvis NRK skulle gå over til kun å produsere innhold og sende det ut over Internett, vil denne organisasjonen til stor del bli overflødig. I en konkurranseutsatt bransje ville dette skjedd nokså fort og ingen hadde tenkt så mye over det (teknologer klager lite og får jobb igjen fort). Men NRK er ikke konkurranseutsatt, og dermed blir teknologiorganisasjonen værende og påtar seg et teknologiansvar for en teknologi som kundene ikke vil ha, men som man i alle fall har kontroll over. De andre radiokanalene henger med fordi de fleste radiolyttere (i hvert fall de med penger) fremdeles hører på bilradioen. De som kjører kollektivt hører på smarttelefonen sin. Når du får streaming i bilen like enkelt som på telefonen – og de billige løsningene her finnes allerede, men krever litt kabel og Bluetooth – forsvinner de også.

Hva NRK burde gjort
NRK burde ikke bygget ut DAB – det gir en forestilling om beholdte markedsandeler og sementerer en dominans av lineær innholdsproduksjon. I stedet burde organisasjonen konsentrert seg om innhold og vært en pioner – i enda større grad en den er – på å få sitt publikum over til nettet. NRKs mandat er å produsere kvalitetsinnhold på norsk – å bevare og utvikle norsk kultur i en verden stadig mer preget av fake news og realityprogrammer som skaper presidenter.

Skal man ta opp kampen med Facebook og Netflix og Youtube og Amazon, kan man ikke fortsette å ha som hovedaktivitet å produsere ting for et lukket publikum hvis gjennomsnittsalder øker med et år hvert år. TV-serien «Skam» viser at det går an å nå ut til en yngre generasjon (og de ser den på nett.) Dessverre er det slik at journalister, programledere og deres kunder politikerne gjerne vil fortsette å leke i den lekegrinden de kjenner og føler seg trygg på.

Og da blir det DAB. Inntil det ikke er noen igjen der.