Ett familiemedlem var for et år siden oppe til muntlig eksamen i religion for videregående skole. Faget heter «religion og etikk», men spørsmålene gikk på slike ting som i hvilken del av Israel David og Goliat bodde, hvem som er kirkens overhode i Norge, og hva «forsoning» betyr i kristendom.
Eksaminanten mente disse spørsmålene var omtrent like relevante som å spørre om hvor gammel Harry Potter var da han begynte på Galtvort, eller hvem som lever lengst av alver og mennesker i Ringenes Herre. Som illustrasjon på moralske problemstillinger kunne Rowling og Tolkien fungert like bra som bibel, koran eller torá – skillet mellom det gode og det onde er mer utviklet og problematisert, kampscenene mer realistiske og dialogene mer interessante. Dessuten har flere sett filmen.
Min reaksjon er å stille spørsmål ved selve faget. Trenger vi religion som eget fag i skolen?
Kristendomsfaget vinglete utvikling
For 35-40 år siden handlet kristendomskunnskap om bibelhistorie og kristen moral – min barneskole hadde morgenbønn og salmesykkel i klasserommet. Andre religioner og sekulær filosofi var ikke pensum, i hvert fall ikke i praksis. Ikke-kristne elever kunne søke fritak, men det var ikke så mange av dem. Så å si hele Norge var kristent – noen personlig, de fleste i den forstand at de var medlem av statskirken og gikk i kirken på julaften.
Siden har faget endret seg. Det ble KRL (Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering) i 1997, og RLE (Religion, Livssyn og Etikk), etter at KRL ble litt for kristent for den Europeiske Menneskerettsdomstolen. Verken fra KRL eller RLE kunne ikke-kristne elever søke fritak.
I dag går pensumlitteraturen gjennom de ulike religionene: Kristne tenker slik, muslimer slik, buddhister slik, jøder slik, og så videre. Hvem som har rett – og alle kan jo ikke ha rett samtidig – blir det ikke tatt stilling til, i hvert fall ikke offisielt. Hva læreren faktisk gjør, varierer.
Nye fronter
Vi lever i dag i en verden der kunnskapen vinner frem, i hvert fall så lenge man holder seg unna Kanal FEM og Dagbladets forsider. Vi finner fakta på Internett, kommuniserer daglig med folk fra andre kulturer, forstår mer om hvordan hjernen fungerer, og finner beboelige planeter utenfor vårt eget solsystem. Det er færre kriger og mindre vold i verden, delvis på grunn av mer verdenshandel, delvis fordi hemmelighold blir vanskeligere. Vi har fått et annet verdensbilde, en annen forståelse for vår stilling – som personer, som nasjon, som menneskehet.
Religionskrigene er stort sett over, med unntak av interne konflikter som mellom sunni- og shiamuslimer. «Krigen mot terror» har mistet sine religiøse overtoner siden Bush gikk av. Internett-skribenter skriker opp om religiøse farer, men ser man litt mer nøkternt på det, preges kommunikasjon mellom religioner i dag av høflig samtale – og tilløp til en felles religiøs front for religion som livsgrunnlag heller enn rasjonalitet. Intellektuelt sett har ateistene – anført av Dawkins, Hitchens, Harris og Dennett – opplevd størst fremgang: I USA som relativt nylig legitimisert livssyn, i Norge som uuttalt realitet.
Rent praktisk
Et tilbakevendende problem er svake prestasjoner i basisfagene – muligens fordi skolens ansvar er økt fra faglighet til oppdragelse. Som Ingar Gleditch, en meget dyktig historielærer, har uttrykt det:
Rusproblemer, incest, rasisme, trafikkulykker, spilleavhengighet, båtføreropplæring, overvekt, mobbing, spiseforstyrrelser, seksuelle overgrep, vold mot kvinner, HIV/AIDS, konfliktløsning, mangel på søvn, mangel på mosjon, mangel på frokost, mangel på frukt, mangel på en hobby, mangel på farsrollemodeller, mangel på venner, tobakksforebygging, ensomhet, nettvett, islamisme, meditasjon, yoga, skismøring, sykkelferdigheter, integrering, tannstell, diskriminering, homofili, entreprenørskap, medisinering, resirkulering, kroppsfiksering, dyrehold – ja hva det enn skulle være, så er alltid universalsvaret: «Dette må inn i skolen!»
Hvis alt skal inn, hva skal man ta ut? (Opplagt skriftlig norsk sidemål, men den debatten skal jeg la ligge her.)
I stedet bør vi splitte religionsfaget. Etikk- og moraldelen hører naturlig hjemme i samfunnsfagene: Hvordan man skal oppføre seg og hvilke verdier bør man ha for å fungere innenfor og bidra til et liberalt demokrati? Religionsdelen bør bli historie, bokstavelig talt – en del av et utvidet historiefag, underkastet de krav til kildekritikk og konsekvensanalyse god forskningsskikk krever. Dette vil gi en mulighet for å sette religionen inn i en historisk sammenheng (der den har hatt størst betydning) og å diskutere samfunnsverdier og etikk ut fra et sekulært standpunkt – en demokratiundervisning som ikke utelukker noen ved at den kobles opp, om enn implisitt, med et bestemt religiøst syn.
Et vitenskapelig fundament
Dette ville også klargjort at skolen i dag er fundamentert på vitenskapelighet, om at beslutninger skal fattes og verdensbilder formes på grunnlag av fakta, helst vitenskapelige sådanne. RLE slik faget ser ut i dag representerer ikke noen sentral forskningstradisjon (utenom teologi) og har blitt redusert til en merkelig blanding av diskret misjonering (når Kr.F. har regjeringsplass) til en slags antropologisk anbudsrunde for skolebarn, der religionene kappes om å presentere seg om tolerante og fremsynte.
I alle andre fag studerer vi fakta, i religionsfaget skal vi forholde oss til ulike former for eventyr, uten at vi kan kritisere dem (da kan man støte medelever eller læreren). Resultatet er at opportunistiske dilettanter som prinsesse Märtha Louise kan komme på TV og reklamere for sin virksomhet uten at man stiller kritiske spørsmål. Tro, må vite, står utenfor kritikk.
Men tro er noe vi kan gjøre i kirken, moskeen, synagogen eller tempelet. I undervisningssammenheng bør vi holde oss til virkeligheten.
Religion som eget fag bør derfor, bokstavelig talt, bli historie.
(Kronikk i Aftenposten 8.1.2012 – gjengitt her samt på min blogg på Aftenposten.no siden redaksjonen ikke har lagt den på nettet. Antakelig fordi det er helg…
Oppdatering 9.1: Ligger nå på Aftenpostens Meninger-side. Sykdom i redaksjonen i helgen…)
Tversover 
Jeg er nok av den oppfatning at det er svært nonchalant å se bort fra viktigheten om kunnskap om kristendommens rolle som kulturutvikler i vesten. Historie, kulturhistorie og dermed også religionshistorie er hva vi har som fundament for å se frem i tiden og vårt grunnlag for kanskje å ta mer fornuftige valg fremover.
Valgene vi tar, om det ligger innenfor psykiatri, biologi, fysikk, matematikk, m.m., de vil alle kunne få et visst innslag av en etisk vurdering. Er det ikke plausibelt nok å anta at en kan finne behandling av relevante etiske problemstillinger innen vår kristne arv? Skal en se bort i fra kristendommens etikk fordi den er basert på eller motivert ut i fra tro?
Og er det så absurd å trekke linjer mellom såkalte realfag som matematikk og såkalte trosfag som religion? Må vi ikke innen begge retninger iblant basere oss på nettop tro? De siste spekulasjoner rundt, og blant noen oppdagelser av, partikler som beveger seg raskere enn lyset, de setter jo unektelig på prøve noe vi trodde var ubestridelig sant? Nå kan det kanskje vise seg at det vi trodde likevel var galt? Og det innenfor noe så vitenskapelig som fysikk og matematikk…
Det er studentens gjerning å strekke seg etter sannhet. Det er og studentens privilegie og også oppgave å sette på prøve det tilsynelatende etablerte. Men det er slik jeg ser det vanskelig å strekke seg etter noe når en står i løse luften. Kristendommen er ingen ubetydelig del av det fundamentet vi i vesten står på. Like det eller ikke like det, å feie det til side vil være det samme som å rykke stolen vekk under en…
Tror jeg 🙂
Gerhard,
forskjellen på tro og vitenskap er at vitenskapen endrer sin teori når nye fakta tilkommer. Skulle neutrinoer gå fortere enn lyshastigheten, må fysikkteorien omskrives. Men det er langt fra sikkert at så er tilfelle – og nå holder mange vitenskapsfolk på for å finne ut av det.
Så vi har faktisk to forskjellige betydninger av order «tro» (belief) – tro som formening, og tro (muligens med stor T, faith) som ikke setter spørsmålstegn eller bygger på sannsynlighet.
«I alle andre fag studerer vi fakta, i religionsfaget skal vi forholde oss til ulike former for eventyr… Men tro er noe vi kan gjøre i kirken, moskeen, synagogen eller tempelet. I undervisningssammenheng bør vi holde oss til virkeligheten.»
Bare fordi du er voksen og ikke tror på «eventyrene» alle disse barnslige troende gjør (varsku: selvhøytydelighet er ingen flatterende erstatter for høytid) betyr ikke at religion ikke er del av «virkeligheten». Det folk tror er ikke bare virkelig for dem, det former adferd. Mor Teresas virke og bin Ladens virke var ikke… virkelig? Bønn 5 ganger om dagen kan ikke observeres empirisk? Stemmer for KrF kan ikke telles? Det er aksiomatisk i samfunnsfagene at det som opfattes som virkelig har virkelige konsekvenser – og disse kan måles.
Du har rett til å være så irrasjonell som du vil, og fantasere om en skole og verden uten religion, men å blande egne fordommer med vitenskap og virkelighet? Eller å argumentere for at religion ikke lenger er viktig i den moderne verden (i tråd med en grundig motbevist sekulariseringsteori)? Dette er for virkelighetsfjernt til å la passere i et offentlig forum. Hva ville vi hatt igjen hvis vi bare forsket på og underviste barn i ting du liker?
Tilbaketråkk: Link-o-rama #1 | [megoth]
Er dette et blogginnlegg eller leserinnlegg?
Som du ser over – det er skrevet i Aftenposten som en kronikk, men siden den ikke ble lagt ut på nettet la jeg den også på min blogg. Etterhvert har Aftenposten lagt den ut – og der har kommentarene virkelig tatt av.
Men hvilken sjanger går det under?
Vi har fått i oppgave å tolke denne sakteksten :))
Forresten, bra skrevet!
A-ha, sjanger. Kronikk, det vil si en lengre kommentar med en viss logisk oppbygning.
Forresten, hvem er «vi» som har fått i oppgave å tolke teksten?
Og forresten, hva er denne tekstens rolle i samfunnet? 🙂
2 elever ved vidregående skole 🙂 takk for hjelpen!
Hva gjelder denne tekstens rolle i samfunnet – vel, det er jo en tolkning dere selv må komme opp med. Lyke til!
okei, takk! 🙂
Hei Espen,
Dette var en interessant og godt argumentert kronikk. Å splitte den etiske og den «faktuelle» delen av RLE-faget er en fornuftig tilnærming.
Du ønsker å «klargjøre … at beslutninger skal fattes og verdensbilder formes på grunnlag av fakta, helst vitenskapelige sådanne». Det er kun delvis mulig. En beslutning består av to komponenter – et målbilde og en evaluering av alternativer opp i mot dette målbildet. Selv om evalueringen av alternativer kan skje basert på fakta og vitenskapelighet vil beslutningen i seg selv alltid være delvis basert på verdier. Verdier kan ikke utledes vitenskapelig.
Elevene kan komme ut av skolen og være topp skolert i vitenskapelige og faglige metoder og fakta. Både for egen del og for samfunnet trenger de imidlertid også et nært forhold til livets store spørsmål: Hva er et godt liv? Hva skal jeg gjøre og hvorfor? Når jeg likevel er død innen 0-90 år – hvordan skal jeg finne mening i hverdagen? Hvilke handlingsregler bør jeg legge til grunn for mine beslutninger?
Jeg synes at skolen definitivt burde legge tilrette for filosofiske/etiske diskusjoner av slike spørsmål, og hjelpe elevene til å forme robuste og reflekterte livssyn og etiske platformer.
Du vektlegger på den andre siden at skolen bør konsentrere seg om basisfagene, mens «alt annet» bør hjemmet stå for. Du forklarer egentlig aldri eksplisitt for hvorfor skolens oppgave skal være akkurat det å forberede elevene i akademiske ferdigheter og ikke andre. Spørsmålet går tilbake til en grunnleggende debatt om hva vi har skolen til i det hele tatt. I mine øyne er formålet med skolen å generere læring som danner et best mulig grunnlag for livslykke, både for elevene selv og for samfunnet de skal bidra til.
Vitenskapelige fremskritt, økonomisk liberalisme og den resulterende materielle velstand er beundringsverdige trekk ved vårt samfunn. Det er imidlertid en fare for at vi opphøyer disse til universelle og udiskutable goder som «rasjonaliteten» krever at vi skal etterstrebe. Vi må imidlertid alle ta stilling til begge typer spørsmål – både de vitenskapen kan svare på («nøytrinoers hastighet») og de andre («hva vil jeg gjøre med denne dagen/dette livet»). Det finnes såvidt jeg ser ikke noen «rasjonell» måte å avgjøre hva som er viktigst – vitenskapelige spørsmål eller de mer spirituelle. På hvilket grunnlag bestemmer vi oss da på at skolen – mesteparten av barnas våkne liv – skal ha så overveldende fokus på akademia og kun «ad hoc» på det andre?
Petter,
her har du nok misforstått litt. Jeg sier ikke at skolen bare skal konsentrere seg om basisfagene og ikke ha inn noe annet. Men siden mye annet skal inn, må noe ut – og da mener jeg den rent beskrivende delen av religion (som stort sett er kristendom, i hvert fall i mange klasserom) godt kan reduseres, og fremfor alt undervises i et historisk perspektiv.
Så er jeg helt enig med deg at skolen bør «legge tilrette for filosofiske/etiske diskusjoner av slike spørsmål, og hjelpe elevene til å forme robuste og reflekterte livssyn og etiske platformer». Absolutt! Men dette bør ikke, automatisk og implisitt, kobles til religion, verken en bestemt religion eller religion generelt.
Filosofi, derimot. At endel religiøse forfattere og religiøse skrifter er en del av filosofien, får så være.
Hei Espen,
Takk for oppklaringen av ditt standpunkt. Vi er ikke så uenige, ser det ut til.
Jeg vil bare poengtere at også filosofi har to aspekter – et idéhistorisk og et etisk. Det første kan innlemmes under det du kaller skolens «vitenskapelige fundament». Når man går løs på det andre kan man imidlertid ikke være vitenskapelig, for vitenskapen gir ikke svar på verdispørsmål/spirituelle spørsmål.