Tora Aasland, minister for jeg-er-ikke-helt-sikker-men-tror-det-er-forskning-og-høyere-utdanning får på pukkelen for manglende bevilgninger til realfag på universitetene.

Det pussige er at det er nokså lett (eller i alle fall mindre vanskelig) å få rekruttert doktorgradskandidater til realfag – i hvert fall hvis du henter dem fra utlandet. Men det finnes ikke stillinger til dem når de er ferdige (eller rettere sagt, det finnes stillinger men ikke penger til å besette dem). Dermed forsvinner de tilbake til hjemlandet (hvis de er utlendinger) eller ut i industrien (hvis de er norske.)

Jeg har en mistanke om at målbarhet har litt av skylden her. Man kan nemlig måle antall stipendiater uteksaminert, mens det er vanskeligere å måle faste ansatte.

Resultater blir i alle fall, tror jeg, at vi venter noen år til (ca. 10) til krisen er akutt fordi faglige fra universitetenes ekspansjonstid på 70- og 80-tall pensjoneres. Så får vi en masse hastetiltak som fører til ansettelser av endel mennesker av varierende kvalitet – fordi universitetene må ha noen til å undervise. Deretter kommer nye 20-30 år med manglende stillinger og indifferens fra myndighetene….

Det er nemlig slik at når man introduserer et sjokk i et system, fortsetter bølgebevegelsene. Mottiltaket her heter langsiktig og strategisk rekruttering, men det er som med offentlige vedlikeholdsbudsjetter: Man sparer litt hvert år for deretter å måtte rive og bygge nytt når effekten av manglende vedlikehold blir synlig.