Trav og galopp

Gjennom videregående skole og studietid hadde jeg ekstrajobb i totalisatoren på Bjerke Travbane. (For de som ikke er så mye på travbanen – "totalisatoren" er den delen av organisasjonen som har med hesteveddemål å gjøre.) Min jobb var å selge "bonger" – veddemål – og etter hvert også å betale ut gevinster. Jobben var ansvarsfull siden det er mye  penger involvert, men også godt betalt. Hele totalisatoren var den gang og er for alt jeg vet fremdeles et familieforetakende – man ble ansatt fordi man kjente noen. I mitt tilfelle var det min fremtidige kone, svigerfar og svigerinne, som alle jobbet både på Bjerke og Øvrevoll. Bjerke på onsdag og søndag, Øvrevoll på tirsdager og lørdager.

Bjerke hadde på denne tiden tre tribuner – hovedtribunen, "bettongen" og "andre plass." Hovedtribunen hadde restaurant (som fremdeles serverer "tre-retters" og "to-retters") og var, naturlig nok, størst. Bettongen var en nyere og mindre tribune med god oversikt over selve løpet, tett ved stallene og med hesteinteressert klientell. Annen plass var en gammel og i denne sammenheng liten trebrakke lengst unna målområdet, med nedslitt interiør og ditto klientell. Det var bare seks terminaler der, gjennomsnittsomsetningen lå godt under de to andre tribunene, og restauranten serverte lapskaus i papptallerkener. Til gjengjeld gikk ølsalget bra.

Jeg fikk etter hvert fast plass på ”annen plass”. Å jobbe der var en sosialantropologisk reise for en snill gutt fra rekkehus, en opplevelse som bokstavlig talt gjorde inntrykk. En ting var lukten – dette var lenge før noen røykelov, og andre plass var så innrøkt at jeg måtte ta en dusj og skifte undertøy når jeg kom hjem. Foreldrene mine kunne lukte meg fra kjelleretasjen opp til kjøkkenet. En annen side var at man ble kjent med en del av Oslos befolkning man ikke vanligvis snakket med. Det kunne være litt pinlig – jeg gikk på Vahl gymnas, som ligger mellom Tøyen og Grønland, og av og til gikk vi til Grønland T-banestasjon etter skolen. Da kunne det hende at noen av løsgjengerne rundt stasjonen hilste på meg og lurte på om jeg skulle på jobb på onsdag, noe som ikke akkurat var en statusgreie for en sjenert gymnasiast.

Men det var mange fargerike personligheter på travbanen, de fleste av dem på annen plass. En tykk liten mann jeg har glemt navnet på (en han så ut som en litt forsoffen utgave av Danny DeVito) pleide å hoppe rundt og hyle av begeistring hver gang han vant. Han kjøpte som regel en 5-kroners vinnerbong på dagens absolutte favoritt, så gevinsten kan ikke ha vært mange kronene, men det er jo ingen grunn til ikke juble litt. Han var så tykk at han hadde fått medisinsk behandling, men den hadde bokstavlig talt sprukket, ble jeg fortalt, da han hadde møtt noen bekjente på Rennesvusjen (Restaurant Rendevous ved Sinsenkrysset) og de hadde veddet med ham om han kunne klare å spise hele menyen. Han klarte det nesten, før han måtte på sykehus.

Finnen var også et meget synlig innslag – jeg fikk aldri tak i navnet hans. Han var en slags skumlere variant av Robert Stoltenbergs Pirkka, bare 20 år eldre, betydelig mer alkoholherjet og 50% bredere over skuldrene. Finnen gikk med sort, tykk, halvlang skinnjakke, uansett vær, og hadde alltid problemer med å få sagt hvilke hester han skulle spille på. Ofte var han redusert til å bare peke i programmet.

Den mest fargerike personen var Nils, kjent over hele travbanen. Nils var i 60-årene, minst 1.90, nærmest trillrund, en kjempemessig Carsten Byhring med rødere ansikt. Han var jovial på sin måte, hadde vært sersjant, og når han fikk lyst (og det fikk han ofte) brølte han "Din Døl!" så vinduene skalv. Nils hadde problemer med drikke som de fleste på annen plass, og dessuten tidvis problemer med økonomien – en gang forsøkte han å betale meg for en bong med to koteletter, i plastforpakning. Nils var ingen stor spiller – det gikk i etpar femkroners i hvert løp, men han brukte mye tid på å bestemme seg for hva han skulle ha, gjerne rett før løpet startet og det var kø foran kassene.

Mitt beste minne var da Nils skulle bestille noen bonger hos meg rett før et løp, og Finnen sto i køen bak ham. Nils brukte godt med tid, og Finnen ble synlig desperat bak der ettersom starten nærmet seg. Siden Finnen var dårlig til å uttrykke seg, bestemte han seg i stedet for å dytte vekk Nils slik at han kunne komme til. Han tok rennefart og braste inn i Nils på skrå bakfra med skulderen først. Nils’ store mage traff skranken som et mindre jordskjelv, fjæret som en luftmadrass, og sendte Nils tilbake. Finnen fikk hele rekylen, gikk i bakken som et tre (bare fortere) og ble liggende og se opp i taket. Nils snudde langsomt på hodet, kikket på Finnen og snudde seg så igjen, helt uaffisert, for å fortsette sin langsomme og gjennomtenkte bestilling.

Etter hvert jobbet jeg andre steder på travbanen, blant annet i hovedkassen, der jeg lærte meg å telle penger fort (tell tre sedler tre ganger, legg en rundt, og du har 10), å se på pengesedler som papirlapper (en skoeske med hundrelapper er en million), og hvordan man skal finne ut hvor i en stor pengebunke det mangler en seddel (bruk en vekt og vei buntene mot hverandre.) Pengetelling var viktig i alle sammenhenger – hvis man ga en kunde for mye penger tilbake, måtte man dekke det selv, ut fra en pott kalt "tellepenger". Jeg bommet noen ganger, men folk var forbausende ærlige – en sliten person kom tilbake med 500 kroner han hadde fått for mye igjen, noe som imponerte meg.

Siden det var så mye penger i omløp på Bjerke, ble stedet brukt til hvitvasking, noe du delvis kunne se på bilene utenfor. Siden staten bare tok 30% av inntektene (i tipping og Lotto er det 50%) og ens eget resultat til en viss grad kan påvirkes av kunnskaper (om hester, trenere og kusker) kan man jo alltid hevde at man er hesteekspert og har vunnet sine svarte penger på travbanen. Særlig hvis man kunne presentere en utbetalingskvittering, noe som travbanen skrev ut for alle som hadde vunnet mer enn et visst beløp på et enkelt spill. Dermed oppstod et marked: Hvis man vant en million, og ikke trengte skattekvittering, kunne man selge vinnerbongen med 10% fortjeneste. En populær ansatt ble arrestert for å ha solgt ikke avhentede kvitteringer.

Andre triks fantes også – rett etter at starten var gått og kassene stengt, var det en liten periode der man kunne annullere feilkjøpte bonger, og i teorien kunne man altså spille på en hest og annullere den dersom den hadde en dårlig start (i praksis var dette ikke så lett). I blant publikum florerte lånevirksomhet og krangling om spleiselag, med intrikate og allment aksepterte regler – hvis noen ser dette som et tips til en oppgave i behavioristisk økonomi, vær så god.

Bjerke og Øvrevoll var nokså forskjellige. Mens kundene på Øvrevoll tilhørte sosieteten (eller i alle fall oppførte seg slik) i en helt annen grad enn på Bjerke (skjønt du fant alle slags mennesker begge steder) var omsetningen mye høyere på Bjerke. Norge er et lite land, og det er ikke så mange som holder på med (eller ser på) galopp. Dermed var Bjerke som organisasjon mye større og mer profesjonell enn Øvrevoll, som minnet mer om en slags avansert hobbyvirksomhet (det var jo også bare løp om sommeren) med gamle (og glovarme) trebrakker, eldgamle kassaapparater, og manuelle systemer overalt. Små gutter og jenter hadde jobb som "stafett" og løp frem og tilbake mellom de ulike utsalgsstedene med papirer og penger i plastbokser.

Siden Øvrevoll var så lite, hendte det at det gikk løp med bare 4 eller 5 hester. Med liten omsetning betyr det at en enkelt spiller faktisk kan påvirke oddsen betraktelig. I Norge er oddsen automatisert – den beregnes ut fra hvor mange som har spilt på en vinnerkombinasjon og skal dele prispengene. Endel utenlandske bookmakers lar deg vedde på norske trav- og galoppbaner, og utbetaler i henhold til de loakel oddsene. Jeg
hørte om noen som hadde gjort et kupp ved å spille, i London, på storfavoritten i et 5-hesters løp på Øvrevoll, og som så hadde drevet oddsene på denne hesten i været ved å spille hardt på de andre hestene like før løpet skulle gå. Dermed måtte bookmakeren i London utbetale mye mer penger enn de egentlig burde.

Trav- og galoppbanene var altså et lite univers for seg selv, en meget interessant erfaring. Med heltidsjobb og etter hvert barn sluttet min kone og jeg både på trav- og galoppbanen, men i mange år etterpå var det slitne folk som hilste på meg når jeg gikk på Karl Johan. Mine kolleger på BI var litt forundret over at jeg kjente flere av flyttefolkene da BI flyttet noen år etter. Røyklukten forsvant, men jeg husker fremdeles fingerkombinasjonene for tvilling fem hester alle veier på de gamle terminalene.