Det skrives mye om gutter og menn og hvordan i hvert fall en del av dem blir akterutseilt økonomisk og utdanningsmessig. Denne artikkelen fra Harvard Magazine oppsummerer og rapporterer om data jeg ikke visste om (at menn og gutter har seilt akterut siden 50-tallet), og artikulerer noe jeg har tenkt, men ikke helt satt fingeren på: Støtten for Trumps presidentskap og de mange rare økonomiske utspillene ser ut til å være drevet av et slags mål om å komme tilbake til 50-talls industriell og tildels kjønnssegregert verden. Og, som denne artikkelen sier: Det er nettopp det det er. Trumps kjernevelgere er menn uten utdannelse (og partner), av alle raser, som gjerne vil tilbake til en verden der det var nok, for å sitere min forlovede/samboer: Å være mann, ha gjennomført 7 års folkeskole, se nogenlunde OK ut, ha lappen og bil, og kunne danse. Det holdt til at dama og fremtiden var sikret.

You want facts. You want explanations of those facts. And then you want solutions.
Jason Furman, professor Kennedy School, Harvard University

Det interessante med artikkelen er at den gjør det som man skal gjøre når man skal lage politikk: Tar for seg data, forståelse, og mulige (ikke mange) løsninger. Mangler man data og forståelse, oppstår et tomrom, som nå er fylt med mannlige influensere, snåle politikere, incels og andre. Effekten er svært ujevnt geografisk fordelt – i USA handler det om det rurale mot det urbane, men det samme oppstår i Norge, der en langvarig effekt av mobilitet, kvinnefrigjøring og utdanning har ført til at distriktene tømmes for folk med utdannelse (slik programmet Norgebygda dokumenterte for 25 år siden). Folk utdanner seg vekk fra sine fødesteder, og resultatet er en økende polarisering, både økonomisk og kulturelt. Når Senterpartiets primærforslag er å reversere ting som har skjedd, er det fordi man ønsker seg tilbake til noe som var trygt og godt, i hvert fall med tilbakeblikkets rosa briller.

Løsningen har tradisjonelt vært subsidiering av distriktene, ulike utjamnings- og støtteordninger, men selve manneproblemet har ikke blitt borte eller engang adressert. Støtteordninger gjør at man ikke sulter (i USA er sikkerhetsnettet dårligere, så der er desperasjonen større), men som rekefisker Sigurd Kristoffersen sier i Aftenposten: Jeg vil ikke ha penger fra staten. Jeg ønsker å utøve mitt yrke som rekefisker (i 13. generasjon). Jeg har bodd på Malmøya og kjenner Sigurd og noen andre der ute med båt- og fiskeerfaring. Noen av dem forteller at det å kunne jobbe med båt og fiske reddet dem fra å havne på et svært tilgjengelig skråplan. (Som en digresjon: Vi har på mange måter skapt et samfunn der det selv i Oslo ikke er plass til én – kun én – fisker, og der byen (representert ved Plan og Bygg) ønsker å fjerne ethvert spor av annet enn park- og rekreasjonsvirksomhet fra kystlinjen. Det får i alle fall meg til å sympatisere litt med Sp, selv om jeg synes de mangler noen prinsipper.)

I Norge er ikke konsekvensene så store – vi har et av verdens likeste samfunn og er dessuten så små at folkebevegelser ikke oppnår de helt store konsekvensene, bortsett fra å holde oss utenfor EU (noe som antakelig kommer til å endre seg etterhvert som EU blir en militær allianse i tillegg til en økonomisk.) I USA, derimot, er ulikhetene og forholdene større, sikkerhetsnettet svakere, og dermed finner milliardærene ut at de kan komme til makten ved å appellere til en gruppe som har problemer fra en utvikling de selv har blitt milliardærer på.

Så konsekvensene kan bli store her hjemme – på grunn av hva som skjer i USA.

Så hva skal man gjøre? Som artikkelen viser, kan man gjøre tiltak for å tilby utdanning, men det ser ut til at det er fattige kvinner som benytter seg av og har effekt av det. Andre, inkludert Norge, har pekt på mannsrollen og det manglende markedet for maskulinitet (i hvert fall tradisjonell maskulinitet). Man kan si mye rart om Jordan Peterson (inkludert hans dundrende taushet når Trump går til angrep på faktabasert forskning og akademisk handlefrihet), men han har rett når han påpeker at det ikke er menn generelt som har makt i samfunnet, men en liten andel menn – de med (i alle fall før Trump) utdannelse, penger og tilpasningsdyktighet.

Artikkelen fokuserer på å komme opp med alternative kilder til arbeid og verdighet – som å få flere menn inn i HEAL-yrker (healthcare, education, administration, and literacy). Hva med betalt lærerskole og sykepleierutdannelse for menn? Gitt at gutter sliter i skolen, er det ikke et opplagt tiltak (om ikke løsning) å få inn flere menn i skoler og helsevesen?

Men det er vanskeligere å komme opp med løsninger enn å påpeke problemer. Og det viktigste er kanskje å se problemene fra perspektivet til de som har dem, og kommunisere tiltak og virkelighetsoppfatning ut fra det.

Denne påsken har jeg vært på hytta, og i fravær av sne har jeg satt opp panel i noe som kommer til bli snekkerboden min (foreløpig heter den Furtebua), iført nyinnkjøpt arbeidsbukse fra Biltema. Det gir ro i sjelen, følelse av å få gjort noe konkret, og er en kilde til læring og hodebry for en som vanligvis sitter foran en skjerm. Det ligger mye kunnskap i snekkeryrket, og det å holde på med det som hobby øker respekten for dem som kan det mye bedre enn meg, enten det er å bygge hus og hytter eller finsnekre møbler. Kanskje vi skulle starte der, men å se verdien i det konkrete ut fra den kunnskapen som ligger i det som ikke oppfattes som intellektuelt, men kanskje er det likevel?

PS: Jeg har studert ved Harvard, og er naturlig nok stolt av det. Men når universitetet tar lederrollen i å stå i mot Trump-administrasjonens klønete forsøk på å ensrette forskning og sortere kunnskap, gjør det meg i alle fall ikke mindre stolt. Jammen på tide at noen «puts their money where their mouth is» og forstår hva som virkelig står på spill her.