Et sikkert vintertegn (i alle fall hver gang det snør langt over normalen i Oslo) er kommentarene fra folk i mer grisgrendte strøk om hvor håpløse disse byfolkene er, her oppe i dalstroka innafor har vi sånne snøfall annenhver uke, vi er vant til å vandre barbent milevis gjennom snøfonnene for å ta en kopp kaffe, og så videre, og så videre…

Så da en sånn digital kommentar kom fra en person bosatt i Alta her før helgen, fikk jeg lyst til å ta til motmæle. Jeg er ikke noe mindre frustrert enn andre over folk som gjør dumme ting og kjører seg fast – og jeg har snøfreser, riktignok på hytta – men det er faktisk en viss forskjell på hutaheiti og landets største befolkningskonsentrasjon.

Tall teller

Så la oss ta Alta som eksempel: Alta har ni ganger så stort areal som Oslo, og 3% av Oslos befolkning (drøyt 700 000, og her snakker vi om bare Oslo, ikke Stor-Oslo, som har en million til.) Hvis Alta skulle hatt samme befolkningstetthet som Oslo, ville de hatt 6,4 millioner innbyggere i stedet for de 21 300 de har – og da ville de nok hatt endel køproblemer, de også. (Og før du begynner å argumentere med at Alta for det meste er utmark: Oslos geografiske sentrum er Blankvannsbråten, og rundt 69% av Oslo er skog og åker.)

Nå er det slik at det skal bare én fastkjørt bil til for å skape kø. I 2018 hadde Oslo 300 000 biler, hele Finnmark (med areal som Danmark) hadde ca. 40 000. I tillegg har Oslo tog, T-bane, trikk og mange flere busser som mange flere mennesker er avhengig av. Med andre ord: En hendelse i Alta skaper rett og slett ikke overskrifter, fordi konsekvensene er ikke så store for så mange. Dessuten kan det meste fikses av en hyggelig nabo med en traktor eller en pickup, som man verken har plass til eller bruk for i Oslo.

Plass teller

Men det er ikke bare antallet mennesker som er problemet. Jeg har hytte på Golsfjellet, og på hovedveien og til hyttene brøyter en hyggelig kar som heter Henning. Han har en stor og kraftig traktor med en diger snøfreser bak, og holder ganske mange kilometere med vei ryddet og fin, nesten uansett vær. Hvorfor klarer man ikke å bruke litt skikkelig redskap og bare rydde i Oslo?

Vel, det er et problem Henning ikke har: Han trenger ikke lure på hvor han skal gjøre av snøen. I Oslo er det gateparkering, portrom, hageoppkjørsler, gangveier, fotgjengeroverganger, buss- og trikkeholdeplasser og sykkelfelt overalt. Da er det ikke bare å fyre opp snøfreseren og sprute i vei – du må velge hva du skal blokkere, og der det er som trangest, må du kjøre snøen vekk på lastebiler, og det tar tid og koster mye penger.

Innstilling teller

Det er ikke slik at Oslofolk er noen stakkarer som ikke klarer å forholde seg til snø: Alle jeg kjenner, i alle fall, trekker litt på skuldrene og finner frem stillongs, votter, brodder og kanskje langrennsski uten kommentarer. Men når journalister skal ut og intervjue folk om snøkaoset, så skriver de jo ikke om dem som sier at dette ikke er noe problem. Nordmarka er stappfull av folk som synes masse snø er topp – men det selger dårlig. Ei heller er det nyheter at det meste faktisk går som det skal, at folk flest kommer seg på jobb, og at de andre klarer seg med videomøter og hjemmekontor uten å lage noe nummer av det.

Det er også noe med hva man skal være i beredskap for. For noen år siden bodde jeg i hus med stor hage i Oslo, og hadde snefreser, sørlandsskuffer, tilhenger, motorsag, trykkluftkompressor og masse andre jernvarer for å holde orden på omgivelsene. Nå bor jeg i en blokk og har nettopp ryddet en terrasse for en halvmeter snø med en plastskuffe jeg ville fnyst av for noen år siden – men det er det man får plass til i en liten bod.

Så vi klarer oss bra her nede. Og trøster oss med at når vi ser sjåfører som strever med trafikklys, rundkjøringer og kollektivfelt til sommeren, vet vi i alle fall hvor de kommer fra…