I disse datalagrings-tider starter Anders Malms roman Massemenneske med et interessant konsept: Hovedpersonen våkner en morgen og finner ut at han er i ferd med å bli usynlig (som i Kafkas Forvandlingen), og etterhvert ikke lenger kan delta i det maniske del-alt-med-alle samfunnet han er en del av og, i kraft av sin jobb (omtrent som hovedpersonen i Orwells 1984) som i kategoriseringsavdelingen i et stort firma som lagrer alt om alle (omtrent som Google/Facebook/LinkedIn/Altinn og så videre). Hans usynlighet gjør ham farlig for samfunnet, men også til et redskap for makthaverne, inntil han gjør opprør, kutter sin sporingschip ut av nakken (som i Matrix) og legger ut på sin opprørsferd.

Denne boken er lesverdig – hovedidéen er god, tidvis drives historien fremover i bra tempo, og her og der finner man setninger og avsnitt som gleder. Jeg likte spesielt diskusjonene om samfunnet som panoptikon, der folk ikke vet om de overvåkes eller ikke, men selvsensurerer for ikke å komme i myndighetenes søkelys. I et samfunn der alle overvåker alle, blir den usynlige en fare, en abnormalitet – joda, det er perspektiver her som gir gjenklang i en delvis fryktbasert diskusjon om overvåkning for sikkerhet mot sjeldne, men farlige ytterpunkter.

Men det stopper litt der. Boken er svært tradisjonell – dette samfunnet er i kultur og tankemåter mindre 2020 enn 1960. Det er enkeltpersoner som bruker teknologien til å forme massemennesker, det er tradisjonelle undertrykkende midler som brukes, det er tradisjonelle mål (å rive et proletaristisk bomiljø med store blokker og erstatte det med moderne kjøpesenter og luksusleiligheter.) Dette er en 1970-tallsroman ikledd dystopisk språk fra dagens sosiale medier – og jeg mistenker forfatteren for ikke å ha satt seg voldsomt mye inn i teknologien heller. Hovedpersonen er distansert fra miljøet rundt seg allerede i starten – det overvåkningssamfunnet som skisseres, ville blinket ham ut og fjernet ham (basert på hans boligvalg og oppførsel) lenge før boken hadde fått begynt. Når han skal gjøre opprør, gjør han det på tradisjonell måte, som ensom antihelt som sniker seg inn i rom for å ta livet av undertrykkerne. Hvor mye mer spennende hadde ikke denne romanen blitt om han, i kraft av sine kunnskaper om hvordan overvåkning og informasjonskonstruksjon fungerer, hadde brukt noe mer moderne enn hammer og spiker til å ta igjen?

Men man kommer i mål, boken er lesverdig hvis man ikke vet for mye om hva teknologien kan og ikke kan, og den gir noen interessante illustrasjoner på et overvåkningssamfunn og dets konsekvenser. Greit nok, og en brukbar debut av en forfatter jeg gjerne hører mer fra.

Bare synd at Ben Elton med Blind Faith har fremstilt delingssamfunnet så mye mer troverdig. Og Ray Kurzweil fremstilt den teknologiske utviklingen så mye mer skremmende.

Til norske forlag: Vi lever i 2012. Nå bør det snarest utstedes et moratorium på setninger som “Internett er ikke annet enn binære koder” (riktignok uttalt av en provokatør) som om de skal gi noen slags innsikt. Det gir omtrent like mye innsikt som å si at vi mennesker er også bygget over koder – som nå kan avleses for en billig penge.

(Forøvrig, i et delings-samfunn: Denne boken har jeg ikke kjøpt selv, men fikk den tilsendt fra Aschehoug, antakelig siden jeg er styremedlem i Digitalt Personvern og bloggende teknolog.)