Jørgen Jelstad om ME-forskning

imageDen følgende er notater fra et foredrag av Jørgen Jelstad, forfatter av boken “De Bortgjemte” og noe så sjeldent som en skikkelig god norsk helse- og vitenskapsjournalist. Foredraget ble holdt i regi av ME-foreningen på Ullevål sykehus 7. oktober 2013. (Jelstads webside/blogg om ME.)

Jørgen Jelstad er journalist, men har en fjern fortid (og utdannelse) som fysioterapeut. Han skrev boken “De bortgjemte” fordi hans mor har ME-diagnose, og har hatt det mange år. Fokus denne gang er hva skjer med ME på forskningsfronten. Jelstad har vært på konferanser og følger litteraturen, presentasjoner, nettoverføringer, dialogen myndigheter-forskere i USA, der det har skjedd mye de siste årene. Mye av det som presenteres er forskning slik det foregår akkurat nå. Han var nøye med å presisere at dette på ingen måte er sannheten om ME eller en total oversikt over alt som foregår.

Pasientenes tilstand og sykdommens omdømme

image

Jelstad begynte med å vise et bilde av en såkalt SF-36 måling av funksjonsevnen til syke og friske. Dette er funn man har visst om en god stund, og SF36 regnes som et bra måleinstrument, ME/CFS har som synes dårligst funksjon. X-aksen representerer her 8 ulike indikatorer (fra PF (fysisk helse) til MH (mental helse). Friske mennesker scorer rundt 50, ME/CFS-pasienter ME 28-38, bortsett fra mental helse der de er marginalt bedre enn pasienter med depresjon). Dette er i følge Jelstad reprodusert mange ganger – men likevel er det et stort problem at disse pasientene ikke blir tatt på alvor.

Tilstanden heter Chronic fatigue syndrome (CFS) internasjonalt, ME i Norge. Fikk navnet i 1988, AIDS hadde nettopp dukket opp i USA, samtidig begynte leger mange steder i USA å se en del andre pasienter med symptomer som lignet på AIDS, men pasientene forble syke, med infeksjonssymptomer samtidig med utmattethet. Andre symptomer var smerte, søvnproblemer, kognitive problemer. Samtidig fant man ikke noen funn som indikerte hva dette var.

Noen symptomer var diffuse, det var mest kvinner som ble rammet, og dermed ble det mye synsing. En norsk professor i psykiatri sa til KK i 1996: ”Felles for denne typen sykdommer er at de blir en slags ”epidemier” eller ”motesykdommer” som sprer seg via sosial ”smitte.” Det er mange slike uttalelser fra fagpersoner som ikke føler at de trenger å henvise til forskningslitteratur – noen mener at det er en stresstilstand, for eksempel, at pasientene kan komme seg ut av det med adferd.

Sitat fra Newsweek 1990: ”Når en lidelse får stempelet stressrelatert, psykosomatisk eller rett og slett innbilt, faller interessen for lidelsen i det medisinske forskningsmiljøet.” Hva gjør dette med pasienter som er så syke som funksjonsmålingen indikerer? Mye kommunikasjon at man kan komme seg ut av det, det er ikke så ille, og så videre. Dette er noen av de aller dårligste pasientene – og hvordan man snakker om en sykdom gjør noe med hvordan pasientene blir møtt.

Lite har skjedd fra 2007-2011, selv om det har vært mange løfter om at ting skal endres. En undersøkelse av 330 norske fastleger viste at 51% mente at ME enten er psykiatrisk eller (12%) skapt av pasienten selv.

Lite penger dedikeres til ME-forskning. Tall fra 2011 viser at en milliard kroner brukes MS-forskning i USA, kun 25m på ME – men sykdommene har omtrent samme utbredelse. $25m, omtrent samme utbredelse. Vanskelig å argumentere at man ikke har noe funn på ME – det har man ikke på MS heller.

Likevel finnes det mye litteratur (i følge Anthony Komaroff, kjent forsker) som påviser objektive biologiske avvik i CFS. Det skjer gradvis mer forskning på ME, og viktige forskningsmiljøer blir involvert. Mange flinke folk engasjerer seg. God forskning begynner med holdninger – hvis negativ holdning, ingen forskning. Må komme til en slags kritisk masse til at man får funn, deretter endrer holdningene seg.

Hva vet vi?

Dette er, kort fortalt, hva vi vet om ME:

  • rundt 70% av tilfellene utløses av en infeksjon
  • det er unormale funn i immunsystemet
  • det er funnet avvik i sentralnervesystemet
  • det er unormale funn i sirkulasjonssystemet (det autonome nervesystemet)
  • pasientene har ofte svekket kognitiv funksjon – hukommelse og konsentrasjon
  • flere kvinner enn menn rammes (ca 70%)

Diagnosekriterier:

  • ME er symptombasert diagnose, ikke noen direkte indikasjon
  • Det er ulike kriterier, andelen i befolkningen varierer fra 0.2% til 2.4% alt etter hvilke kriterier som blir brukt. Dette er ulike typer pasienter, noe som er et problem for forskningen, fordi mange som ikke er ME-pasienter blir klassifisert som det
  • Det er en tendens til at de forskerne som mener ME er en fysisk sykdom bruker strenge diagnosekriterier, og at de som mener at den er mer psykisk bruker mindre strenge diagnosekriterier
  • Kan gi feildiagnostisering, gir feil behandling og forskning, får masse funn som ikke er reproduserbare

image

Undersøkelse fra Newcastle utført av NHS viste at av 260 pasienter som ble diagnostisert over et år, var 100 feildiagnostisert av almenlegene. En annen undersøkelse viste at halvparten var feildiagnostisert, at 22% hadde en psykiatrisk lidelse, mye depresjon. I Norge ønsker man å gjøre mye diagnostisering i fastlegeapparatet, men den bør gjøres av spesialister

CDC har involvert seg, har fått inn journaler fra pasienter fra 7 av de fremste klinikerne i USA, leter etter undergrupper. Gjennomsnittlig varighet av sykdommen på disse pasientene er 15 år, i gjennomsnitt går det over 4 år før de får diagnose, fysisk funksjon er dårlig, mental helse bedre; mer smerte, søvnproblemer, utmattelse enn andre lidelser som det er sammenlignet med (se diagram overfor).

Finnes det undergrupper av ME?

Benjamin H. Natelson: ”Når vi deler inn pasientene ut from om de har eller ikke har en samtidig psykiatrisk diagnose, får vi en gruppe pasienter med tegn på nevrologisk feilfunksjon på en rekke områder”

Det ser ut til å være undergrupper som har problemer med

  • Immunforsvar
  • Det autonome nervesystemet
  • Andre ting

Det er mulig tidsperspektivet har noe å si – hvor lenge du har vært syk.

Rituximab og B-celler

Fluge og Mella, Haukeland sykehus, har funnet at Rituximab, et medikament som slår ut B-cellen i immunforsvaret ser ut til å kunne virke på en andel av ME-pasientene. En større studie over nyttår med 140 pasienter [resultat av kronerulling, som tidligere nevnt på denne bloggen]. En tidligere studie med 30 pasienter viste at 10 av 15 pasienter i medisineringsgruppen hadde effekt av Rituximab, mens bare 2 av 15 i kontrollgruppen viste endring.

En teorie er at ”infeksjoner i en periode med stress, søvnproblemer, alvorlig skade eller lignende, fører muligens til feilfunksjon i B-cellene. Hos enkelte vil da B-cellene begynne å produsere autoantistoffer mot reseptorer i sentralnervesystemet og det perifere nervesystemet.”

image

Jonathan Edwards, professor ved UCL: rituximab-forskningen på Haukeland lovende. Hans forskningsgruppe viste at rituximab kan hjelpe mot leddgikt. Studien ble publisert 2004 i New England Journal of Medicine, Rituximab hadde bedre effekt enn annen behandling. B-cellene ser ut til å være viktige. (Edwards er nettopp pensjonert, men hans forskningsmiljø er interessert i å gjøre en studie av B-cellers rolle og deretter effekt av Rituximab, i første omgang med 30 pasienter. Det er viktig at slike tunge miljøer kommer inn, for da vil funnene ha tyngde.)

En forbindelse til Non-Hodgins lymfomer?

Dan Peterson (en tidlig CFS-forsker) observerte tidlig at det var indikasjoner på at uforholdsmessig mange ME-pasienter fikk kreftformen Non-Hodgkin lymfom (NHL), og at uforholdsmessig mange av dem igjen fikk såkalte mantelcellelymfomer, en meget sjelden kreftform. NHL er normalt sjelden (0.02% av befolkningen rammes) men av ME-pasienter er det “flere prosent”. Dette har det ikke vært forsket på hittil, men i 2012 publiserte Cindy M. Chang et.al. i tidskriftet Cancer artikkelen “CFS and subsequent risk of cancer among elderly US adults.” De fant ikke overhyppighet av CFS hos kreftpasienter, men noe overvekt av Non-Hodgkin hos CFS-pasienter, ikke mantelcellelymfomer, men tre andre undergrupper av NHL, alle B-cellerelaterte. Det samme gjelder leddgikt, lupus, og Sjögrens syndrom. Artikkelen sier at ”kronisk immunaktivering eller en infeksjon assosiert med CFS, kan være med å forklare den økte risikoen for NHL.”

W. Lipkin, professor ved Columbia University, har begynt å engasjere seg i ME. Han forsket på CFS sent på 90-tallet. Dengangen var det en sterk oppfatning at sykdommen var psykisk. Han samler prøver fra mange pasienter, leter etter virus, men har ikke funnet dem.

Det spekuleres i om det er forskjell på pasienter som har vært syke mer eller mindre enn 3 år. For de som får mononukleose ser det ut til at etter 6mnd har ca. 10% CSF-lignende symptomer, deretter går det nedover til etpar prosent etter 3 år, deretter stabilt. Eldre pasienter (over 50 år) har større hyppighet.

Mady Hornig, en annen seniorforsker fra Columbia har en hypotese om at CFS er en ”hit-and-run”. Sammenligner med forskning på barnesykdommen PANDAS. Denne sykdommen opptrer etter at immunsystemet blir infisert med streptokokker, reagerer og utrydder sykdommen, men “henger seg opp” og fortsetter å angripe proteiner i hjerner. Hun mener det må tre ting til samtidig for at man skal få ME:

  1. Man har en genetisk disposisjon for en sykdom.
  2. Man påvirkes av en miljøfaktor, for eksempel en infeksjon med kyssesykeviruset (EBV).
  3. Man får infeksjonen på et gitt tidspunkt hvor man er spesielt sårbar, for eksempel en periode med ekstremt stress, eller at man får en infeksjon nummer to på samme tid, eller man er i puberteten, eller noe lignende, slik at dette trigger en annerledes immunreaksjon enn normalt – dermed utløses for eksempel ME/CFS.

(Denne bloggposten av Jørgen Jelstad gir mer informasjon.)

Kognitive behandlingsformer

Kognitiv behandling er langt mindre vidundermedisin enn mange skal ha det til. Anbefales mange steder, men studiene viser at mange ikke skal gjennom dette. Analyse fra Danmark viser at rundt 40% av pasientene har effekt på et symptom – selve utmattelsen – mot 26% som bare følges opp av leger. En belgisk evaluering av mer enn 600 pasienter viste at ingen ble friske, et flertall følte at de hadde god støtte i det, men at den målte arbeidsførheten faktisk gikk ned. Tilsvarende effekt av kognitiv behandling har man hatt på mange kroniske sykdommer. Ikke bare ME.

Min oppsummering

Jørgen Jelstad holdt et svært godt og ryddig foredrag, og presiserte hele tiden forskjellen mellom hva man vet og hva man tror. Den viktigste nyheten er at svært tunge forskningsmiljøer er i ferd med å engasjere seg i ME/CFS, og dette er gode nyheter. Samtidig er det svært langt frem.

I spørsmålsrunden etterpå ble det bl.a. spurt om effekten av Rituximab – om den holdt seg. Det gjør den ikke, pasientene ser ut til å måtte ha gjentatt behandling, men frekvensen varierer sterkt fra pasient til pasient.

Det er mye vi ikke vet, men det er i alle fall nokså sterke indikasjoner at i alle fall en del av de med ME/CFS-symptomer har en autoimmun sykdom. Det er svært viktig at man diagnostiserer presist, slik at forskningen får mer presise resultater. B-celler ser ut til å spille en nøkkelrolle, i hvert fall i noen undergrupper av ME.

Og det er i grunnen det man vet.

14. oktober: Liten rettelse i beskrivelsen av NHL/mantelcellelymfomer, etter henstilling fra Jørgen Jelstad.

4 thoughts on “Jørgen Jelstad om ME-forskning

  1. Tilbaketråkk: Jørgen Jelstad om ME-forskning | ~ME Nytt~

  2. Tilbaketråkk: Jørgen Jelstad om ME-forskning | According to Julie

  3. Hei. Kjempe fint at du har skrevet og lagt ut referat. Men bare en liten, men veldig viktig rettledning angående navnet på sykdommen som vi håper du kan rette opp.
    Det var dessverre lett å misforstå det Jørgen sa om navnet på sykdommen, men ME, Myalgisk encefalopati (eller Myalgic Encephalpopathy som det heter på engelsk) var det navnet sykdommen først fikk, og ble registrert som i WHOs diagnoseregister på 60-tallet.
    Selve navnet Chronic fatigue syndrome (CFS) kom først i 1988 i USA.
    ME er betegnelsen i WHO, og i diagnosekoden G93.3 som sykdommen klassifiseres under. Internasjonalt brukes begge deler, men CFS kom fordi noen mente ME ikke var betegnende nok for sykdommen. Grunnen til at navnet har blitt så viktig for mange, er fordi CFS stort sett blir brukt av de som mener ME er en psykososial sykdom, mens ME stort sett brukes av de som mener ME er en biomedisinsk sykdom (men dette stemmer ikke alltid). I Norge bruker ME-senteret ME/CFS, mens Helsedirektoratete bruker CFS/ME.

  4. spennende det du skriver om autoimmunitet og at det henger seg opp som p.a.n.d.a.s. jeg har en bror som var frisk men plutselig ble dårlig. sterke symptomer fra hjertet,halsen,utmattelse, nevrologiske. ble diagnosert med m.e. men har høye streptokokk antistoff prøver. etter hvert har har fått mye emosjonelle og angst relaterte problemer ved siden av de somatiske. prøver sendt til rikshospitalet i danmark gav positivt svar på strep nevrolgisk syndrom. men i norge godtar de ikke denne internasjonale anerkjente prøven og ser den andre veien. m.e eller psykisk er svaret.
    det rare er at selv om en har biomedisinske funn så får en ikke hjelp.

Kommenter

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s