I går var jeg på MIT, på Stata Center, MITs nyeste bygning (Den var nokså skuffende innvendig, men desto mer spennende på utsiden.) Jeg hørte på Susan Hockfields foredrag om The University and Its Responsibilities som var årets "Arthur Miller Lecture on Science and Ethics".

Jeg gikk på dette foredraget fordi jeg hadde lyst til å se Stata Center, og fordi MITs OpenCourseWare initiativ er kanskje det mest interessante som har skjedd innen universitetslivet i det siste – MIT legger ut alle sine kurs gratis på nett.

(Sånn i parentes bemerket, så bør det jo være en spore for jenter som er interessert i teknologi at MITs president er kvinne, og at hun ble introdusert av lederen for MITs seksjon for organisasjon og teknologi, også en kvinne. Samt at det ikke ble gjort noe nummer av det.)

Hockfields foredrag kommer temmelig sikkert på nettet, så jeg skal ikke gi noe fyldig referat. Mye av det hun sa, er selvfølgeligheter som må sies, men som når ting begynner å bli vanskelig kanskje krever mer bein i nesa enn "selvfølgeligheter" skulle tilsi. Et universitets ansvar er å skape ny kunnskap og å lære den bort. For å kunne gjøre dette, må universitetet ha integritet, uavhengighet, og et engasjement med omverdenen. Det moderne forskningsuniversitetet (med fokus på søken etter kunnskap for dens egen skyld) kom på 1800-tallet, først i Tyskland, så i USA. Skillet mellom dem er at de amerikanske amerikanske universiteter blander forelesning og forskning i større grad enn i Europa. Dette gjør man fordi man mener disse to aktivitietene befrukter hverandre og på MIT deltar 85% av studentene i forskningsarbeid i løpet av sitt studium.

Integritet krever tillit – man må kunne stole på kollegers arbeid. MIT har hatt sine skandaler her, men har meget sterke prosesser for å håndtere dem. Uavhengighet krever selv-regulering, basert på institusjonelle normer og ytringsfrihet. Forskere må kunne fremsette upopulære synspunkter, forske på kontroversielle emner og trekke frie konklusjoner. (MIT har en god tradisjon innenfor "life sciences" her, med sterk forskning på intelligens, hjernens utvikling, og genetikk – områder som ikke er moteriktige innen endel politiske kretser.) Engasjement med omverdenen krever kultur for engasjement og vilje til handling. MIT demonstrerer det med Open Courseware, gratis kursmateriale på nett, som har vært en kjempesuksess: OCW får 20.000 unike besøk hver dag, hundrevis av takkebrev, og Hockfield sa at OCW og den villigheten til engasjement dette initiativet representerte var en viktig årsak til at hun takket ja til stillingen som rektor. OCW er visjonært og unikt.

Hva gjelder utdannelse, så er MIT er avansert nok til å si, uten blygsel, at verden trenger deres studenter. De har "need-blind admission, need-based aid, full need provision for all students." Med andre ord, hvis du kommer inn på MIT, så er det ikke finansieringen det skal stå på. En høyere andel av deres studenter får finansieringshjelp enn institusjoner de sammenligner seg med, og mer enn halvparten av lederne for School of Engineering er født utenfor USA (og dette er de meget stolte av).

Hva gjelder innovasjon, så er det en enorm maskin for økonomisk vekst: Robert Solow har konkludert at mer enn 50% av USAs økonomiske vekst etter krigen kommer fra teknologiesk innovasjon. MIT tok ut 133 patenter i fjor, og inngikk 120 avtaler om produksjonslisenser, 20 av dem til nye firma.  Helse og energi er svært spennende satsningsområder.

Hockfield er meget opptatt av MITs rolle som eksempel for andre. MITs omdømme vokser med avstand fra campus, og for å holde dette omdømme må man være åpen, utenlandske studenter må få komme til USA (hun er meget kritisk både til å stenge dem ute og til å differensiere adgang til forskningsprosjekter.) Man må også unngå øremerking av forskningsmidler, noe som øker. Penger skal fordeles etter "peer review".

To av Hockfields utsagn syntes jeg var meget interessante. Hva gjelder fremtidige utfordringer og muligheter, så sa hun (etter mine notater):

In America, we are not providing children with the tools they need to compete. Only 18% of US teenagers are above grade level in science, only 17% of bachelor degrees awared are in science (64% i Singapore). [….] I want MIT to be the dream of every child that wants to make the world a better place.

Jeg syntes det var interessant at hun fremholdt teknologien som noe som kan gjøre verden bedre, fremfor å fokusere på gode jobber. Med andre ord (i hvert fall i norsk sammenheng): Vi må bort fra forestillingen om at å drive med teknologi er en ureflektert aktivitet. (forøvrig er MIT et unntak her også, naturligvis – mer enn 80% av deres bachelors er i science).
Da hun ble spurt om fremtiden – hvor MIT vil være om 40 år – svarte hun at hun anser "life sciences" – biologi, nevrologi, cognitiv vitenskap, for eksempel –  i dag er på samme stadium som de fysiske vitenskapene var på 30- og 40-tallet. MITs president den gangen satset stort på fysikk (frem til da hadde MIT vært stort sett ingeniører), men insisterte på at det skulle være sterke bindeledd mellom det teoretiske og det praktiske – vitenskapsmennene skulle kunne snakke med ingeniørene.  Det samme idealet gjelder idag – man må holde forbindelsen tilbake til det appliserte, for da blir vitenskapen bedre. Helse og energi er primære satsningsområder.

—

Jeg gikk derfra meget imponert – her er det mye for norske forskningspolitikere og universitetsledere å lære.