Nationaltheatret: Flukt
Forfatter: Mikhail Bulgakov
Regi: Aleksander Mørk-Eidem
I hovedrollene: Maria Kristine Hildonen, Herbert Nordrum, Trond Espen Seim, Marte Engebrigtsen, Ole Johan Skjeldbred, John Emil Jørgensrud

Historien gjentar seg, først som tragedie, deretter som farse
— Karl Marx

Det er som regel seierherrene som skriver historien om en krig (med mulig unntak av den spanske borgerkrigen). De som taper, trekker seg tilbake til de landområder de måtte ha igjen, eller til en tilværelse som flyktninger. Den russiske revolusjonen produserte mange flyktninger, i den grad at en fallert russisk overklasseflyktning, alene med sin samovar, er nærmest en klisje i europeiske romaner fra mellomkrigstiden.

Flukt handler om overgangen – hva som skjer i sluttfasen av en krig, og hva som skjer etterpå. Stykket er bygget opp i to akter: Den første på slutten av den russiske borgerkrigen, der den hvite fronten kollapser på Krim og alt er kaos; den andre i Konstantinopel og Paris et år etter, der hovedpersonene, med et unntak, fører en hånd-til-munn tilværelse og det er lite som minner om fordums makt og beslutningsdyktighet. Hovedpersone er ulike militære og sivile myndighetspersoner (Trond Espen Seim som kosakkgeneral Tsjarnota, kriger og eventyrer; hans overordnede, den iskalde generalen og krigsforbryteren Khludov, glimrende spilt av Ole Johan Skjelbred; og John Emil Jørgensruds visehandelsminister Korzhukin, ute etter å mele sin egen kake) og sivile flyktninger (Herbert Norum som akademikeren Golubkov, forvirret og irriterende ynkelig; Maria Kristine Hildonen som Korzhukins forlatte og etterhvert fornektede hustru; og Marte Engebrigtsen som Ljuska, Tjarnotas felthustru, garnityr i første akt men den som tar kommandoen til slutt.)

Hver av aktene har tre scener, effektivt skapt av en metallvegg med dører og luker som smeller. Video brukes effektivt uten både til å synliggjøre mimikk og som illustrasjon. Orkestergraven blir en integrert del av scenen. Scenografien er effektiv uten å bli dominerende, og understreker at dette er et ensemblestykke.

Første akt er tragedie og storstilt krigsdrama, og det er ikke vanskelig å se for seg at lignende scener – tortur, vilkårlige henrettelser, kryssende informasjon og meningsløse ordre om total oppofrelse – skjer i Ukraina akkurat nå. De «hvite» – kommunistenes motstandere, en koalisjon av russiske tsarister og ulike nasjonale militser – er på stadig vikende front og trekker seg tilbake mot Sevastopol på Krimhalvøya. I denne fasen møter vi en rekke rollefigurer, der særlig Marika Enstad, Lasse Lindtner og Andreas Skjennum Tønnesland får markere seg som henholdsvis iskald forhørsleder, erfaren og resignert øverstkommanderende, og klønete og brutal lakei (en rolle han får mer rom til å utvikle i annen akt.)

Dramaet er mektig og troverdig uten at man overdriver virkemidlene, og humoren – representert ved klønete akademikere, ulende generaler og en særdeles lite imponerende biskop. Ole Johan Skjelbred gjør inntrykk som en intellektuell og iskald general Khludov, en skikkelse muligens inspirert av den ukrainske feltherren Symon Petljura (i hvert fall utseendemessig), som holder linjene med stadig mer brutale virkemidler mens han plages av syner av en henrettet soldat. Regien er stram og dramaet utsøkt – trass i et relativt komplisert plot er det ikke vanskelig å forstå hva som skjer – og det gjør inntrykk, godt hjulpet av at mange av hendelsene senere har blitt klisjeer i film og teater.

Annen akt går over til absurd farse – stedet er Konstantinopel, de tidligere myndighetspersonene lever fra hånd til munn som gatemusikanter og selgere. Scenografien er ikke lenger tidsriktig, og alle maktforhold er endret. Kvinnene tar kommandoen, gjør det som må til (som å prostituere seg for å få penger til mat). Unntaket er visehandelsminister Khorzhukin, som lever som playboy i Paris. Dit drar Tsjarnota og Golubnov for å skaffe penger til å komme seg ut av Konstantinopel – og her blir det virkelig spinnvilt, men en ellevill fyll- og spillscene som til slutt munner ut i en løsning som i forsiktig grad peker fremover.

Nationaltheatret har satt opp mye rart i de siste årene, og jeg har jo av og til lurt på om man ikke har vært i ferd med å gå seg litt vill i overtydelig modernisme. Derfor er det er gledelig å kunne melde at institusjonen klarer å sette opp en virkelig stor teaterforestilling, med drama, humor, tragedie, stram regi, scenografi som støtter opp om forestillingen uten å dominere, og ikke minst roller som gir skuespillerne anledning til å vise hva de kan.

Anbefales!