Diskusjonen mellom professor Einar Kringlen, som er opprørt over at alle kan skaffe seg titler som "professor", "gründer" og "terapeut", og idehistoriker Mie Hidle, som synes Kringlen er en gammeldags surpomp (ikke hennes ord) er om ikke annet morsom, uten at jeg skal ta stilling.
Men en liten sak er verdt å merke seg: Kringlen sier at
Nylig opplyste Aftenposten at en forsker ville undersøke akupunkturens virkninger på kvinner i 50-årsalderen som led av hetetokter, kontrollgruppen skulle få alminnelig veiledning av sin lege. 4,5 millioner var satt av til prosjektet. Akk ja. Det er godt landet er rikt.
Hidle på sin side svarer ironisk:
Samtidig vil jeg gjerne støtte PGN [Professor av Guds Nåde] Kringlens kritikk mot vår bruk av forskningsmidler. Hvorfor skal vi kvalitetssjekke akupunktur, som muligens virker, mens det ennå foregår loddrett kvakksalveri her i landet? Jeg sikter til all den psykoterapien som bedrives i tilfeller der den bare kan bidra til å sementere klientens fokus på problemene. Jo lenger en slik feilslått terapi varer, desto dyrere og mer skadelig er den.
Morsomt, forsåvidt, men jeg tror ikke det var det Kringlen mener. Problemet med akupunktur er ikke om det virker eller ikke – det kan det muligens gjøre. Problemet ligger i å få opp en kontrollgruppe, siden det er vanskelig å gjøre dobbeltblinde eksperimenter på en behandling som er så synlig som akupunktur er. Med andre ord: Det blir vanskelig å skille mellom reell og innbilt virkning av akupunktur. Og det er det jeg tror Kringlen kritiserer, ikke at man skal undersøke om akupunktur virker eller ikke.
Håper jeg i alle fall. Men diskusjonen er ganske fornøyelig. Og jeg lurer på om jeg skal begynne å titulere meg som digitalterapeut.
Tversover 
Hva med å sette nåler på steder som ikke skal virke for akupuntur. Det ville jo tilfredstille kravet om en reel kontroll gruppe.
Problemet er at det er ikke er dobbelt-blindt: Den som setter nålene vet at de settes feil. I et dobbelt-blindt eksperiment vet ikke legen som gir deg medisinen om den er ekte eller ikke. Og, selvfølgelig, heller ikke pasienten.
Man kan gjøre studier på såkalt natulrige eksperimenter – f.eks. sammenligne folkegrupper som bruker eller ikke bruker akupunktur. Problemet ligger i vanskeligheten med å skille ut andre årsaker, slik at man står igjen med bare den effekten som kan tilskrives akupunktur.
En annen mulighet er dyreeksperimenter o.l. hvor man kan kontrollere for alle variable, men et problem her er at de plager akupunktur ofte brukes mot er nokså diffuse – det er vanskelig å intervjue en hund og spørre om den føler seg mindre stiv i skuldrene….
En annen løsning er induktiv metode, dvs. å påvise direkte årsakssammenheng ved å påvise at en nål stimulerer en nerve som så skaper en eller annen effekt. Det er såvidt jeg vet teorien bak akupunktur, men jeg har aldri sett noe mer «handwaving» om dette, så om det finnes en påvist årsakssammenheng eller om den er antatt vet jeg ikke.
I motsetning til krystaller og magneter og alle mulige slags terapier, har i alle fall akupunktur en teori om hvorfor det virker, som for en legmann kan virke plausibel. Om en nevrolog er enig, er noe annet. Men å påvise samvariasjon eller direkte årsak, skal nok bli vanskelig.