Det er alltid en fornøyelse å lese "The Becker-Posner blog" – det er ikke hver dag (men flere ganger i uken) man får være vitne til en diskusjon mellom en Nobelpristaker og en ledende økonomisk jurist om viktige emner. De har begge en evne til å ta svært komplekse problemstillinger og fremstille dem presist og slående, slik at man ser sammenhenger, men uten å bli lettvinte. Deres politiske ståsted er, såvidt jeg kan se, norsk konservativ eller amerikansk liberal, hvilket sier mer om forskjellene mellom Norge og USA enn det sier om Becker og Posner.
Diskusjonen denne gangen burde interessere politikere og sosialøkonomer, for man diskuterer det økende gapet mellom de som tjener mye og de som tjener lite – i USA og andre steder i verden. Becker vektlegger økningen i etterspørsel etter utdanning – både fra studenter og fra arbeidslivet – og at denne etterspørselen driver opp prisene på utdannet arbeidskraft. Han ser ikke inntektsforskjellen som et problem i seg selv, men er bekymret over at andelen unge som dropper ut av sekundærutdannelse stadig holder seg rundt 25%, og at disse vil bli tapere når etterspørselen dreies enda mer i retning av utdannet arbeidskraft.
Posner er, som alltid, mer direkte. Han er enig med Becker i årsakene til den økte forskjellen, men sier også at
[…] as society becomes more competitive and more meritocratic, income inequality is likely to rise simply as a consequence of the underlying inequality–which is very great–between people that is due to differences in IQ, energy, health, social skills, character, ambition, physical attractiveness, talent, and luck. Public policies designed to reduce income inequality, such as highly progressive income taxation and middle-class subsidies, are likely to reduce the aggregate wealth of society, and therefore should not be adopted unless rising income inequality is a social problem.
Om ulikheter i inntjening er et problem eller ikke, avhenger av to ting: Det absolutte nivået (hvis alle har det de trenger, gjør det mindre at noen er rike), og om man har vekst i økonomien.
En interessant passus er forskjellen mellom "svart" og "hvit" misunnelse:
Studies of peasant societies find that "black" envy is widespread in them–that is, if your neighbor has a nicer barn than yours, you’d prefer to burn it down than to exert yourself to build an equally good barn. "White" envy, in contrast, better described as emulation, promotes economic growth.
(Om Norge er et bondesamfunn kan man jo diskutere, men i forhold til USA har vi mye "svart" misunnelse, i hvert fall verbal.) Også Posner er bekymret for fattigdom som problem, som i et rikt samfunn ikke skulle forekomme, men som gjør det likevel. Men han understreker at det er et annet problem enn skjev inntektsfordeling, og bør behandles separat.
Norge har en mye jevnere inntektsfordeling enn USA, også når vi tar hensyn til at vi er et mye mindre land. Dette skyldes en sterk likhetskultur, og sterke institusjonelle rammebetingelser i arbeidslivet. Utdanning lønner seg dårlig i Norge – OECD har regnet seg frem til at avkastningen av en gradsgivende utdanning er 10% på verdensbasis, men 15% i USA og bare 8% i Europa. I Norge lurer jeg av og til på om den er positiv i det hele tatt. Men det er noen skjulte tall ute og går: Vi bruker mye konsulenter i Norge, og har en kultur som tillater at folk har konsulentoppdrag ved siden av sin jobb. Dette driver opp inntektene for dem som har etterspurt kunnskap. Det er også en betydelig hjerneflukt – men den er vanskelig å måle, for den skjer relativt tidlig i folks karriere, før inntektene deres har blitt store og de merkes i statistikken. (Eller den skjer når en utenlandsk student med norsk ektefelle reiser til USA fordi utlendingen ikke får jobb i Norge – og man registrerer kun tap av en arbeidstaker.)
Jeg tror inntektsforskjellene i Norge kommer til å øke, og det er de høyt utdannede som vil tjene mer, ettersom de i stadig større grad kan dra til utlandet hvis de ikke får nok betalt i Norge. Disse kan ikke erstattes med rimelige innvandrere, dels fordi de gode innvandrerne heller drar til USA der de tjener mer og blir mindre diskriminert, men også fordi norske firma ikke vil ansette dem.
Akkurat som i USA, er vi i ferd med å skaffe oss en ikke-utdannet underklasse også. Den utfordringen blir enda tøffere, for det problemet kan ikke løses med å hive penger på det.
Meldingen fra Becker og Posner er at inntektsforskjeller kommer til å øke fordi noen er smartere og kan mer enn andre, og at fattigdom er et forskjellig problem fra inntektsforskjeller, som ikke er noe problem. Det er ingen god melding å svelge for et land med en utbredt oppfatning, langt inn på høyresiden, om at fattigdom er et problem som kan løses ved å ta fra de rike, at utdanning er en luksus og ikke en investering, og hvor misunnelsen er sterkere enn kjønnsdriften.
Men vi har jo tenkt å bli en kunnskapsnasjon, så saken bør jo kunne løses….
Tversover 
Hvis man bruker det europeiske målet for fattigdom (under 50% av gj.snitts inntekt), så får man på kjøpet det paradoksale i at «fattigdommen» kommer til å vokse i kunnskapssamfunnet.
Men som Posner poengterer i nest siste avsnitt blir det helt feil å bruke fattigdom som et relativt mål, vi får trøste oss med at vi har en fin valgkamp 2009 i vente hvor Kristin Halvorsen må forklare hvorfor «fattigdommen» også vokste under hennes tid som finansminister.
Jeg synes det blir feil å rettferdiggjøre forskjeller ut fra at folk har forskjellige evner, fordi det er så mange andre faktorer som spiller inn – vi er nå en gang født i forskjellige posisjoner med varierende muligheter til å utnytte våre evner – pga styrke, økonomiske ressurser etc. Av to personer som er like intelligente og smarte vil naturligvis den som er født med økonomiske ressurser, god helse og en omsorgsfull familie lettere kunne nyttiggjøre seg sine evner enn en som er født fattig og syk og blir utsatt for omsorgssvikt – stigen opp blir så mye lengre. Derfor er det en god ide med velferdsordninger som kan utjevne disse forskjellene i handicap – i dette tilfellet fx Lånekassa, som gjør at ikke bare de med mye penger kan ta utdanning. Den økte friheten for disse, og påfølgende mindre sosial ulikhet og problemer, oppveier for inngrepet det medfører å kreve inn skatter.
Det betyr selvsagt ikke at alle skal få sydd puter under armene – jeg vet om folk som har brukt fire forsøk på å ikke fullføre videregående fordi de ikke kom seg ut av bingen om morran – de har seg selv å takke.
Vi kan selvsagt diskutere hvor grensene for velferd skal gå, og dagens velferdsstat er for omfattende. Men la oss forholde oss til virkeligheten så lenge.
Vel, problemet med evner er at de er forskjellige – og etterhvert som vi klarer å få gjort noe med sosiale årsaker til forskjeller kommer de individuelle (eller, om du vil, genetisk baserte) til å bety relativt mer. Det er et nokså matematisk fenomen, og egentlig et tegn på suksess i en utjevningspolitikk, men det blir ikke lettere å svelge for det.
Når det er sagt, er det selvfølgelig mye igjen å gjøre – bare i Oslo, for eksempel, er det store sosiale forskjeller og man legger for eksempel hindringer i veien for ungdom fra Østkanten som vil gå på gode skoler. Men resultatet av en total sosial utjevning er ikke at alle blir like, men at samfunnet blir mer meritokratisk. Sosial utjevning, at alle skal få den samme sjansen, er det ingen som egentlig er uenig i (i hvert fall ikke offentlig). Men en slags utjevningspolitikk for evner synes jeg er en svært skremmende tanke.
«resultatet av en total sosial utjevning er ikke at alle blir like, men at samfunnet blir mer meritokratisk. Sosial utjevning, at alle skal få den samme sjansen, er det ingen som egentlig er uenig »
Helt enig, det var det jeg ønsket å påpeke – men den praktiske konsekvensen av dette blir en utjevnende politikk som mange liberalister faktisk vil være uenige i – fordi de hevder at alle bør være sin egen lykkes smed, og så overser hindringene som sosioøkonomisk bakgrunn kan legge for dette meritokratiet.
Jeg kan godt tenke meg en utjevningspolitikk for evner mht kosthold, utdanning etc – man er ikke ndøvendigvis født med et gitt sett evner som ikke kan forbedres – men ser også faren for å skulle prøve å lage alle mennesker perfekte. Hvis folk ikke klarer å komme seg opp om morgenen pga en medfødt personlighet er det grenser for hva man kan oppnå. Å skulle oppveie for medfødte forskjeller kan raskt bringe oss til brune ideologier – men samtidig er det noe sosialdarwinistisk over å si at «du er ikke glup, ditt problem»….