Det ser ut til at man kan finne ut med sterk grad av nøyaktighet hvilket digitale kamera som ble brukt til å ta et bilde.
Kriminalforfatter kan nå trekke et lettelsens sukk, tørke støvet av gamle paragrafer om folk som kunne kjenne igjen skrivemaskiner på grunn av en senket t eller en svak prikk over en i, og i stedet snakke om randomisert pikselvariasjon på leting etter seriemorderen som som tar bilde av sine ofre og publiserer dem på Internett. Det neste blir vel at alle kameraprodusenter må levere et standard bilde fra hvert kamera til et sentralt register før de tillates solgt….
Tversover 
Så den – vi har den som nyhetssak i «Superstreng» denne uka. Egentlig er jeg overrasket over hvor lang tid det tok for noen å gjøre dette: hovedfaget mitt handlet i sin tid delvis om i filtrere vekk instrumentell, fast støy i astronomiske instrumenter basert på forløperen til dagens digitale brikker (såkalt vidicon-teknologi) – og da hadde dette vært velkjent blant astronomer i årevis. Den samme hovedoppgaven lærte meg også hvordan man kan _tilføre_ støy til bilder (i mitt tilfelle for simuleringens skyld): det handler i praksis om å tilføre en randomær, numerisk størrelse langs en X- og Y-akse.
Det kan umulig gå særlig lang tid før noen lager et Photoshop-filter som tilfører støy på en slik måte at det digitale fingeravtrykke viskes ut. Hvis ikke det fins allerede. Et annet spørsmål er hvordan en aktor skal kunne få en jury til å forstå dette: «the noise imposed on the digital images from any particular camera will be consistent from one image to the next, even while it is distinctly different.» 😉