En søppelhistorie

GrønmoIdag var jeg på gjenbruksstasjonen – det moderne ordet for søppelfyllingen. Etter en bomtur til Brobekk (som ikke lenger tar hageavfall) kom jeg meg ut til Grønmo, hvor jeg etter en halv time i kø slapp inn for å kvitte meg med 4 kubikkmeter kvist og gamle juletrær. En hyggelig kar kom og hjalp meg med å lempe av hengeren – og det viste seg at han egentlig var elektriker, men var assistent på Grønmo som en dugnadsinnsats for et idrettslag.

Og jeg begynte å lure litt. For det første er jeg litt usikker på hvor miljøvennlig (for ikke å snakke om samfunnsøkonomisk) det er at masse små privatbiler kjører til gjenbruksstasjonen og står i kø i evigheter med hver sin lille tilhenger. For det andre, gitt en elektrikers (og de fleste andres) timelønn, hva i all verden er poenget (bortsett fra skattefriheten) med å bruke en slik person til å lempe kvist?

Da jeg bodde i Arlington, Massachusetts (en forstad til Boston med drøyt 40,000 innbyggere) lærte jeg meg å sette pris på den tradisjonelle amerikanske måte å forholde seg til søppel på, som enkelt forklart gikk ut på følgende: "Trash day" var en fast ukedag (for oss var det tirsdager). Kvelden før "trash day" satte man ut søppelet på fortauet, og så kom søplemannen og tok det med seg. Alt sammen, inklusive møbler, hvitevarer, papir til gjenvinning (papir, glass, plastflasker og metall ble sortert ut i en egen boks.) Man kjøpte de søplebøttene man trengte på jernvarehandelen, og ryddet dem inn igjen når søplemannen var ferdig.

Hva så med gjenbruk? Boston-området har massevis av studenter og andre med lite penger og behov for møbler og husgeråd – og det var både sosialt akseptert og ganske moro å rusle rundt mandag kveld og se hva folk hadde satt ut som kunne brukes. Endel kjørte rundt med sin pickup truck og levde av å finne ting og selge dem, men det var fritt frem for amatører. Jeg var fattig student og skaffet meg blant annet et salongbord og en morsom, tradisjonell skolepult (med stol og pult satt sammen, i stål). Sistnevnte var såpass spesiell at vi tok den med tilbake til Norge.

Da vi skulle flytte hjem til Norge, tømte vi kjelleren for seks års akkumulert skrot og gamle møbler. Det ble en haug ca. 12 meter lang og 150 cm høy, som fylte mesteparten av fortauet utenfor huset. Da søplebilen kom, var det ingen sure miner, bare en sjåfør som gikk på radioen og mumlet noe om at det trengtes en bil til på denne ruten idag. I Norge har jeg opplevd at søplemannen ikke tar med en enkelt bærepose søppel fordi den reglementerte søppelsekken var full.

Tenk om det kunne være så enkelt: Sett ut søppelet, ta det du trenger, ferdig med det….

5 tanker på “En søppelhistorie

  1. Selv etter 5 uker i Florida i vinter hadde vi som gode nordmenn fremdeles problemer med å forstå at systemet faktisk var så såre enkelt. Sortere og sett ut det du vil bli kvitt en spesiell dag så blir det hentet. Punktum.
    Jeg mener også at vår alles kjære Ingebrigt Steen Jensen en gang skrev noe fornuftig om hvor latterlig lite sammfunnsøkonomisk dugnadsånd av og til er…

  2. En søppelhistorie

    Idag var jeg pÃ¥ gjenbruksstasjonen – det moderne ordet for søppelfyllingen. Etter en bomtur til Brobekk (som ikke lenger tar hageavfall) kom jeg meg ut til Grønmo, hvor jeg etter en halv time i kø slapp inn for Ã¥ kvitte meg med 4 kubikkmeter kvist…

  3. Stemmer, og jeg kom på den etterpå: Han skrev om hvordan tre mannfolk med firesifret timepris hadde brukt en lørdag til å selge kakelodd utenfor Rimi på Bekkestua og klart å få inn 650 kr. brutto. Og lurte, som meg, på hva i all verden de holdt på med.

  4. The American Way hørtes virkelig fortreffelig ut, ihvertfall i dette tilfellet. Vet du hvordan man finansierte renovasjonen der borte? Hvor mye var renovasjonsavgiften?
    Jeg husker at i min hjemby, Skien, kunne man kjøpe klistremerker til å klistre på søppelsekkene hvis man hadde mer enn ukens tilmålte kvote man ville bli kvitt. 10 kroner sekken kostet det vel, og det var forsåvidt greit nok hvis det ikke hadde vært for at man måtte oppsøke kommunens kontorer for å få tak i disse klistrelappene, og der tror jeg kun det var åpent fra 11.30 til halv tolv.
    Her i Høljebyen har vi forøvrig noe som heter «storboss». Det betyr at to ganger i året kan vi sette ut så mye søppel vi bare klarer. Gamle møbler inkludert, hageavfall, bygningsmaterialer og hvitevarer ekskludert. Det er forsåvidt en grei ordning, men det hadde jo vært kjekt å kunne gjøre det samme hver uke. (For ikke å snakke om å få tømt matavfallet hver uke)
    Vi er ellers i den evigvarende prosessen med å pusse opp et lite hus fra ca 1860, og det medførte for litt siden at jeg fikk totalt bakoversveis (eller ihvertfall mistet mesteparten av det håret jeg måtte ha igjen) da jeg skulle kjøre på dynga med tiloversblivent skrot. Nær 1000 kroner for en full tilhenger gjør at jeg plutselig forstår hvorfor enkelte lager sine egne søppelfyllinger på bortgjemte plasser i nattens mulm…

Det er stengt for kommentarer.