Teknologi og risiko

Per Anders Madsen skriver i kommentaren «Forrådt av teknologien» om hvordan ulykker på fly er svært sjeldne. Men de skjer, slik som nå har skjedd med Air France 447.

Jeg aner selvsagt ikke hva som har skjedd, men hvis vi ser bort fra sabotasje heller jeg til en eller annen kompleks forklaring med mange sammenfallende faktorer. Flysikkerheten er nå så god at det er bare de svært kompliserte og sjeldent forekommende sammentreff igjen – det meste annet er tatt hånd om, i hvert fall hvis reglene følges (noe som ikke skjedde i Milano, for eksempel).

Her har jeg en glimrende artikkel å anbefale: William Langewiesches The Lessons of ValuJet 592, som viser hvordan tre-fire uheldige sammenfallende omstendigheter kan skape en katastrofe. Tre feil gjort samtidig – og hvis man bare prøver nok ganger, så vil dette skje nærmest automatisk, hva Charles Perrow kaller Normal Accidents.

Nå kan jeg nok statistikk til ikke å bekymre meg – den farligste delen av en flyreise er uten tvil bilturen til flyplassen. Men illusjonen om kontroll gjør at vi er mer nervøse i et fly enn en bil. Statistikk fungerer dessverre ikke mot følelser, selv om den burde gjøre det.

Ikke så fort nå….

I følge flittig avskrevne avisoppslag får man inntrykk av at den norske IT-bransjen har for vane å invitere sine kunder med på horehus rundt omkring i verden. Per Morten Hoff er sjokkert og vil utarbeide etiske retningslinjer og Sissel Benneche Osvold kommenterer.

Vent litt nå…. her er det noe som ikke stemmer. Jeg har jobbet i internasjonal IKT-bransje, som konsulent, forsker og foredragsholder siden 1994. Dette har ført til at jeg har vært tilstede både under arrangering og planlegging av et utall kundeorienterte tilstelninger. Ikke en eneste gang – jo, når jeg tenker meg om, var det en kar i Hong Kong som engang fleipet med å kjøpe en prostituert til til en litt sur og innesluttet kunde, men det var åpenbart en fleip – har jeg hørt om noen som har tatt med seg kunder på bordell eller lignende.

Så la oss se litt på hva Sosioraster-undersøkelsen egentlig sier, i hvert fall i henhold til avisartiklene. Her er kjensgjerningene, slik jeg tolker dem:

  • man har intervjuet 2668 menn mellom 20 og 40 år. (Husk at Sosioraster er en svært vid undersøkelse, man spør om mange andre ting også, så dette er ikke 2668 forretningsmenn.)
  • 43% av dem sier de kjenner noen som har kjøpt sex i utlandet, og 65% synes det er forståelig at noen kjøper sex. (NB: "Forståelig" betyr ikke at man synes det er bra. Bare at man kan forstå hvorfor noen gjør det.)
  • "En av de spurte sier han har hatt med kunder på horehus i Sør-Afrika. Aktiviteten går på representasjonskonto, fordi man «bygger opp relasjoner». En annen forteller om forretningsmøter i Taiwan som foregår på horehus." OK. To cases hittil, av 2668 spurte….
  • "Undersøkelsen viser også at norske forretningsmenn har mye lavere terskel for å kjøpe sex når de er i utlandet, og at ansatte i IT- og finansbransjen har mer kunnskap om prostitusjonsmarkedet." Det første setningen er ingen overraskelse – nordmenn har lavere terskler for mye rar oppførsel i utlandet, noe annet ville være merkelig. Den andre delen er interessant, men det står ingenting om hvor mye mer kunnskap IT- og finansbransjen har, ei heller noe om hvordan man definerer denne bransjen.

Men dette er ikke mye å bygge en sensasjon på, enn si etiske retningslinjer. Inntil jeg får noen tall på bordet (hva betyr det å ha mer kunnskap om prostitusjon, f.eks., og hvor utbredt er det egentlig å ta med kunder på bordell?) velger jeg å se på dette som en vel sluppet pressemelding i et agurkpreget nyhetsmarked, et forsøk på å skape krusninger i et sommerstille vannglass.

Enten det, eller så finnes det sider av IT-bransjen jeg ikke har fått med meg.

Dysleksi/kalkuli/diagnoseri

Hjorthen skriver om "Jakten på diagnosene" og Morgenbladet har en artikkel om "Dysleksi som konstruksjon". Begge tar opp en debatt som har vært ført lenge i USA – om vi ikke overdiagnostiserer og tildels medisinerer (det er idag lange morgenkøer av gutter som skal ha Ritalin utenfor skolesøsters kontor på mange skoler i USA) oss unna manglende lærerautoritet, generelle lærevansker, for mye stillesitting for gutter i oppveksten og fremfor alt en dreining av samfunnet fra kroppsarbeid til hjernearbeid.

I gamle dager var arbeidergutten som aldri fikk utdannelse en stadig tilbakevendende klisjé. Nå begynner jeg snart å lure på om ikke neste versjon er vestkant-gutten som ikke får lov av sine velutdannede foreldre til å bli det han har evner til, nemlig snekker eller butikkekspeditør. En klassereise kan gå begge veier, men det er tydeligvis bare en vei som er sosialt akseptabel, og da kun i annen generasjon.

Femininisering av skolen er muligens et problem – jeg har sett at mannlige lærere med autoritet kan rette opp gutter som ikke følger med, rett og slett fordi de er et eksempel til etterfølgelse. Ikke for det – jeg har sett kvinnelige lærere med autoritet også: En av mine barns lærere var opp i kvinne, liten og nett, godt oppe i 60-årene, med sminke og fikse klær og absolutt kontroll i klasserommet. Hun trengte bare å vise seg, så ble det øyeblikkelig rolig. Jeg lurer på om ikke litt mer autoritet kombinert med daglig fysisk aktivitet (gym hver dag) vil redusere antallet ADHD-diagnoser en smule. Og dermed gi dyslektikerne litt mer arbeidsro.

En annen side er hjemmet – kan det være at i hvert fall endel dyslektikere eller ADHD-diagnostiserte kan være dårlig fulgt opp hjemmefra? Det er slitsomt å ha barn som ikke helt henger med, og hvis man selv ikke var noe skolelys eller har trøbbel med å få eller bruke autoritet konstruktivt – eller kanskje rett og slett har mye å gjøre på jobben – så kan det være enkelt å overlate poden til preparatene og ekspertisen. Særlig fordi man skal jo ha et liv selv også, med trening og venner og det hele…. Jeg har sett noen tilfelle hvor jeg lurer litt, og hvor kanskje foreldrene bør legge litt mer ansvar i de de har satt til verden enn sitt eget sosiale eller fysiske velvære.

Hva dyskalkuli gjelder, så har jeg litt vanskelig for å tro på den i det hele tatt. Når gjennomsnittslæreren ikke skjønner gjennomsnitt, blir det vanskelig å komme seg gjennom matematikkleksen med noe særlig veiledning. Koblet med et evindelig mas om hvor vanskelig matematikk er, en nærliggende kalkulator og lærere som ikke evner å koble matematikken til konkrete og interessante problemstillinger, er det ikke lett å motivere. Derav diagnose, så er det i alle fall ikke noens feil….

Dagbladets spåkoner

Anders Bratholms enkle men briljante slakt av Dagbladet, som tjener penger ikke bare på sex-annonser (som det i alle fall finnes et meget tynt forsvar for, ut fra et frisinnssynspunkt) men også på "kvalitetskontrollerte spåtjenester", har så langt vært møtt med en øredøvende stillhet fra Dagbladets side. Det skal bli spennende å se om det blir noen reaksjon, men antakelig kommer det ingenting, siden Dagbladet har lang erfaring i å skrive en ting i sine kulturelle og politiske artikler, og noe helt annet på forsiden og i sine annonsepolicies. Det faktum at de ikke bare tillater spåmenn, men også svindlere (Anders Bratholm finner at prisene er mye høyere enn oppgitt i annonsene) å bruke Dagbladet som markedsplass, gjør at redaksjonen kanskje må gripe fatt i sin schizofreni og gjøre et eller annet, som for eksempel å kutte ut annonser fra tjenester som først og fremst utnytter de svake, de usikre, de som ikke vet bedre. Nettopp de menneskene avisen så varmt og ofte taler for i sine nyhetssider.

I alle fall, takk til Anders Bratholm for en effektiv påpeking av ikke bare Dagbladets, men hele avisbransjens dobbeltmoral og unnfallenhet når det gjelder å kritisere sine egne. Når får vi en artikkelserie i en kjent norsk avis om Se og Hørs sannhetsgehalt og sjekkjournalisme?

Mens jeg er igang, og som Bratholm påpeker, hva med de mer proffe svindelfirmaene, som Alternativt Nettverk? Her selger man en masse humbug, som homøopati, "vibrapati", stener og krystaller og andre svindelprodukter. Dette pakkes inn i en ramme med passe doser miljøbevissthet ("økologiske juletrær") og tilbys til et subset av befolkningen som er ute av stand til å tenke kritisk og er sulteforet på mening med livet.

Jeg har sett svake personer med dårlig økonomi kaste bort pengene sine på krystaller og magnetsåler – hvor er offentlige kvalitetskontrollinstanser når man virkelig trenger dem? Hvordan klarte vi å få til et så totalt sammenbrudd i basal naturvitenskaplig opplæring? Når skal vi få like strenge krav til bevisføring for virkning for homøopater og krystaller og magneter og urtehumbug som vi har for vanlige medisiner? Når skal det gå opp for folk at svaret på utsagnet "du kan ikke bevise at dette ikke kan virke" er at det er den som hevder virkningen, som skal bevise den?

Arrgh. Jeg trenger tydeligvis mer kaffe… 

Oppdatering: En liten økonomisk beregning: I følge Dagbladets priskalkulator koster en helside rubrikkannonser kr 83.220. Sex- og spåkoneannonsene tar to hele sider, la oss si 80000 kr. brutto pr. side x 2 sider x ca. 350 utgivelser, og du har 56 millioner kroner. Dette tilsvarer omtrent driftsresultatet for 3/4 av 2004. Integritet eller overskudd, med andre ord.

Pastafari er tingen

Edge.org, et nettsted for tanker om teknologi og fremtid (som av og til kan bli litt for intellektuelt snobbete for sitt eget beste) har publisert Daniel Dennetts «Show me the science«, et tilsvar til de som ønsker at skolebarn (akkurat nå i Kansas, men dette er i ferd med å spre seg til en rekke av de «røde» statene i USA) skal lære at Darwins utviklingslære er en teori det står mye strid om. Essayet er et glimrende innlegg mot kvakksalveri og mangel på vitenskaplighet i det hele tatt. Dennett har forøvrig skrevet en av de beste populærvitenskaplige bøkene om kognitiv vitenskap jeg har lest: Consciousness explained, hvor han går til rette med vår oppfatning om at bare fordi noe ser organisert ut, så må noen ha organisert det.
Et problem med dette er, som Dennett påpeker, at vitenskaplighet krever vitenskaplig metode, mens de som er for kreasjonisme (eller homøopati, magnetterapi eller for den saks skyld The Five Percent Community) ikke forholder seg til beviskrav i det hele tatt. Tvert imot sier de bare at «du kan ikke vite at dette ikke virker» og fortsetter som før, mens de skaffer seg institutter, utdannelser og lærebøker slik at de ser ut som det de forsøker å utkonkurrere.
Det ser ut til at vi mennesker trenger en oppfatning om at det er en hensikt med at vi er er til, og at ting vil bryte sammen i et umoralsk kaos uten en eller annen høyere autoriet, som holder oss i ørene og peker ut hvorfor. Det er greit nok på et personlig plan, men i samfunnsmessig perspektiv må vi kunne lære oss at statistikk ikke fungerer for enkeltpersoner. Og jeg har sett litt for mange mennesker med sykdommer bruke litt for mange penger på kvakksalvere til at jeg synes samfunnet bare kan la dette fortsette.

Jeg tror vitenskap og vitenskapeligheten må ta et blad av motstandernes bok – og gjøre slik som Pastafarianerne, som nå krever at i Kansas må skolebarna også lære om at det ikke er umulig at universet ble skapt av et Flying Spaghetti Monster, noe som har gitt seg utslag i utbredt spaghetti-spising overalt. Selv om dette er et klart parodisk fenomen, har de forsåvidt rett i at det er like vanskelig å motbevise dette som kreasjonisme.
Det er mange krav til vitenskaplighet, men et av hovedpoengene er at teorier skal fremsettes slik at de kan motbevises – falsifiseres – hvilket vil si at man ikke bare må påvise en sammenheng, man må også forklare hvorfor. Vitenskaplighet krever også at hvis teorien er motbevist, så forsvinner den. Problemet med religion forkledd som kvasi-vitenskap (som homøopati, kreasjonisme eller frenologi) er at uansett hvor mange ganger teorien er motbevist, fortsetter tilhengerne å hevde at teorien holder.
Når vitenskapsmenn har motbevist noe, er de ferdig med debatten. For kvakksalvere og religiøse fusentaster har den da såvidt begynt. Konsekvensene ser man i Kansas, og i godtroende menneskers helseutgifter og investeringsbudsjett. Kanskje på tide å starte en parodibehandling og søke Trygdekontoret om refusjonsrett?