Hvorfor Blockchain er viktig

economist-cover-blockchainDet skrives og snakkes mye om Blockchain om dagen – i the Economist for eksempel. Her hjemme har Bankenes Standardiseringkontor og Evry skrevet perspektivrapporter. Min reaksjon da jeg først ble oppmerksom på Blockchain (telefonsamtaler med folk fra MIT, og et besøk på Accenture’s teknologisenter i Sophia Antipolis i fjor høst) var at

  1. Dette er en svært viktig teknologi, fordi den løser et vanskelig (det vil si hva teknologer kaller vanskelig) og viktig problem, nemlig å tillate distribuert og anonymisert autentisering.
  2. Denne teknologien føles litt som Internett da det kom på 90-tallet, og jeg måtte forklare om og om igjen hvorfor dette var viktig…

La oss ta teknologien først: Blockchain tillater altså distribuert og anonymisert autentisering. Tidligere, for at noe skal kunne autentiseres (bekreftes) må man enten ha en sentral autoriet som holder orden på alt mulig (som en bank, et folkeregister, en helsemyndighet) og da har man kunne ha anonymitet i den forstand at den enkelte aktørs identitet er skjult – men den sentrale autoriteten vil vite hvem du er. Dette er helt greit i et land som Norge, der vi stoler på myndighetene, men ikke like greit mange andre steder i verden. Alternativt kan man la være å ha en sentral autoriet, og i stedet gjøre alle transaksjoner synlige. Dette er det Wikipedia gjør, for eksempel – alle artikler (som denne om Blockchain) har en historie-side som viser alle endringer som er gjort siden siden ble opprettet.

Med andre ord: Anonymitet krever noen som kjenner identitet. Bekreftelse uten sentral autoritet krever full åpenhet.

Anonymitet og ettersporbarhet – samtidig

Det finnes situasjoner i samfunnet der vi vil ha anonymisert bekreftelse uten sentral kontroll – folkeavstemninger, for eksempel. Der bekrefter vi vår identitet ved å legitimere oss før vi går inn i stemmelokalet, men hva vi faktisk stemmer der inne – hvilken lapp vi legger i konvolutten – er det ingen som vet. Deretter telles stemmene opp, en langsom og distribuert prosess, som gir oss valgvaker og mange kommentarer. Prosessen er distribuert, men også etterprøvbar – man kan telle opp stemmesedlene om igjen. Den er svært vanskelig å påvirke, i den forstand at skal man endre resultatet må man kontrollere hundrevis av stemmelokaler og bestikke eller på annen måte påvirke massevis av kontrollører over hele landet. I et samfunn med fri presse er dette i praksis umulig, siden forsøk på påvirkning ville bli kjent.

Det har vært en masse forsøk på å digitialisere folkeavstemninger – men de har strandet på at det er vanskelig å forene kravet om anonymitet med ettersporbarhet. Hvis alle trykker på en knapp i stedet for å legge en stemmeseddel i en konvolutt, vil valgvaken være over et minutt etter at avstemningen er over. Ulempen er at man ikke har ettersporbarhet – hvis noen har tatt kontroll over datamaskinen, er det ikke mulig å bevise juks, medmindre endringene er svært store (f.eks. ved at alle stemmene i en valgkrets går til et parti.)

Blockchain fikser dette problemet ved at man bruker massevis av datamaskiner til å validere hver stemme – faktisk kunne man gjøre det på den måten at alle i Norge lastet ned et program (som kan verifiseres) til sin datamaskin, og så startet det når valget åpnet. Hvis man skal påvirke valideringen i en blockchain, må man skaffe seg kontroll over mer enn halvparten av maskinene som brukes til valideringen. Gitt at så og si alle stemmeberettigede har en maskin, vil det i praksis si at man må ta kontroll over halvparten av de som skal stemme, og det er jo bare en annen måte å stemme på. Gitt at hver enkelt stemme er validert, ville man også ha ettersporbarhet – alle får en stemme, og kan bruke den bare en gang.

Blockchains fremover

I dag diskuterer man blockchain-teknologien innenfor tre bruksområder: Kryptovalutaer som Bitcoin, ulike former for finansiell teknologi (bl.a. innenfor internasjonale pengeoverføringer, som i dag er dyrt og ofte kronglete, selv om det går elektronisk) og ulike former for offentlige registre, som f.eks. eiendomsregistre i korrupte land. Antakelig har vi bare sett begynnelsen på bruken av blockchain-teknologi – og selv om det finnes endel vanskeligheter rundt skalerbarhet, mistenker jeg at bruken av teknologien i mindre grad er et spørsmål om hva som er teknisk mulig enn et spørsmål om brukerakseptanse, prissetting, markedsandeler og nettverkseffekter. Akkurat som med sterk kryptografi, er dette et spørsmål om hvorvidt man klarer å gjøre det lett å bruke teknologien ved å inkludere den som standard i systemer man allerede bruker. Innenfor fintech er dette antakelig mulig fordi blockchain kan være billigere og involvere færre mellommenn. For offentlige registere er bildet vanskeligere – men det kan godt tenkes at man kan klare å skape alternative registere i land som har problemer med korrupsjon og vansker med å hevde eiendomsrett.

Personlig har jeg tro på valgteknologien – og det kan faktisk tenkes at dette kommer til å føre til at mange flere spørsmål blir lagt ut til avstemning, siden det er trygt, raskt og billig. På den annen side – jeg har en nabo som hvert valg inviterer til en svært hyggelig valgvake, og det hadde jo vært litt synd om den ble avsluttet kl. 20:01 hvert år…

Post-post-post

En av mine klienterfrimerker holder til i det store utland der man er litt mindre digital enn i Norge – og forlanger at jeg sender inn «originaler» når jeg har vært ute og reist. Jeg synes det er nokså ironisk, siden mesteparten av mine kvitteringer er utskrifter av PDF-dokumenter sent til meg fra SAS og Flytoget og andre tilbydere, men uansett tvinger det meg til å finne frem penn og konvolutt og frimerker og brevvekt og Postens prislister og, vel, det er forbausende hvor mye man kan glemme fordi man ikke gjør det så ofte.

I alle fall, dette fikk meg til å reflektere over det faktum at jeg ikke har sendt noe på papir på en evighet, i hvert fall ikke i privat sammenheng. Jeg har mottatt en hel masse, men det blir mindre av det også. Og nå vil myndighetene at vi skal velge oss en digital postkasse – valget står mellom Digipost og eBoks, uten at jeg klarer å oppfatte noen reell forskjell mellom dem. Hvor sikker denne postkassettjenesten er, er en annen ting – for et år siden var det snakk om ende-til-ende kryptering, men det står forbausende lite om hvilken sikkerhetsløsning som er valgt på norge.no og andre sider.

I Norge kan man stort sett stole på myndighetene, så det er vel like greit å velge en av tjenestene og bli ferdig med det. En hel del andre land er jeg ikke så sikker på. Det jeg er helt sikker på, er at politikere og en ganske stor del av myndighetene har absolutt null peiling på hva kryptering innebærer. Diskusjonen om FBIs krav om å åpne «bare denne ene» iPhonen til Apple viser i alle fall at man ikke forstår det enkle prinsippet at hvis det finnes bakdører inn i krypterte løsninger, er løsningen ikke lenger kryptert, uansett hvor mye vi stoler på myndighetene. De har nemlig en tendens til å slippe nøklene fri, litt for lett.

Det finnes løsninger på dette, som nok kommer til å bli bedre og mer skalerbare etterhvert. Problemet med kryptering (og mange andre sikkerhetsdiskusjoner) er at man faller mellom to stoler:

  1. Man vurderer løsninger ikke i forhold til dagens forhold, men til noe perfekt, og drøyer derfor med bruk at ny teknologi som kan gi gevinster med samme eller bedre sikkerhet enn man har nå. Et eksempel er helsevesenet, som har surret frem og tilbake med elektroniske journaler og annet. Da jeg jobbet som «sykepasser» (trøste og bære) på Rikshospitalet på tidlig 80-tall, fløt det papirjournaler overalt…og selv med en passordbeskyttet journalløsning kan man i alle fall finne innbrudd og holde folk ansvarlig.
  2. Man glemmer at hvis ikke alle har kryptering, er den ikke like verdifull – og så lager man sikre løsninger som er så vanskelig å bruke at folk ikke bruker dem. Jo lengre passordkrav, jo flere post-It lapper med passord under tastaturet.

Et tredje problem er politikere som ønsker å forby krypteringsteknologi, og ender opp med en situasjon der de eneste som har tilgang til kryptering er forbrytere…

Nuvel, dette er et langt tema. Og jeg skal en tur til postkassen. Hvis den fremdeles er der.

Norge og selvkjørende biler

Nok et innlegg i Dagens Næringsliv, denne gang skrevet sammen med Carl Störmer (som hadde idéen.)

(Fikk forresten en epost fra Troels Normann Mathisen, informasjonssjef i Stiftelsen Organdonasjon, som kunne opplyse at i Norge er det kun 7% av donerte organer som kommer fra trafikkofre, så for ham var det bare å sette i gang og innføre disse bilene… Stiftelsen Organdonasjon har forøvrig et aldeles utmerket donorkort, som alle bør fylle ut og ha i lommeboken.)

Les videre

SmartHelp på God morgen Norge

Fredrik Øvergård fra SmartHelp og Bjørn Kristiansen fra Norges Døveforbund var på God morgen Norge i morges for å snakke om appen, som hjelper alle, men særlig folk med kommunikasjonsproblemer, med å fortelle hjelpesentraler (eller hvem som helst annen) nøyaktig hvor de er. (Videoen under er tatt med håndholdt kamera – link til TV2s mye bedre versjon – med reklame – finner du her: http://www.tv2.no/v/1024080/)

(Tatt opp med håndholdt mobiltelefon, beklager noe urolig kamera og litt støy fra forbipasserende.) Du kan lese mer om denne appen og laste den ned gratis på Smarthelp.no.

Døveforbundet er blitt meget begeistret for denne appen av opplagte årsaker, men den fungerer over hele verden – da jeg skulle besøke en venn i Shanghai i forrige uke, sendte jeg posisjonen min med SmartHelp, og han kunne se hvor jeg var etterhvert som drosjen nærmet seg. Det er ikke bare i nødsituasjoner man kan ha bruk for å kommunisere hvor man er – det er ikke så lett å beskrive gatenavn og andre kjennemerker når alt er på kinesisk.

(For ordens skyld: Jeg er styremedlem i SmartHelp og har en liten aksjepost – mest fordi jeg synes det er viktig at denne typen tjenester finnes, og at de implementeres med fullt personvern.)

PS: (kl. 2100 samme dag) Døveforbundet oppfordrer nå sine medlemmer til å legge press på justisministeren for å skjære gjennom og gjøre denne appen tilgjengelig for alle nødsentraler i landet.

Smart113 – appen som finner deg

Smart113illustrasjonJeg har akseptert et tilbud om styreplass (og gjør en liten investering) i selskapet Råd AS, som er startet og ledes av min tidligere student Fredrik Øvergård. Fredrik er, som meg, opptatt av personvern, men han har også noen personlige erfaringer som gjør at han er mer enn alminnelig opptatt av raskt å kunne fortelle en nødhjelpsetat akkurat hvor han befinner seg. Som han selv sier:

fredrik-overgardDa jeg selv var utsatt for en alvorlig ulykke i 2008, kjørte ambulansen feil og brukte mye lengre tid på å finne frem enn det som kunne vært tilfellet om de hadde fått min nøyaktige posisjon med en gang.

Frem til denne opplevelsen hadde jeg trodd at nødmeldesentralene kunne få en god posisjon hvis noen ringte de, men [dagens] løsninger for mobiltelefonposisjonering har i de gode tilfellene i storbyene en nøyaktighet som starter på 1.5 km i radius og blir verre etter det. I distriktene kan det være flere mil.

Smertene med en brukken rygg og åndenøden som følge av skade på lungene, gjorde at hvert sekund føltes ut som en evighet. Jeg lå der og gispet etter luft og var redd for å dø. Frustrasjonen mens jeg hørte på naboer som snakket med nødmeldesentralen om at ambulansen kjørte feil, er ubeskrivelig. […] Denne opplevelsen er hvorfor vi har designet og bygd Smart113 for deg og Smart Decision Support for operatørene på en nødmeldesentral.

Med Smart113 vil du med fullt personvern kunne dele posisjonen din og annen tidskritisk informasjon med nødmeldesentraler i det øyeblikket du trenger det mest. Jeg håper det aldri blir deg, men realiteten er at det er hundrevis av nødanrop hver eneste dag. Og hver eneste gang må de først vite HVOR du er for å gi hjelp. Og jeg vet nå både hvor vondt det er å ligge der og trenge hjelp, og sitte der klar til å sende hjelp, men ikke vite hvor innringeren er.

Daglig bruk
Smart113meldingAppen Fredrik har utviklet kan ikke bare brukes til å kontakte nødmeldesentraler og fortelle dem hvor du er – den kan også brukes i det daglige, for eksempel når du skal plukke opp noen du kjenner. Jeg har tre døtre som skal hentes her og der og overalt, og de trenger å fortelle meg hvor de er. Det kan de gjøre med en egen knapp på Smart113 – og da får jeg en SMS med en lenke til et kart som viser akkurat hvor de er. Viktigst av alt er nok at denne lenken forsvinner etter 30 minutter – så de kan fortelle meg hvor de er, men ikke gi meg muligheten til å følge med på hvor de er hele tiden. Personvern, må vite.

Skal Smart113 bli en suksess, må den taes i bruk av enkeltpersoner og av ambulanse- og andre nødhjelpsentraler (og der hører det med endel smart softwareløsninger som gjør at man raskt kan kommunisere med mange innringere og dele informasjon med andre nødetater, mer om det siden). Smart113 har også mulighet for å kommunisere hvis du har enkelte vanskeligheter med det – du kan legge inn ulike typer helseinformasjon. for eksempel. Også her er personvern ivaretatt – alt er kryptert, og intet deles medmindre en nødsituasjon oppstår.

Derfor – last ned Smart113 (Android, iPhone) og ta den i bruk – i første omgang til å fortelle andre hvor du er, og så får vi jo bare håpe at du ikke vil ha bruk for å kontakte en nødhjelpsentral.

Smilekurs og sikkerhetsteater

Min gamle kollega Hans-Mathias Tjømøe irriterer seg over sikkerhetskontroll og andre prosesser på flyplasser og mener at smilekurs ikke er nok – det er for mye rot. Han får svar så hatten passer av Maria Willoch, som mener at det enkleste er å tilpasse seg og gjøre prosessen så enkel som mulig.

Jeg er enig med Willoch på kort sikt og med Hans-Mathias på lang sikt: Det enkleste er å være hyggelig og bli ferdig med det. Men mange av de sikkerhetskontrollene vi driver med øker ikke sikkerheten nevneverdig – de er der for at vi skal føle oss tryggere. Dette er hva Bruce Schneier, USAs fremste sikkerhetsekspert, kaller «sikkerhetsteater» – et skuespill som har til hensikt å få oss til å føle oss trygge og la politikerne vise seg som handlekraftige.

Etter 9/11 låste vi dørene til cockpit og begynte å tracke bagasjen aktivt. Samtidig endret holdningen til flykapring seg – en flykaprer vil nå ikke bli adlydt, men i stedet nedkjempet av passasjerer med livet som innsats. Deri ligger mesteparten av den sikkerheten vi trenger.

Så Hans Mathias har rett, i det store bildet. Det kan være litt vanskelig å overbevise den som regel hyggelige (og som regel svenske) sikkerhetsvakten på Gardermoen om det, siden vedkommende har liten innflytelse utover å tvinge deg til å ta ut iPad’en. Men et lite regnestykke på hva denne økte sikkerhetskontrollen koster og hvor mye sikkerhet den faktisk gir, hadde ikke vært så dumt.

Problemet i USA er faktisk at TSA nå er blitt en kjempearbeidsplass som ansetter en masse mennesker som ellers ikke hadde vært i jobb, siden de mangler kvalifikasjoner utover det å stirre på en detektor. Og dermed har sikkerhetsapparatet skapt sine egen etterspørsel…

For ikke å snakke om smilekursbransjen.