Når regien kommer i veien for budskapet

‘Naval tradition? Naval tradition? Monstrous. Nothing but rum, sodomy, prayers and the lash.’
Winston S. Churchill, ca. 1911

Den norske Opera: Billy Budd.
Musikk: Benjamin Britten. Libretto: E. M. Forster og Eric Crozier, basert på en roman av Herman Melville.
Regi: Annilese Miskimmon.

Dette kunne vært så bra. Bare jeg ikke hadde kunnet engelsk og bare jeg ikke hadde visst noe om marinehistorie.

John Relyea (høyre) som Claggart og Jacques Imbrailo som Billy Budd.

Herman Melvilles roman Billy Budd finner sted i 1797, på et engelsk 74-kanoners linjeskip. Den engelske marinen hadde opplevd to store mytterier (ved Spithead utenfor Portsmouth og Nore ved utløpet av Themsen, begge store ankerplasser for marineskip), man var i krig med Frankrike (som var ledet av et revolusjonært styre, Napoleon var ennå ikke var kommet til makten), og marineledelse og offiserer var nervøse for opprør i rekkene. Til skipet kommer så sjømannen Billy Budd, som alle liker, men som ved en misforståelse blir mistenkt for revolusjonære tendenser, samtidig som hans skjønnhet tiltrekker alle og skaper konflikter i et homofobisk samfunn der homoseksuell praksis var nokså utbredt. Det hele ender ikke godt, hverken for Billy Budd eller offiserene.

Det er mye å glede seg over i denne forestillingen, der så å si alle på scenen er menn (eller i alle fall skal forestille menn.) Librettoen er gripende og stiller viktige spørsmål på flere plan, rolleinnehaverne (spesielt hovedrollene) og orkester leverer solid, og selv om Benjamin Brittens musikk ikke er melodisk og dette ikke på noen måte er en hitparade a la Les Miserables, bør man kunne la seg fascinere.

Henging, pisking og et linjeskip…

Men.

Regissøren har ønsket å skape en atmosfære av klaustrofobi og aktualitet, og har derfor endret seilskipet til en undervannsbåt og tidspunktet til tidlig i annen verdenskrig, i følge programmet til engelskmennenes angrep på den Vichy-franske flåten ved Mers-el-Kébir i Algerie i juli 1940. Det er også de eneste endringene man har gjort, og dermed blir hele greia omtrent like troverdig som en gjennomsnitts Disney-tegnefilm. Det blir rett og slett for mange anakronismer.

Offiserene uttrykker sitt hat overfor franskmennene, tidsriktig for 1797, latterlig for annen verdenskrig – ingen i den engelske marinen fra Churchill og nedover ønsket angrepet, franskmennene var allierte og skytingen høyst motvillig. I en scene klager kapteinen over at vinden løyer slik at fienden slipper unna – vel, det finnes ikke seildrevne ubåter. Offiserene har (parade)uniformer fra annen verdenskrig, mannskapet har uniformer fra seilskutetiden. På en ubåt på tokt hadde alle – inkludert offiserene – skjegg, og røyking under dekk [i neddykket tilstand, se kommentar under] var og er av opplagte årsaker ikke tillatt. Meg bekjent var man svært forsiktig med røyking under dekk på seilskip også, på grunn av brannfaren, som er en årsak til at sjøfolk stort sett brukte skråtobakk. Billy Budd blir til slutt hengt «from the yardarm» (det vil si fra en del av masten) – vel, det finnes ingen master på en ubåt, den siste hengningen i den britiske marinen fant sted i 1860, pisking som avstraffelse ble forbudt av Parlamentet i 1879, og pressing – at folk ble kidnappet til å gjøre tjeneste i marinen – forsvant i 1813.

Historisk sett blir dette altså helt feil, men det kunne ha blitt tilgitt om ubåtstuntet ellers hadde vært vellykket. Problemet er at den ellers mesterlige scenografien der en ubåt dukker opp fra scenegulvet heller ikke er troverdig – til det er ubåten rett og slett ikke klaustrofobisk nok. Meg bekjent finnes det ingen ubåt (og knapt noe marinefartøy, historisk eller ikke) der man kan stå oppreist på et spisebord. Banjerdekket på et linjeskip, derimot – et 74-kanoners skip (som var det vanligste) var under femti meter langt men hadde en besetning på mellom 500 og 700. Det burde ikke være noe problem å få frem det klaustrofobiske i den settingen.

Regissørens lettvinte endring av tid og sted gir liten klaustrofobisk effekt og viser bare hvor lite man vet om, vel, tid og sted. Det hadde ikke vært vanskelig å endre litt på tekst og andre detaljer for å få dette litt mer riktig, og dermed troverdig – dilemmaet for kapteinen hva gjelder å dømme Billy Budd fordi man er brikke i et spill gjenspeiles i dilemmaet for britene da de måtte senke sine alliertes skip (1300 franske sjøfolk døde), og kunne vært en spennende parallell om man hadde tatt den helt ut, for eksempel.

Nå er ikke opera virkelighet – du vet det er opera når noen blir knivstukket og det kommer sang ut i stedet for blod – men her kommer regien i veien for både sangen og budskapet. Hensikten har kanskje vært å gjøre personene mer troverdige med frisyrer og klesdrakt som ligger tettere opp til nåtiden enn hårpisk (lang flette for mannskapet), knebukser og tresnutede hatter. Men ingen bestikker noen med gulldublonger under annen verdenskrig, ei heller hadde man «powder monkeys» (smågutter som bar pakker med krutt), ingen ubåt har noensinne bordet noe annet fartøy, eller for den saks skyld hatt noen tau å hale i, bortsett fra fortøyningene.

Det blir rett og slett for dumt.

Nuvel. Jeg er sikkert for opphengt i marinehistorie. Over til operabiten.

Peter Hoare som kaptein Vere (med altfor mange striper på uniformen, men det får holde nå….)

Det er 75 menn på scenen, og meg bekjent har ikke Norge så mange operasangere, så her har man (som i så mange andre sammenhenger) hentet inn utenlandsk arbeidskraft. Hovedrolleinnehaverne leverer solid – spesielt imponerer John Relyea (bass) som den tragiske skurken John Claggart, Peter Hoare (tenor) som kaptein Vere og selvfølgelig Jacques Imbrailo (baryton) som Billy Budd. Resten er mindre synlige, bortsett fra, bokstavlig talt, Kristinn Sigmundsson (bass) som kokken Dansker. Av de andre la jeg merke til fine prestasjoner fra Henrik Engelsviken (tenor) som Red Whiskers og Johannes Weisser (baryton) som Mr. Flint. Med så mange mannsstemmer blir det skikkelig trøkk i koret, men det er til tider litt for mye norsk aksent i utførelsen, noe jeg synes er litt rart gitt at det er musikere som synger – de burde høre det. Orkesteret er såvidt jeg kan bedømme upåklagelig (nær sagt som vanlig).

Alt i alt en fin opplevelse. Hvis man bare ikke hadde vært forbannet med en interesse for marinehistorie.

2 tanker på “Når regien kommer i veien for budskapet

  1. Røyking under dekk på ubåt var fullstendig kurant under WW2 og en god stund etterpå, faktisk helt til juni 2007 (!) for Royal Navys atomubåter.

    Under WW2 var regelen i RN at røyking under dekk var tillatt når båten var i overflatestilling, siden man da kjørte dieselmotorene og uansett hadde god lufting. Ingen røyking neddykket, og ingen røyking i tårnet eller på dekk nattestid, da gloen var synlig på avstand.

Legg igjen en kommentar til Espen Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s