As you like it

Nationaltheatret: Som dere vil (As You Like It), William Shakespeare.

somderevilslide8Etter sigende var det en gang en stortingsmann som ble spurt om hva han syntes om Peer Gynt – og han mente stykket var bra, men det var så fullt av sitater. Shakespeares stykker er likedan, og As You Like It (som Nasjonaltheatret kaller Som dere vil og dermed beviser at det skal en Ibsen til for å bevinge norske titler) er ikke noe unntak: Det er i dette stykket man finner monologen «All the world’s a stage, And all the men and women merely players; They have their exits and their entrances…» og som videre beskriver menneskets syv stadier fra spedbarn til den annen barndom.

Jeg skal ikke røpe hvordan, men i denne oppsetningen bruker man en litt overtydelig (mye av det Nationaltheatret gjør, er litt overtydelig) ironi der Jacques endelig får fremføre sin monolog, om enn som en parentes. For de som ikke husker de syv stadiene – her er kortversjonen Robert Conquest var så vennlig å lage som en limerick:

“Seven Ages: first puking and mewling
Then very pissed-off with your schooling
Then fucks, and then fights
Next judging chaps’ rights
Then sitting in slippers: then drooling.”

Nuvel.
Det er mye å glede seg over i denne forestillingen. Det er mange bra skuespillere, men hovedrolleinnehaverne (Kjersti Tveterås som Rosalyn/Ganymedes og Jonas Strand Gravli som Orlando) skinner, særlig hun som Ganymedes rett før pause, med jekk og uten øljekk. De har adskillig mer energi enn resten av ensemblet, med noen unntak: Fritjov Såheim som den onde hertugen (selv om han helt ikke klarer å slippe taket (hehe) i sosialarbeideren fra Lilyhammer), Mads Ousdal som Jacques, Eindride Eidsvold som narren Touchstone.

Man har valgt å la Bertine Zetlitz skrive musikk og fremføre den – og det gjør hun svært bra, som en krysning mellom Lill Lindfors og Lady Gaga. Musikken er enkel og litt repetitiv, men fungerer – og bandet (begge utkledd som William S. himself) er svært gode, særlig Andreas Bratlie som plystrer klokkeklart samtidig som han håndterer trommestikkene.
somderevilslide9
somderevilslide17
Scenografien er fremtredende og tildels genial – man starter med tablåer i tre, nesten fire etasjer og fortsetter med en genial firkantet busk som etterhvert inneholder de fleste av skuespillerne i ulike konstellasjoner. Scenografien truer med å ta litt overhånd en gang iblant – og «satiren» blir litt for enkel når en av rømlingene i Ardenskogen beskriver seg selv som «trist som faen.» Bondegutten William som vil ta sin kjære Phoebe til Esso-stasjonen for to cola og en full burgermeny blir litt flaut. Men musikken fungerer og showet virker, selv om det kunne strammes opp en tanke og man kanskje kunne få replikkene til å smelle litt fortere her og der.

Men Shakespeare fungerer jo, da. Selv i ironisk utgave.
somderevilslide12
IMG_2773 copyPS: Nationaltheatret tilbyr en «introduksjon» til noen av sine premierer (og noen av de vanlige forestillingene også.) Inger Merete Hobbelstad holdt et foredrag – glimrende skrevet og glimrende fremført – om stykkets handling, historiske plassering og hvordan det utfordrer kjønnsroller. Stykket er fra 1599 og hovedrollen spilles av en mann (kun mannlige skuespillere den gang, som alle som har sett Shakespeare in love vet) som spiller en kvinne som spiller en mann som spiller en kvinne. Det er komplisert, selv i våre dager, og må ha vært en sensasjon på Shakespeares tid. Det har, selv i dag, en hel del å si om hvordan vi spiller roller for å forholde oss til hverandre.

Anbefales – både introduksjon og stykke.
Advertisements