Et kunnskapsbasert Norge – IT og software

BI er i ferd med å dra igang et stort forskningsprosjekt kalt Et kunnskapsbasert Norge, ledet av Torger Reve og Amir Sasson. Dette prosjektet er av samme type som to tidligere, store forskningsprosjekter: Et konkurransedyktig Norge og Et verdiskapende Norge. Det første tok for seg faktorbaserte konkurransefortrinn, det andre så på næringsklynger og hvordan de oppstår og utvikles. Denne gangen skal vi kartlegge kunnskapsflyt innenfor næringsklynger – hvordan oppstår og spres kunnskapen som skaper næringsklynger, og hva skal til for at man skal kunne danne flere og sterkere kunnskapsbaserte næringklynger. Gitt at Norges økonomi i stor grad er basert på naturressurser og at vi over tid må bli mer kunnskapsbasert (hvis vi skal opprettholde velferden) er dette temaet hyperaktuelt.

Oppdatering 11. januar: Følg dette prosjektet som #norskIT på Twitter

Prosjektet tar for seg ti næringsklynger. Metodikken er ikke helt lagt ennå, men tanken er å kartlegge hvordan innovasjon og kunnskapsutvikling foregår innenfor hver av klyngene, basert på denne modellen:

 

image

Min oppgave innenfor dette prosjektet blir å kartlegge næringsklyngen IT og software, og til det vil jeg trenge hjelp – spesifikt bedrifter som er interessert i problemstillingen. Vi kommer til å begynne med å kartlegge hvem de ulike aktørene er, og deretter gå inn på enkeltselskaper (og konstellasjoner av selskaper som samhandler) og se på deres relasjoner til kunnskapsmiljøer, kunder, leverandører, forskningsinstitusjoner og investorer. Tanken er å komme opp med et statistikkgrunnlag og en rekke case-beskrivelser som gir forståelse og forhåpentligvis gode beslutningsunderlag både for aktørene innen hver klynge og for myndigheter.

Ta gjerne kontakt med undertegnede om du er interessert i mer informasjon eller har noe å bidra med!

Lesemengde og sosial intelligens

Hvorfor har nordmenn slike fordommer mot intellektuelle prestasjoner?

En av kommentarene til Frode Saugestads kronikk i Aftenposten (som jeg tidligere har kommentert) sier i et nøtteskall noe om "folk flests" fordommer mot lærdom og ambisjoner. Signaturen kathrinem (det er ca. kommentar nummer 46 i denne diskusjonen) skriver:

Frode Saugstad, jeg gir deg en utfordring: Du som mener Harvardstudenter leser ett års "norsk pensum" på en måned, kan du da ta medisinstudiet mitt på et halvt år? Dette gleder jeg meg til å se! Jeg har kilo på kilo med bøker ventende på deg. Også lurer jeg på: harvardstudenter som leser ett år på en måned, har de sosial intelligens? Hvordan fungerer de egentlig sånn utenom Harvard?

Her er det to påstander som fremkommer:

  1. Vedkommende tviler på om det egentlig er mulig å lese et års norsk pensum på en måned.
  2. Folk som er i stand til denslags (om de finnes), kan i hvert fall ikke ha sosial intelligens.

Dette kan imøtegåes ganske kort:

  1. Det er ikke bare fullt mulig, men ganske enkelt, å lese et norsk pensum på en måned, i hvert fall nok til å stå til eksamen. Medisinerstudiet er ikke et gjennomsnittlig norsk universitetsstudium hva arbeidsmengde angår, men det finnes helt sikkert folk som klarer det på en måned også.
  2. Studenter ved eliteuniversiteter er etter min oppfatning mer sosialt intelligente enn gjennomsnittstudenten. Men siden jeg ikke har sett studier av dette, kan jeg jo gi et eksempel: Barack Obama – førstemann i sitt kull ved Harvard Law School. Han bør vel kunne sies å fungere brukbart også utenfor Harvard.

Jeg skal utdype begge svar med egen erfaring, siden jeg nå engang har studert der borte.

Dette at man rett og slett ikke tror det er mulig å ta til seg så mye kunnskap på så kort tid er kanskje det minste problemet. La meg ta en analogi: Jeg er en gjennomsnittlig norsk langrennsskiløper – habil på tur, har teknikken, men har aldri gått aktivt. For noen år siden, mens jeg så Holmenkollens 50-kilometer ute i Marka, gjorde jeg meg den refleksjonen at eliteskiløperne ikke bare holdt et høyere tempo enn jeg kunne klare å komme opp i, men at de holdt det tempoet i 50 km. De var altså mange ganger bedre enn meg – noe som kunne være vanskelig å tro, men det er jo lett å måle fysiske prestasjoner.

Det er mye større relative forskjeller på mentale prestasjoner enn fysiske – men de er mindre synlige. For å ta arbeidsmengde først: I det første semesteret på DBA-studiet på Harvard Business School, høsten 1990, hadde jeg fem kurs, alle obligatoriske. Kursene gikk over 13-15 uker. Tre av kursene var "lesekurs" for å lese seg opp på et fagområde, de andre var kvantitative (statistikk og mikroøkonomi). I et av lesekursene (strategi) hadde vi to bøker å lese og sammenligne stort sett hver uke, totalt 22 bøker. I det andre (MIS) hadde vi stort sett en bok hver uke. I det tredje (organisasjonspsykologi, som ble forelest for bachelor, master og doktorgradsstudenter samtidig) hadde vi 80 akademiske artikler + 40 ekstra for doktorgradsstudentene. Disse lesemengdene er på ingen måte uvanlige for den typen eliteuniversiteter Harvard tilhører.

Jeg kom meg gjennom alt sammen unntatt mikroøkonomien, tildels med gode karakterer. Det samme gjorde 10 av mine 11 medstudenter. Det skyldtes hurtiglesningsteknikk, gode notater (jeg hadde lært meg touch og tok alt på PC, går stadig tilbake til disse notatene), svært lange arbeidsdager og godt samarbeid studentene i mellom (vi laget kollokviegrupper for å diskutere og hjelpe hverandre med notater og oppgaver.) Jeg hadde også fordelen av å kunne statistikk fra før, så jeg kunne slappe litt av i det faget.

Hva gjelder sosial intelligens – mine studiekolleger (fra USA, Guatemala, Japan, Canada og altså Norge) var noen av de mest interessante mennesker jeg noensinne har møtt. En hadde startet et kontorutstyrsfirma, en annen hadde vært konsulent over hele verden, en tredje hadde jobbet med sultproblemer for FNs matvareprogram i Latin-Amerika, en fjerde med utvikling av språkgjenkjenningssystemer for IBM, bare for å nevne noen. Stimulerende diskusjoner om samfunnsspørsmål, litteratur og sport (jeg lærte mye om amerikanske idrettsgrener) i alle lunsjpauser. Noen var, på amerikaneres vis, svært opptatt av ulike former for veldedig arbeid. Noen trente hardt ved siden av studiene. En av dem holdt bryllup for sin eldste datter sommeren etter. To av mine kolleger giftet seg etterhvert – de bor nå i Singapore. Vi hadde en litt innesluttet og eksentrisk kar, og en meget taus kvinne – men de var absolutt med og ga sitt bidrag til samarbeidet. Gruppen var humørfylt, støttet hverandre, og jeg regner dem stadig som gode venner og fortrolige – nettopp fordi vi gikk gjennom et så hardt studium sammen.

Jeg vet ikke hva en "gjennomsnittlig" lesemengde er på et norsk universitetsstudium, men ut fra et kurs på BI eller hva min eldste datter studerte på Blindern vil jeg si det er omtrent fire kurs pr. semester, 1-3 bøker, gjerne sammenfattende, til hvert kurs, samt toppen 15-20 artikler i tillegg. Med andre ord, for en som er vant til Harvards lesepress, er det ikke er noe om helst problem å klare et gjennomsnittlig norsk pensum på en måned. Og la meg si det med en gang – jeg jobbet svært hardt med mitt studium, men noen av mine medstudenter virket som det tok det hele nokså enkelt. To av dem hadde faktisk begynt på et doktorgradsstudium for å trappe litt ned på arbeidspresset…

Det er klart min erfaring ikke utgjør noe forskningsmessig datagrunnlag, men jeg har altså observasjoner der de fleste bare har fordommer. Jeg har ikke noe problem med å akseptere at mennesker kan gå på ski eller løpe maraton på nivåer høyt over meg – uten at det gjør dem til monstre uten sosial intelligens. Min erfaring tilsier at det samme gjelder for mentale prestasjoner.

Så hvorfor har vi den fordommen at folk som kan lære mye fort må være sosialt uintelligente?

Jeg tror det ligger en underforstått Kalvinisme i den norske folkesjel – "hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg", for å sitere Bjørnson. Det skal liksom være balanse i regnskapet. Rike folk er sikkert ikke lykkelige. Skolelys har nok en mørk side og kan i hvert fall ikke være gode i idrett. Så ser man ikke Jo Nesbø, som var fotballspiller i landslagsklasse, musiker, siviløkonom (han bygget opp DnBs valutatrading) og krimforfatter.

Det går nok til helsike for ham også, skal du se. Ellers hadde det jo ikke vært rettferdighet i verden.

Oppdatering 6. januar 2010: Jeg krysspostet denne til min blogg i Aftenposten – og der begynner det å bli endel bra kommentarer!