Universitetskriteriensisk

Trond Berg Eriksen har en interessant kommentar til universitetsdebatten, i form av en Morgenblad-anmeldelse av en Jens Erik Kristensens antologi Ideer om et universitet. Han påpeker at den naturvitenskaplige grunnforskningen universitetene idag fremholder som sin arv ikke startet innenfor institusjonene, for der var det for mye kontroll fra kirke eller konge. Innenfor teknologiforskning skjer det samme, om enn av andre årsaker – idag er akademia langt etter praksis (med hederlige unntak, naturligvis).

Jeg likte særlig hans avsluttende avsnitt:

Man taler ikke lenger om forskning, undervisning eller dannelse med disse virksomhetenes egne ord, men kaster seg inn i en byråkratisk tungetale som henter brokker fra økonomi, ledelsesfilosofi og alminnelig pedagogisk psykobabbel. Hensikten er åpenbart å utelukke forskere og fagfolk fra styringen med deres egen arbeidssituasjon. Bare de som kjenner kodene, har talerett.

Som noe ukomfortabel økonom her kan jeg bare si meg enig. Et universitet er definert ut fra hva det gjør, ikke ut fra hvem som eier det eller hvor stort det er. Og derfor bør ikke økonomiske kriterier avgjøre hva som er et universitet.

Én tanke på “Universitetskriteriensisk

  1. Universitetene (i likhet med flere andre deler av offentlig sektor) er i ferd med å nedlesses i tulleoppgaver påkrevd av det stadig voksende evalueringsbyråkratiet.
    «byråkratisk tungetale som henter brokker fra økonomi, ledelsesfilosofi og alminnelig pedagogisk psykobabbel» er den mest presise beskrivelsen jeg har hørt om språkføringen som evalueringsbyråkratiet inntåker seg i! Derimot er jeg ikke enig med TBE om hva som er hensikten med dette språket.
    En svært stor del av forskeres arbeid går med til evaluering av hverandres forskning. Dette gjennom anmeldelser av hverandres bøker, vurdering av artikler, komitearbeid etc. Men siden denne evalueringen er kvalitativ, kreves det at en faktisk har peiling på fagfeltet for å forstå evalueringene. Dermed er forskningsbyråkrater og «de bevilgende myndigheter» avskåret fra å blande seg inn i tildeling av midler og å drive politisk og administrativ detaljstyring av forskningen. For at forskningsadministratorer og politikere skal kunne styre (og det liker de jo) må forskningsinnsatsen «oversettes» til kvantitative mål med indikatorer der fagenes egenart skrelles vekk. Dette er årsaken til forskningsbyråkratiets forkjærlighet for bibliometri, «tellekanter», publiseringspoeng og ISI-impact factor. Med disse virkemidlene kan en forsøke å rangere og prioritere forskningsbevilgninger uten å ha noen kunnskaper om hva denne forskningen handler om.
    For noen år siden jobbet jeg som forskningsbyråkrat og skulle som en av oppgavene skumme gjennom 2500 sider med evalueringsrapporter fra NFR på en uke for å lete etter «styringssignaler». Da fikk jeg tidenes overdose av alminnelig pedagogisk psykobabbel ispedd management og økonomi. Hadde slike evalueringsrapporter vært evaluert etter samme kvalitetskriterier som vitenskapelig forskning vurderes etter, ville de aldri vært publisert! Likevel skulle de danne grunnlag for hvilken forskning som skulle utøves og hvem som skulle tildeles penger…

Det er stengt for kommentarer.