Hjelpeløs eksamenavvikling

I serien "ting jeg ikke helt fikk skrevet ferdig" kommer her et tenkt innlegg om det tydeligvis nært forestående sammenbrudd i videregående skole som en følge av at elevene skal få bruke alle hjelpemidler. Av og til blir man så sliten….

Lærere uten hjelpemidler

Espen Andersen, april 2007

Alle hjelpemidler skal tillates til eksamen i videregående skole, og lærere protesterer med uttalelser om at "vi trodde det var kunnskap som skulle testes med Kunnskapsløftet." Til overmål skal eksamensformen virke sosialt stratifiserende fordi barn med ressurssterke foreldre kan få hjelp til å strukturere informasjonen. Som om ikke det gjelder enhver form for eksaminering.

Jeg tok min første eksamen med bruk av PC høsten 1990, altså for 16,5 år siden. De siste ti årene har alle eksamener jeg har arrangert vært med alle hjelpemidler (inklusive PC). Ikke bare er denne måten å eksaminere på lettere, rent operasjonelt, men den er mer meningsfull rent pedagogisk. Man bør huske at kunnskapsarbeid ikke lenger dreier seg om å huske et avgrenset stykke pensum. Kunnskap, i form av faktaopplysninger, er nå fritt tilgjengelig elektronisk. Evaluering bør da teste elevenes evne til å forstå problemstillinger og bruke kunnskap på dem. Man kan selvfølgelig ikke bruke de samme spørsmål som man har gjort før, men må lage nye oppgaver som tvinger eleven ikke bare til å finne relevant kunnskap, men også til å tolke den og fremstille sine konklusjoner i en språkdrakt og med en argumentasjonsteknikk som virkelig får vist hva de er gode for.

Bekymringen for en del lærere er naturligvis at de ikke lenger kan gjenbruke eksamensbesvarelser fra tidligere år eller spørre etter enkle ting fra pensum. Da kan nemlig elevene finne svarene på Internett eller lese seg til fakta i subversiell litteratur som Wikipedia. Denne innstillingen minner meg om leger som klager over kunnskapsrike pasienter, som dukker opp med tykke utskriftbunker fra Internett, kan mer om sin sykdom enn legen, og ikke viser den fornødne ydmykhet overfor autoriteter.

Den unge mann eller kvinne som sier at de blåser i pensum og skal sette seg til for å lese på Wikipedia i stedet, har ganske enkelt forstått hva kunnskapssamfunnet handler om. Så gjenstår det å se om de kan formidle og tolke den kunnskapen på en måte som læreren kan forstå og sette pris på. Jeg er ikke optimistisk, på lærernes vegne.

Hva gjelder problemet med at elever finner svarene på Internett eller laster ned ferdig skrevne stiler, så er løsningen enkel: Internett. Hvis man finner velformulerte setninger man lurer på om elevene har skrevet selv, last dem inn i Google eller et annet spørreprogram (sesam.no for norske tekster) og man får øyeblikkelig rede på hvor de er kopiert fra. Deretter stryker man eleven – ikke nedsatt karakter, men øyeblikkelig stryk – for plagiat. Hvis dette er kjent på forhånd, vil de fleste elever forstå at det er enklere (og sikrere) å skrive teksten selv enn å risikere sin eksamen med klipp-og-lim. (Det finnes også utmerkede automatiserte løsninger som SafeAssignment og Turnitin, men de krever elektronisk innlevering.)

Ny teknologi fordrer nye arbeidsformer. Kunnskap tilgjengelig i nye former krever nye eksamineringsmetoder. Så enkelt er det.

Til lærerne der ute: Slutt med sytingen og bli gode på elektronisk basert kunnskap, søketeknologi, og effektiv bruk av data. Til elevene: Det hjelper ikke å drasse inn masse hjelpemidler hvis du ikke har kunnskaper nok til ikke å trenge dem. En av mine studenter dukket opp på en eksamen med en 80-liters ryggsekk full av bøker og notater. Han gjorde det ikke bedre enn de andre av den grunn, kanskje snarere tvert i mot, siden han trodde svaret lå i bokstabelen heller enn i eget hode.

Edvard Munch sa engang at han ikke fryktet sin tids nye teknologi – fotografiet – så lenge det ikke kunne brukes i himmelen eller helvete. De lærere som frykter Internett, har ganske enkelt ikke forstått hva kunnskap i et kunnskapssamfunn er. Jeg håper ikke de får lov til å sette dagsorden ut fra den oppfatningen.

Advertisements