Jon om LMS

Jon Hoem har et glimrende innlegg om LMS og andre verktøy for digital læring og kunnskapsproduksjon. Jeg er svært enig (1, 2, 3) i hans beskrivelse av problemene med tradisjonelle LMS – deres fokus på brukervennlighet heller enn brukelighet gjør at utviklingen av bruk av digitale verktøy i undervisning og kunnskapsproduksjon stagnerer på et mellomnivå, hvor man automatiserer de rene produksjonsprosessene (som kopiering og utdeling av materiale) fremfor å lage nye modeller for læring og samarbeid. Det er alltid slik med teknologi, men innenfor skoleverket, som har så lite fremdrift i seg selv, er denne bremsen på utviklingen ekstra uheldig.

Finnmark igjen

Kommuner i FinnmarkFor noen uker siden hadde Kåre Tannvik og jeg en kronikk i Aftenposten, der vi skrev om nødvendigheten av at Finnmark (og for den saks skyld en rekke andre steder i Norge) slutter å forsøke å bevare verden slik den er og heller forsøker å tilpasse seg en verden preget av kunnskaps- og servicenæring.

Det ble selvfølgelig en hel del diskusjon og frem og tilbake, jeg var på radioen og Kåre, som er lokal og adskillig mer direkte enn jeg er, deltok i et innringningsprogram. En av de tingene som frustrerte meg (selv om jeg visste det ville bli slik) er at man hang seg opp i en relativt liten side av kronikken, nemlig det at "for at noe skal leve, må noe dø" – i dette tilfelle må man legge ned endel kommuner og andre institusjoner for å frigjøre arbeidskraft og andre ressurser til å bygge fremtiden.

Jeg vet selvfølgelig ikke noe særlig om detaljer her, men så fikk jeg en hyggelig telefon med påfølgende faks fra Arne Olav Wahl, næringsdrivende i Båtsfjord. Han har laget sitt eget forslag til kommunesammenslåing, hvor han tar Finnmarks 19 kommuner og slår dem sammen til 5 (se illustrasjon). I mange tilfelle er det allerede ganske stort samarbeid mellom disse kommunene, men som Arne sa: "Vi har kommuner med ned mot 800 innbyggere. Tenk om hver 800. innbygger i Oslo skulle gått rundt med ordførerkjede…."

Arne påpekte også at kommunikasjon i Finnmark blir vanskeliggjort fordi veinettet ikke er komplett, med disse eksemplene: Fra Vardø til Båtsfjord er det 240 km å kjøre. Direkte avstand er 85 km, og det gjenstår bare å bygge 20 km vei for å få det til. Tilsvarende er det 290 km å kjøre fra Hasvik til Hammerfest (pluss 1.5 time fergetur). Den direkte avstanden er 65 km + 15 minutters fergetur. Jeg kjenner ikke til detaljene her, men fra et kart ser det jo unektelig ut til at det er huller i nettverket – noe som vanskeliggjør bevegelse og dermed næringsliv.

Det finnes også en gruppe mennesker i Kirkenes som jobber med  å få knyttet Kirkenes til det russiske jernbanenettet – såvidt jeg vet mangler det 42 km på å få det til, noe som kunne gjøre Kirkenes til en utskipningshavn for russisk-produserte varer. I en verden med global produksjon og handel synes jeg det høres fornuftig ut – det blir ikke mindre logistikk fremover, for å si det forsiktig.

Disse forslagene har alle den store fordelen at de ser fremover – og at favoriserer investeringer som vil øke fleksibilitet og endringsevne. De er gode alternativer til de elendighetsbeskrivelsene man vanligvis hører. 

Oss nordmenn imellom II

For endel år siden arbeidet jeg i et stort internasjonalt konsulentfirma. En av mine kolleger var P…, en tynn og lang engelskmann med fabelaktig diksjon og en høyt utviklet sans for humor. Han hadde et forhold til Norge, for han hadde hatt et konsulentoppdrag for Norsk Hydro og i løpet av et år fløyet fra England til Oslo mer enn 100 ganger.

I de dager (før Schengen og 11. september) var det svært enkelt å komme seg gjennom passkontrollen til Norge – man trengte ikke å vise passet, det holdt å si "norsk" til passkontrolløren, og man slapp igjennom. Norsk er et språk det tar kort tid å lære seg (nokså få ord, relativt logisk grammatikk og stavemåte), men det tar mange år for de fleste utlendinger å bli kvitt alle spor av utenlandsk aksent (bare forsøk å få en utlending til å si ord som "tone" eller "halen".) Med andre ord, passkontrollørene hadde funnet en effektiv måte å skille nordmenn fra ikke-nordmenn på.

P… hadde bestemt seg for å forsøke å bli oppfattet som nordmann. Han trente og trente, og etterhvert kunne han si "norsk" uten spor av britisk aksent. Det hjalp ikke stort – passkontrollørene bare smilte og ristet på hodet, og ba om å få se passet. Og P… var frustrert – hvordan i all verden kunne de vite at han var engelskmann?

I hans tilfelle var det enkelt – han var tynn, blek i huden, hadde mørkt hår strøket rett tilbake, "stiff upper lipp" (han lignet faktisk litt på John Cleese) og, ikke minst, han gikk i krittstripedress med hvit skjorte og blå pullover. Om han hadde hatt Union Jack tatovert i pannen, hadde han ikke sett mer britisk ut. Ikke det at jeg hadde hjerte til å fortelle ham det. Og passkontrollen tok ham, hver gang. Med et smil.

Hvilket får meg til å undres litt – hva vil det egentlig si å være nordmann? En genetisk forklaring a la Norsk Språkråd (og, for den saks skyld, Tyskland) slår meg som uhyre primitiv. Språk er enklere – en nordmann er vel egentlig en person som snakker norsk (uansett hudfarge og pass) siden språket er for spesielt interesserte, og antall feil ved en slik forklaring er små i forhold til de mer formaliserte, som statsborgerskap (min sjef på BI er portugiser, men det er det ingen som ville ha gjettet ved å se på eller snakke med ham) eller hudfarge (spør Shazad Rana om den saken.)

Kunne vi ikke ganske enkelt definere en nordmann som en person som både oppfatter seg selv og oppfattes av omgivelsene som nordmann? La gå at det er en glidende definisjon, men i en stadig mer globalisert verden blir nasjonal tilhørighet mer og mer et spørsmål om valg (og ikke lenger et særlig viktig valg) enn noe annet. Og en person som gidder å definere seg selv som norsk bør vel egentlig fortjene å bli det?

(Dette er forøvrig blogget fra SAS’ flight mellom København og Beijing, et eller annet sted over Sibir. Takket være Boeings Connexion-tjeneste. Glimrende greier, og mye bedre enn B-filmer i høretelefoner.)  Det er da litt fantastisk at man kan blogge og sende epost over Sibir?

Oss nordmenn imellom

Språkrådets noe begrensende definisjon av ordet "nordmann" har skapt debatt, godt oppsummert av Knut Olav Åmås under tittelen "Negeren og nordmannen" (ikke på nett foreløpig, av en eller annen grunn.) Men det er Scruella de Ville i Morgenbladet (heller ikke på nett – burde ikke dette være elektronisk diskuterbart?) som viser absurditeten i presise tilhørighetsdefinisjoner, en debatt hun synes er preget av "språkteknisk nidkjærhet og politisk likhetsiver":

Da jeg kalte min venn Anwar for Tåsen-kurder ble han kjempesur, og jeg ble redd for at jeg hadde tråkket ham på tærne. De hadde jeg. Anwar var Nordberg-kurder, og sånn var det med den saken. Slikt kommer man ikke frem til med hjelp av språkteknisk nidkjærhet eller politisk likhetsiver.