De virkelig interessante samfunnsspørsmålene

Av og til lurer jeg på om det som diskuteres – i aviser og bloggosfære – er viktig. Man kan spørre seg: Hva er egentlig de vanskelige samfunnsspørsmålene som ikke blir diskutert, hvor den langsiktige løsningen ikke er klar og hvor man ikke ender opp med å gjemme seg bak en eller annen forslitt politisk, ideologisk eller religiøs instant-tanke. Her er noen av mine forslag:

  • hvordan skal man få istand velstandsutvikling i de tre fjerdedeler av verden som ennå ikke har nytt godt av globalisering – uten samtidig å skape et forurensningshelvete på grunn av økt energibruk? Matematikken holder ganske enkelt ikke (hvis Kina og India legger seg på vestlig gjennomsnittlig energibruk blir det varmt, både i været og politisk), og nye teknologier tar for lang tid. Og det nytter ikke å hevde at virkningene av økt forurensning ikke er så alvorlige, eller tro at man kan løse det ved at alle flytter på Grünerløkka og går til jobben. (Skjønt, pussig nok, storbyer er kanskje noe av det mest energieffektive som finnes.)
  • Hvor skal man sette grensen for hvor mye penger man skal bruke på helse? Stephen Posner har en glimrende oppsummering av en diskusjon av sammenhengen mellom helseutgifter og livslengde, hvor han nokså klarøyd ser at det er eldre personer som står for kostnadene, og en stor del innsatsen skjer for å forlenge et ikke særlig behagelig liv ikke særlig lenge. (Som vanlig har Gary Becker en glimrende kommentar.) Disse pengene kunne mye heller brukes til nett over barnesenger i Afrika, som Jeff Sachs sa på Skavlan sist fredag. Men hvordan få dette til? Kan jo ikke innføre ættestupa igjen…
  • Hvordan ha et meritokratisk samfunn uten å få et underklasse-problem? Ottar Brox skriver i Aftenposten om at vi kan komme til å få et Kuwait-samfunn i Norge, med rike nordmenn som gjør behagelige jobber (med fine titler for middelmådig utdanning) uten å være kvalifisert til dem, mens fattige innvandrere holder hjulene igang. Løsningen på dette er samfunn som er meritokratisk, hvor folk får jobb basert på evner og innsats. Men dette kan gi en effekt som i bygettoer i USA og kanskje Frankrike, hvor enhver som får det til, forsvinner. Hvor skal en underklasse finne sine ledere når alle lederemner forsvinner – uten at man skaper en "entitlement"-kultur som Ottar Brox skisserer, der en underklasse subsidieres i frykt for hva den kunne finne på uten sedativ pengeinfusjon.

Nuvel, det var tre. Det er sikkert flere – forslag?

5 tanker på “De virkelig interessante samfunnsspørsmålene

  1. De virkelig interessante samfunnsspørsmålene

    Av og til lurer jeg pÃ¥ om det som diskuteres – i aviser og bloggosfære – er viktig. Man kan spørre seg: Hva er egentlig de vanskelige samfunnsspørsmÃ¥lene som ikke blir diskutert, hvor den langsiktige løsningen ikke er klar og hvor man ikke ender …

  2. Det har vel vorte ei kjennsgjerning no at sosiale prosessar står i eit ekstremt misforhold til vitskapleg/teknologisk/finansielt mogleg i dagens informasjonssamfunn? Det er rett og slett ikkje mangel på pengar, informasjon eller tekniske mulegheiter som hindrar verda å gå framover lenger meinar eg, korkje i utviklingsland eller industrialiserte land. Enkelt og greit.
    Eit ferskt døme på at det ikkje er informasjonen det står på: Til og med etter at The American Geophysical Association i 2002 etter fleire tiårs diskusjon endeleg vart samde om at drivhuseffekten for det meste var menneskeskapt og ville få store konsekvensar for jordkloda, så skulle det ennå gå fleire år før dette byrjar å sige inn. Til og med i dag så er det mange som er skeptiske. Det er sunt med skepsis, men slik «jorda-er-kanskje-flat-likevel»-skepsis er berre for mykje av det gode.
    http://news.bbc.co.uk/2/hi/science/nature/5303574.stm
    Sjå også artikkelen:
    «Sharp sees solar power costs halving by 2010»
    Dette ekstreme misforholdet mellom mulegheiter og handling i informasjonssamfunnet har kanskje fått eit namn? Viss ikkje så kjem dette fenomenet til å få det ganske raskt trur eg. Framtidas leiarar vert dei som klarar å minske dette gapet.

  3. Pål – enig, men problemet er ikke å få til forståelsen, men å se en vei ut av uføret. Det er litt vanskelig å forklare folk i India eller Kina at de aldri skal få lov til å reise, selv om de har penger til det, fordi de industrialiserte landene har forurenset så mye at reising ikke lenger er mulig.
    For å noen skal gjøre noe, må de ha motivasjon og mulighet. Vi har vel etterhvert motivasjonen, om ikke nok, men det er dårligere stelt med muligheten.

  4. Vi har så lett for å se på kollektive løsninger snarere enn individuelle. For meg blir det viktigere og viktigere å stille spørsmålet hvordan vi – hver og en av oss – skal få bukt med vår grådighet. Med andre ord: Hvordan kan vi være lykkelig med mindre? Kan vi frigjøre oss fra begjæret, enten det uttrykkes i higen etter ting, makt, kontroll over andre eller anerkjennelse. Det er en «farligere» diskusjon, fordi den blir personlig – og peker på det ansvaret vi hver og en har for våre daglige handlinger. Derfor unngår vi den til fordel for systemdebatter – som er viktige – men altså etter mitt skjønn fortrenger den viktigste: hva skal til for at vi edrer vår atferd snarere enn andres.
    Det er slike ting jeg baler med for tiden og som er grunnen til at bloggen min ikke er oppdatert på to måneder. Det er som om ordene – ikke bare mine egne – men også deres, kjære medbloggere, har tappet sin kraft. Vi snakker og skriver, diskuterer og argumenterer mens vi opprettholder en atferd som våre etterkommere må synes uansvarlig.
    Jaa, det var dagens lille solstreif. Beklager. God helg.

Det er stengt for kommentarer.