Utdanning, ikke oppbevaring II

Aftenposten har den irriterende uvanen at de ikke legger ut alle elementer i en debatt – og, for den saks skyld at de ikke legger lenker i artikler, men unntaksvis rundt dem. Nok om det – det ble litt debatt av min kronikk "Utdanning, ikke oppbevaring", så her kommer mitt innlegg, med henvisninger til scans av de innleggene jeg svarer på (se også Tor Andres innlegg):

Enhetsskolen overmoden

Å lese reaksjonene på min kronikk "Utdanning, ikke oppbevaring" gir en beklemmende følelse av at skolepolitikere lever i den fiktive norsk-amerikanske småbyen Lake Wobegon – der alle barn er over gjennomsnittet.

Bjelland og Nygaard innleggStudentrepresentantene Bjelland og Nygaard ser ikke ut til å ha forstått hva jeg sier, og viser til en dansk undersøkelse fra 1995 (hvorfor ikke den sterkt kritiske norske fra 2003?) som viser at skolesystemet reproduserer sosiale klasser. De hopper elegant over at det er enhetsskolen som gjør dette!

I Oslo tar man inn basert mer på geografi enn karakterer, noe som favoriserer faglig svak vestkant fremfor faglig sterk østkant. Hvis ikke det fremmer reproduksjon av sosiale klasser, så vet ikke jeg.

Djupedal innlegg 6. august 2006Kunnskapsminister Djupedal er mindre dogmatisk: Han erkjenner problemet, er uenig i løsningen, og viser til rapporter som berømmer Norge for ikke å ha nivådeling, som gir større forskjeller. Men: Begge rapportene snakker om nivådeling i tidlig alder (inntil 12 år), ikke på videregående.

Differensiering løser ikke alle problemer, men kan hjelpe både flinke og svake: Flinke elever kan undervises i større klasser, med mer studiepreg og selvstendig arbeid, fordi mindre tid går med til disiplinering og motivering. Dette frigjør ressurser til de mindre flinke – man kan ha mindre klasser i svakere skoler. Man kunne også – formastelige tanke! – differensiere lærernes betaling: Bedre betalt jo svakere elever.

Når systemet ikke tillater differensiering, skjer den på utsiden, noe som i Norge vil si IB, Bjørknes, privatskoler av varierende kvalitet, og innkjøp av leilighet nær gode skoler. Med kontakter og penger utkonkurreres elever uten andre ressurser enn sine egne evner.

Videregående skole har middelmådige resultater, reproduserer sosiale klasser og er basert på at alle er like og skal behandles likt, uansett. Når resultater uteblir, og forutsetninger ikke holder, skal teorier revurderes.

Enhetsskolen, på videregående nivå, er overmoden for revurdering.

3 tanker på “Utdanning, ikke oppbevaring II

  1. Jeg tror – dessverre, for all del! – at de som skulle forstå dette, aldri vil ta deg alvorlig. Jeg har tenkt mye over de samme tingene, og over hvorfor problemstillingen virker absolutt urokkelig. Kanskje skyldes det at skolen ikke ser utdanning som sin primære oppgave, rett og slett. For eksempel: I skriftlig norsk får man utdelt noen oppgaver, overskrifter altså, la oss si til en prosatekst. Det er helt essesielt at man skriver noe til denne overskriften – i motsatt fall blir det stryk. Bare de aller færreste elevene vil komme i en profesjonell situasjon, hvor evnen til å skrive hva som helst på kommando blir belønnet. Likeledes er bare et absolutt minimum istand til å leve seg inn i skolens maskinelle fantasi, det vil si den pågjeldende tittelen. Mange norsklærere anbefaler at man velger noe annet enn å dikte selv – tekstanalyse, for eksempel. Når det kommer til poesi setter skolen karakterer på tolkningen av diktet. Den mener i all beskjedenhet at det er grenser for diktets fortolkningsmuligheter – og at den kjenner disse. Det er ikke så rent lite selvsikkert! Faktisk er det da også bare tøv. Å tolke dikt er øvelse i fullkommen tankefrihet. Den slags er det ellers ikke så mange av i skolen forøvrig, og det er det tilsynelatende en grunn til – hva nå det måtte være. Konklusjon: Det viktigste med faget norsk er ikke å lære seg å skrive eller lese, men å adlyde.

  2. Jeg tror – dessverre, for all del! – at de som skulle forstå dette, aldri vil ta deg alvorlig. Jeg har tenkt mye over de samme tingene, og over hvorfor problemstillingen virker absolutt urokkelig. Kanskje skyldes det at skolen ikke ser utdanning som sin primære oppgave, rett og slett. For eksempel: I skriftlig norsk får man utdelt noen oppgaver, overskrifter altså, la oss si til en prosatekst. Det er helt essesielt at man skriver noe til denne overskriften – i motsatt fall blir det stryk. Bare de aller færreste elevene vil komme i en profesjonell situasjon, hvor evnen til å skrive hva som helst på kommando blir belønnet. Likeledes er bare et absolutt minimum istand til å leve seg inn i skolens maskinelle fantasi, det vil si den pågjeldende tittelen. Mange norsklærere anbefaler at man velger noe annet enn å dikte selv – tekstanalyse, for eksempel. Når det kommer til poesi setter skolen karakterer på tolkningen av diktet. Den mener i all beskjedenhet at det er grenser for diktets fortolkningsmuligheter – og at den kjenner disse. Det er ikke så rent lite selvsikkert! Faktisk er det da også bare tøv. Å tolke dikt er øvelse i fullkommen tankefrihet. Den slags er det ellers ikke så mange av i skolen forøvrig, og det er det tilsynelatende en grunn til – hva nå det måtte være. Konklusjon: Det viktigste med faget norsk er ikke å lære seg å skrive eller lese, men å adlyde.

  3. Apropos feil fokusering, og forskjellen mellom flinke og dårlige elever på den norske skolen:
    Jeg søkte akkurat på google etter «lærer fra helvete» og kom inn på denne siden. Jeg må bare si at dette var en stor trøst! Jeg går på en videregående skole, allmenn studieretning, og ble akkurat slaktet ned av min religion og etikklærer som ikke ville lese min innføring fordi jeg ikke hadde halvannen linjeavstand. Jo da, jeg vet at jeg bure ha skrevet ut oppgaven med det, men det å nekte å levere en oppgave pga at linjeavstanden er feil synes jeg er helt på kanten. Jeg kommer nå mest sannsynlig til å gå ned en hel karakter i dette faget pga en fillefeil som ikke har noe å gjøre med faglig innhold og kompetansemål ovs å gjøre. Det er til og med verre en diktanalyse!

Det er stengt for kommentarer.