Handel med utdanning

Kristin Clemet etterlyser en debatt om handel med utdanning i siste utgave av Morgenbladet. Stadig flere studenter fra Norge studerer i utlandet, og vi får stadig flere utenlandske studenter. Hun peker på to mulige problemer med en økende kommersiell utveksling av studenter: Hvordan sikre at vi i Norge ikke får dårlige studenter, og hvordan sikre at rike land ikke dumper dårlig utdannelse på fattige land som har enorm etterspørsel og dårlige muligheter til selv å levere.

Jeg vet ikke, jeg. Norge er så dyrt å bo i (og nordmenn så lite imøtekommende) at lav kvalitet på utenlandske studenter etter mitt skjønn ikke er noe stort problem. I hvert fall har jeg ikke opplevd annet enn at mine utenlandske studenter er like gode som norske – svært ofte er de også flinkere, og definitivt mer arbeidssomme. Det ser ikke ut for meg som om problemet er å få tak i dem, men å få dem til å bli her etter at de er ferdige – ikke fordi de ikke vil, men fordi vi ikke gir dem jobb. Jeg har sett litt for mange av mine utenlandske studenter slite med å få jobb i norske firma, og det er ikke fordi de ikke er flinke nok.

Når det gjelder å dumpe dårlig utdannng i u-land, så er dette et problem. Etterspørselen er stor, og det er lett å åpne B-utgaver av egne utdanningsinstitusjoner i utlandet, eller å lage dårlige skoler i Norge og få inn utenlandske studenter, slik det skjedde med kinesiske studenter for noen år siden (skolen het Norsk Instrument Akademi, og gikk etterhvert konkurs).

Jeg er litt usikker på hva slags debatt Clemet etterlyser, men etter mitt skjønn er den største effekten av utdanningsmarkedet at konkurranse mellom utdanningsinstitusjoner innenlands blir mindre viktig enn konkurranse om å beholde så mange som mulig av de beste studentene i landet (eller i alle fall å få dem tilbake etter et utenlandsopphold) og samtidig tiltrekke seg så mange gode studenter fra utlandet som mulig. Vi måler ikke det nå – utenlandsstudenter kommer gjerne inn på ulike ordninger eller som utveksling – men synlighet i søkerdata og ulike former for sammenligninger av skoler vil gjøre dette synlig (og vi vil få lange diskusjoner om dette er bra eller ikke. Det er bra.)

Hva gjelder fattige lands utdanningsbehov, så starter de med å sende sine studenter utenlands, og mange blir der. Samtidig inviterer de utenlandske læreinstitusjoner til å etablere seg lokalt, ofte i samarbeid med egen institusjoner. (BI har en skole i Littauen, for eksempel, og et langvarig samarbeid med Fudan-universitetet i Kina.) Ettersom tiden går, blir de lokale skolene bedre og mer selvstendige (egen forskning, rekruttering av utenlandsutdannete egne borgere). Dette skjer i Kina (som er i ferd med å frigjøre seg, i alle fall innen business) og India (som har hatt glimrende utdanningsinstitusjoner lenge, og nå begynner å få tilbake sin diaspora av vellykkete teknologer til den raskt voksende tjenesteindustrien.)

Ettersom tiden går og dette markedet blir globalt og frigjort, vil studenter flyte til skoler etter kvalitet og spesialkunnskaper. Kvalitetskontrollen gjøres ved synlighet og etterhvert ved en mer formalisert form for "collaborative filtering", sannsynligvis elektronisk.

Selv har jeg tenkt praktisere litt i det globale markedet – jeg har fått et forelesningsoppdrag ved Indian School of Business i Hyderabad til våren. Jeg er ganske oppglødd over det – skolen er kjempebra og det skal bli en utfordring med hardt arbeidende studenter og en knakende god medforeleser. Men jeg lurer på om ikke mange nordmenn vil se på det å forelese i India som en form for u-hjelp?

3 tanker på “Handel med utdanning

  1. Norsk Omsorg.Forbund (se to bloggposter lenger ned)… Norsk Instrument.Akademi… Konklusjon: stol ikke på firmaer/organisasjoner som har mistenkelig ord.delings.feil i navnene sine.

  2. Hvorfor satser ikke Norge på å få inn fler (gode) utenlandsstudenter? Jeg har skrevet en lengre post om dette for en tid siden – http://carls.blogs.com/my_weblog/2005/05/tilbake_i_lande.html og tror det ville være bra for alle hvis vi startet vårt eget program ala Fulbright. et vesentlig handicap er vår manglende evne til å anerkjenne og jobbe med internasjonal kompetanse. Ved å trekke int. studenter til Norge i større grad vil vi bli bedre til å jobbe med utlendinger og vi vil få nettverk i andre land som f.eks. India.

Det er stengt for kommentarer.