Egeland om VG-land

Jan Olav Egeland, som jeg nylig hørte beskrevet som den eneste gjenværende skikkelige politiske skribenten i Dagbladet, har en oppgitt beskrivelse av dagens broiler-politikere.

Han har selvfølgelig rett, men man bør være klar over at dette er et resultat av politisk suksess mer enn noe annet. I en internasjonal markedsøkonomi blir politikere i mindre grad ideologer og i større grad administrerende direktører for sine land – deres handlngsrom blir begrenset ikke bare av overnasjonale traktater, men av det faktum at deres land konkurrerer om inntekter og har mer å tape enn å vinne på å være annerledes. Fargeløse politikere som kompromisser ivei (og som i stadig større grad er yrkespolitikere uten erfaring utenfor partiapparatet) er et resultat av politikkens økonomi – at de alle konkurrerer i et marked der det er stor verdi i å markere seg som annerledes men liten verdi i faktisk å være det.

Administrerende direktører er stort sett kjedelige personer, i alle fall utad, som sier selvfølgeligheter og ikke gjør store endringer sålenge ting går bra. Slik skal det være, og slik er det. Politisk kultur henger også igjen – i tider med store omveltninger får man inn folk med visjoner, karisma og gjennomføringsevne, som så enten blir hengende igjen eller rekrutterer folk som seg selv, selv etter at problemene er løst og etterspørselen etter fargerike ledere er redusert. Det er typisk at de politikerne som har fått gjort mest de siste årene – Kristin Clemet, Victor Norman, og Morten Meyer – har vært næringslivstyper som har reorganisert statsapparatet og basert sine politike aktiviteter på ikke-ideologisk grunnlag – med andre ord, de har importert et næringslivsledelsessyn inn i politikken.

Jeg synes de egentlig er greit. Demonstrasjonstog og generalstreiker har liten verdi i seg selv. Og dersom FrP noensinne kommer til makten, vil de møte samme virkelighet som SV nå står overfor, med et forklaringsproblem overfor en befolkning som plutselig har fått litt mindre skatt og svært mye dyrere boliglån.

I mellomtiden får vi godta at politikken føres via Nytt på Nytt.