Giftdeponiets urolige fremtid

Pumping av giftslamJeg bor slik til at jeg er nokså direkte berørt av giftslamdeponiet utenfor Malmøykalven, og har engasjert meg i noen grad i motstanden mot det. Et problem for en person som er så orientert mot vitenskap og kunnskap som jeg er, er at så og si alle fagfolk (med Statens Forurensningstilsyn i spissen) har gått god for at denne løsningen – at man graver opp slam fra store deler av Oslo havn og indre Oslofjord, for så å dumpe det på 60 meters dyp så og si samme sted – er miljømessig forsvarlig.

I dag ligger slammet direkte på sjøbunnen, og noe av det kan virvles opp av skipspropeller, annet må graves opp fordi det skal legges tunnel under Bjørvika. Alternativet var å kjøre slammet til NOAS-anlegget utenfor Holmestrand, for deponering på land. Når prosjektet er ferdig, skal slammet ligge i ro på 60 meters dyp, tildekket av ikke-forurenset masse.

Dette høres, logisk sett, egentlig greit ut. Det kan nok bli litt møkkete vann i en overgangsperiode, og det ville det nok bli uansett deponeringsmetode. Og når ting er ferdig, er i alle fall skitten samlet på et sted, i motsetning til at den nå ligger spredd ut over hele fjorden, i lag med tykkelse fra etpar centimeter til flere meter.

Når jeg allikevel er litt nervøs, skyldes det dels at det er noe ved dette prosjektet som går imot sunn fornuft: En debattant sammenlignet det med å gjøre fra seg i badekaret og så sitte stille for at skitten ikke skal spre seg. En annen sak er at jeg ikke helt stoler på alle parter i denne saken. Mer spesifikt har jeg vondt for å stole på Oslo Havn, som er ansvarlig for gjennomføringen av prosjektet, og vondt for å stole på landets politikere, som lett lar seg friste til kortsiktige beslutninger i denne som i mange andre saker.

For å ta den sunne fornuft først: Oslofjorden er, uansett hva man måtte mene om distriktspolitikk, et av landets viktigste friluftsområder. Fjorden brukes bokstavlig talt av millioner, fra kommuner som Oslo, Bærum, Asker, Nesodden, og så videre. Fjorden har blitt renere for hvert år som går (jeg har hatt anledning til å sjekke hvert år, og fra 70-tallet til i dag er forbedringen dramatisk), og oppleves idag som ren, vakker og tilgjengelig. Det er flott at vi nå skal rydde opp også den skjulte forurensingen. Men så – å grave den ned igjen midt i denne herligheten? Hva om noe går galt?

Så er det problemet med tilliten: Jeg har et gammelt plankart liggende, fra 60-tallet. Det viser en skisse til en utbygging av Oslo havn med støpte brygger fra Indre Bekkelaget via nordsiden av Ormøya, over Malmøysundet, med kaianlegg helt ut til Malmøykalven. (Hvis du kjører ut til Malmøya, vil du se at broen til Ormøya er smal og gammel, men broen fra Ormøya til Malmøya kjempestor. Jeg regner med at den er dimensjonert for lastebiltransport til havnen.) Denne utbyggingen ble stoppet. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg tror en grunn var at man fant sjeldne fossiler på Malmøya, og håper at det også var slik at noen besinnet seg og observerte at store skip faktisk ikke kan passere Drøbaksterskelen og at behovet for en kjempehavn nok var overdrevet. Takk og pris – for idag, ca. 45 år etter, innser vi at vakre naturområder ville blitt irreversibelt ødelagt med slik kortsiktig tenkning.Bernt Stilluf Karlsen

Oslo Havn er en organisasjon som kjemper for å beholde sin posisjon, med betydelig politisk prestisje investert, representert ved sin mektige styreleder Bernt Stilluf Karlsen (bildet). Havnen okkuperer noen av Norges fineste tomter, og bruker dem til lagring av containere og stykkgods. Disse områdene brukes idag ikke optimalt, hverken hva gjelder frakt (Drammen og Gøteborg kan brukes i stedet), som investering (boligtomter og nærmiljøer ville kaste langt mer av seg) eller arbeidsplasser (en diskret kontorblokk med konsulenter utgjør like mange arbeidsplasser som alle som er direkte ansatt i havnen). Oslo Havn er organisert som en stat i staten, og har til tider hatt en meget arrogant holdning overfor naboer og politikere.

Og denne organisasjonen, med tradisjon for politisk kameraderi og ansvarsfraskrivelse, skal være ansvarlig for gjennomføringen og kontrolleringen av et prosjekt hvis konsekvenser må sees i et hundreårsperspektiv? Beklager, men jeg stoler ikke på Oslo Havn i denne saken. (Og hvis du lurer på hvorfor, ta av til høyre fra Mosseveien rett etter bomstasjonen, og betrakt brakkebyen havnen har satt opp til venstre for inngangen. Den har vært lovet fjernet i mange år.)

Tilliten til politikerne er også nokså frynset, og den går på avslutningen av prosjektet. Det er, såvidt jeg kan se, ikke satt opp noen absolutt grense for hvor mye materiale som skal fylles ved Malmøykalven, ei heller noen tidsplan for når det skal sies stopp, deponiet forsegles, og erklæres fullt. Det kommer flere opprydninger i andre havner – og jeg er stygt redd for at nasjonale politikere vil la seg friste inn på en beslutningsvei preget av "klarer du den, så klarer du den også". For å si det med økonomispråk – man lar seg friste til marginalkostnadsbetraktninger for beslutninger der de faste kostnadene (økonomiske og politiske) er svært høye, hvor konsekvensene er usikre og fremtidige, og hvor Statens Forurensningstilsyn kan tvinges inn i betraktninger av typen "det er tross alt bedre med litt mer deponi på Malmøykalven enn at skitten skal bli liggende i havnen på Lysaker, Sandvika, etc.", særlig fordi man slipper nok en strid med lokale interesser som ikke ønsker deponi. Samtidig er konsekvensene langvarige og usikre. Bernt Stilluf Karlsen og miljøvernminister Helen Bjørnøy kommer til å være pensjonister eller til og med borte, før vi vet hva konsekvensen ble. Og fremtidige styrer og ledelser i Oslo Havn kan lett og med en viss rett hevde at de ikke kan holdes ansvarlige for hva deres forgjengere besluttet.

Vi vet lite om endringer i fremtidig teknologi og konsekvensen av andre utbygginger. Hva om man fjerner Drøbaksterskelen, slik at vannet i Oslofjorden skiftes ut hyppigere, og strømmen (og uroligheten på havbunnen) øker (slik Bellona sier at det allerede gjør)? Da blir det større båter inn i fjorden. Hva om vi får nye typer båter som lager mer uro i vannet og virvler opp slam? Hva om Oslo Havn ombestemmer seg (f.eks. fordi båttrafikken øker og man ønsker å unngå sundet mellom Langøyene og Husbergøya) og oppretter skipsleie sør for Husbergøya, rett over deponiet? Hva om Secora (firmaet som utfører deponeringen) gjør noe feil (de har allerede forsøkt seg med at det er mye billigere å bare dumpe slammet i stedet for å pumpe det i en slange hele veien ned)? Hva om tildekkingen av slammet ikke fungerer som forventet? Hva om Oslo Havn lar seg friste til å dumpe mye annet rart nedi der, f.eks. masser fra fastlandsutgravingen?

Som sagt, det er grun
n til uro. Jeg har i mange år fulgt litteratur og diskusjon om beslutninger om datasystemer, og konsekvensene ved å velge feil tidlig i prosessen. Dette prosjektet har strukturelle elementer som tilsier en høy sannsynlighet for feil beslutning. Det har en liten risiko for svært store konsekvenser. Og det strider mot sunn fornuft.

Jeg skulle ønske en politiker eller to hadde mage til å snu i denne saken, eller i det minste å binde seg selv til masten med absolutte krav til avslutning og gjennomføring. Det tror jeg fremtidige generasjoner vil takke dem for.

3 tanker på “Giftdeponiets urolige fremtid

  1. Jeg skjønner at du er skeptisk til Oslo Havn KF. Men jeg synes du, som veldig mange andre som er mot deponiet, glemmer et par viktige ting:
    – alternativet til å ikke deponere masser ved Malmøykalven er ikke en fjord uten sedimenter med miljøgifter. Det er uansett bare snakk om å mudre de grunneste områdene, og dekke til forurensede områder på dypere vann. Blant annet Malmøykalven, der det så vidt jeg har lest meg til, lekker ut PCB og PAH allerede idag. Argumentet ditt om at «noe kan skje» som frigjør giftstoffer fra dypvannsdeponiet, vil gjelde minst like sterkt for disse områdene.
    – alternativet med å bruke Langøya til å deponere massene fra mudringen tilsvarer omtrent et års levetid for dette anlegget. Jeg tror det er større risiko for at vi står på bar bakke i forhold til spesialavfall når dette er fullt i totusen-og-et-par-og-tyve enn at det skal begynne å lekke fra dypvannsdeponiet.
    – selv om dette er en stor operasjon, er det bare en liten del av den totale oppryddingen som er nødvenidg for at det skal bli trygt å spise fisk fanget langs kysten. Derfor er det ikke «bare» snakk om 50 – 100 millioner ekstra kostnader ved denne deponeringen.
    Du har mange hva om? formuleringer, som sikkert er fornuftige nok. Men hva om noen dumper en vaskemaskin fra Malmøybroa (like mye PCB som fra deponeringen)? Hva med båteierne rundt Paddehavet – hva om noen fremdeles bruker bånnstoff med tungmetaller? (TBTO brukes vel enda) Hva om noen av dem overskrider 5-kmops grensen i dette grunne og meget forurensede området (Båthavna ved Nesset er visst enda verre).

  2. Sverre,
    jeg skjønner ikke helt argumentasjonen din. Jeg mener ikke at man ikke skal rydde opp i havnen, men synes det er dumt å dumpe giften tilbake. Folk kan dumpe vaskemaskiner eller bruke gamle bunnstoffer uansett hva slags opprydning vi foretar oss.
    Jeg har sans for argumentet om at Langøya kan være full om 15 år, men da er det jo på tide å finne et annet, trygt oppholdssted for giftene. Ikke å fordele dem rundt omkring.
    Uansett – min tvil er som du påpeker ikke til resultatet om alt blir gjort riktig, men om noe går galt. Jeg stoler ikke på utøverne her. De har bommet før, og viser en arroganse (jfr. diskusjonen om havneutbyggingen og Fjordbyen) som ikke lover godt.

Det er stengt for kommentarer.