Dysleksi/kalkuli/diagnoseri

Hjorthen skriver om "Jakten på diagnosene" og Morgenbladet har en artikkel om "Dysleksi som konstruksjon". Begge tar opp en debatt som har vært ført lenge i USA – om vi ikke overdiagnostiserer og tildels medisinerer (det er idag lange morgenkøer av gutter som skal ha Ritalin utenfor skolesøsters kontor på mange skoler i USA) oss unna manglende lærerautoritet, generelle lærevansker, for mye stillesitting for gutter i oppveksten og fremfor alt en dreining av samfunnet fra kroppsarbeid til hjernearbeid.

I gamle dager var arbeidergutten som aldri fikk utdannelse en stadig tilbakevendende klisjé. Nå begynner jeg snart å lure på om ikke neste versjon er vestkant-gutten som ikke får lov av sine velutdannede foreldre til å bli det han har evner til, nemlig snekker eller butikkekspeditør. En klassereise kan gå begge veier, men det er tydeligvis bare en vei som er sosialt akseptabel, og da kun i annen generasjon.

Femininisering av skolen er muligens et problem – jeg har sett at mannlige lærere med autoritet kan rette opp gutter som ikke følger med, rett og slett fordi de er et eksempel til etterfølgelse. Ikke for det – jeg har sett kvinnelige lærere med autoritet også: En av mine barns lærere var opp i kvinne, liten og nett, godt oppe i 60-årene, med sminke og fikse klær og absolutt kontroll i klasserommet. Hun trengte bare å vise seg, så ble det øyeblikkelig rolig. Jeg lurer på om ikke litt mer autoritet kombinert med daglig fysisk aktivitet (gym hver dag) vil redusere antallet ADHD-diagnoser en smule. Og dermed gi dyslektikerne litt mer arbeidsro.

En annen side er hjemmet – kan det være at i hvert fall endel dyslektikere eller ADHD-diagnostiserte kan være dårlig fulgt opp hjemmefra? Det er slitsomt å ha barn som ikke helt henger med, og hvis man selv ikke var noe skolelys eller har trøbbel med å få eller bruke autoritet konstruktivt – eller kanskje rett og slett har mye å gjøre på jobben – så kan det være enkelt å overlate poden til preparatene og ekspertisen. Særlig fordi man skal jo ha et liv selv også, med trening og venner og det hele…. Jeg har sett noen tilfelle hvor jeg lurer litt, og hvor kanskje foreldrene bør legge litt mer ansvar i de de har satt til verden enn sitt eget sosiale eller fysiske velvære.

Hva dyskalkuli gjelder, så har jeg litt vanskelig for å tro på den i det hele tatt. Når gjennomsnittslæreren ikke skjønner gjennomsnitt, blir det vanskelig å komme seg gjennom matematikkleksen med noe særlig veiledning. Koblet med et evindelig mas om hvor vanskelig matematikk er, en nærliggende kalkulator og lærere som ikke evner å koble matematikken til konkrete og interessante problemstillinger, er det ikke lett å motivere. Derav diagnose, så er det i alle fall ikke noens feil….

3 tanker på “Dysleksi/kalkuli/diagnoseri

  1. Spørsmålet om dyskalkuli er en virkelig lidelse interesserer meg stort, siden jeg er 20 år gammel og har hatt denne diagnosen siden barneskolen.
    Det er ingen tvil om at jeg den dag i dag har mattevansker, men om dette stammer fra faktisk dyskalkuli eller at jeg fikk denne diagnosen er et godt spørsmål. Jeg mener å huske at problemet manifesterte seg først ved at jeg hadde problemer med å lære meg klokken og gangetabellen, og at jeg av denne grunn ble tatt med i en gruppe for elever som hadde slike vansker. Jeg kan ikke lenger huske hva vi gjorde i denne gruppen, men jeg tror ikke det hjalp meg fryktelig mye.
    Ungdomsskolen gikk forbi uten stor fanfare, minimal oppfølging og jeg sto bare på nippet i mattefag.
    På videregående så fikk jeg noe oppfølging igjen, stort sett hjelp i å ta i bruk IT-verktøy til å løse matteproblemer. Dette hjalp meg en hel del med å stå i fagene (faktisk fikk jeg brukbare karakterer) men om jeg faktisk forsto tallene og utregningene jeg gjorde er mer tvilsomt. Allikevel så var det en god avlasting fra mattepresset.
    Jeg har liten tro på at mattenivået mitt noensinne vil ligge i nærheten av hva jeg burde kunne i dag, oppfølgingen har ikke vært god nok og jeg sitter i dag med noen grunnleggende mattevansker.
    Min mor på 50 år har dysleksi, og akkurat det har jeg ingen problemer med å tro. Hun tilhører tiden før overdiagnoseringen, og man legger merke til problemet hennes. Allikevel så eier min mor noen tusen bøker og er den personen som ga meg lesergleden selv. Jeg var spesielt god til å lese og skrive gjennom oppveksten, og det var på mange måter min krykke for å unngå å bli stemplet som en dum elev.
    Om mine mattevansker stammer fra feildiagnosering, faktisk dyskalkuli eller egen inkompetanse er ganske vanskelig for meg å si, stort sett det eneste jeg vet er at jeg har mattevansker som jeg aldri tror vil forsvinne og det får jeg bare leve med. En skam at resten av min generasjon går samme veien. Uansett grunnen til at mange av oss ender opp med manglende mattekompetanse så kommer vi oss gjennom livet med kalkulatorer. Men det burde på ingen måte være slik i dag, det er latterlig at undervisningsstandarden skal gå ned i disse dager, men det gjør den.
    Men det som bekymrer meg mer er mangelen på lesevilje og informasjonstilegning som jeg ser en del av i min generasjon, og glorifiseringen av idioten. Matte er heldigvis for meg ikke den viktigste egenskapen her i verden. Men behovet for matteekspertise vil nok vokse drastisk om noen få år vil jeg tro. Og Movable Type var ikke særlig interessert i linjeskift 🙂

Det er stengt for kommentarer.