Bare ikke prøv deg….

Avislesing om dagen er nokså deprimerende greier, selv om man skulle hoppe over den internasjonale seksjonen med Irak-krigen og Amnestys vurdering av Guantanamo-basen.

Vi nordmenn forsøker i vår visdom å forhindre at utenlandske forskere tar opphold her. Vedkommende driver med IT-systemer i U-land, og denslags bør man jo få satt en stopper for. Hans virksomhet kunne jo føre til at U-landene ikke forblir U-land, og da er det jo mange som kan miste jobben. Mobiltelefoner på jobben – en av årsakene, sammen med hjemmePCer, til at Norge har svært høy produktivitet – bør skattlegges. Skikkelige arbeidsfolk jobber ikke etter fire, må vite, og skal de snakke med noen i en annen tidssone, så får de reise tilbake til kontoret for å ta den telefonen. Det er bedre at ungene ikke ser noe til mor eller far enn at de får for seg at arbeid er noe man kan gjøre uten å telle timer og til og med ha glede av. Friskoler er også farlig – det kunne jo tenkes at noen gjorde det bedre enn det offentlige, og denslags kan vi jo ikke ta sjansen på.

Kanskje på tide med en bloggeskatt? Alle kan jo ikke blogge (alle gjør det i alle fall ikke), de som gjør det gjør det tydeligvis fordi de synes det er morsomt, og siden det er noe som er morsomt og ikke gjøres av det store flertall bør det skattlegges eller i det minste reguleres snarest. Det gjelder bare å finne passende regler – skal man skattlegges etter antall innlegg, mengden tekst (tenk på alle grafikerne som går glipp av sårt tiltrengt overtid), antall lesere (som antakelig ellers ville lest papiraviser eller konsumert andre momsbelagte goder), eller antallet innkommende linker (noe som har den fordelen at man da vil få bloggere som i god norsk ånd unngår å stikke seg ut).

Vel, jeg bør vel helst slutte av her, og komme meg på kontoret. Der kan jeg ringe skattefritt. Dessuten har jeg gratis parkering der – i hvert fall til neste statsbudsjett.