Amerikansk idyll, i hvert fall flekkvis

Kjetil Johansen har gravet litt i sitt arkiv om amerikansk kriminalstatistikk, og siterer dansken Poul Høi som sier at for langt de fleste amerikanere (dvs. middelklassen i forstedene) er kriminaliteten lavere enn i Europa – samt at i Europa går ting den gale veien, i motsetning til USA.
Dette stemmer godt med hva jeg opplevde selv da jeg bodde der – i en forstad utenfor Boston var det ingen som låste dørene sine (da vi leide et hus, var dørlåsen ødelagt, og husverten lurte på hvorfor i all verden vi ville ha lås – da måtte vi jo løpe ned og åpne hver gang det kom noen….), og politiet var lett synlig og meget hjelpsomme.
På den annen side var det deler av Boston jeg ble advart mot å gå gjennom, særlig på kveldstid, uten at jeg vet hvor mye som lå i det. Kriminaliteten er i alle fall lokalisert – i løpet av seks år hadde jeg to innbrudd i bilen, begge i «dårlige» strøk. Ellers ingenting.
Utviklingen i USA tilskrives aggressivt politiarbeid (basert på «broken windows«-teorien) og det faktum at en ganske stor del av befolkningen sitter inne – med tildels lange straffer for små, men gjentatte forbrytelser.
Personlig har jeg sans for «broken windows» – det er ikke noe mer irriterende enn at man ikke får hjelp av myndighetene når noe kriminelt har skjedd, noe som i ytterste konsekvens kan lede til at folk tar saken i egne hender (slik som tydeligvis har skjedd med en russisk spammer, et drap avisene godter seg over.) Men å sperre inne store deler av en sosioøkonomisk lite heldig stilt befolkningsgruppe er ikke noen heldig løsning – for meg ser det nesten ut som om USA begynner å få en fengselsindustri som ønsker kunder og begynner å utøve politisk press.
Dette er ikke en utvikling Europa vil ønske eller er klar for. Men det skal bli interessant å se hvordan man skal håndtere en økende kriminalitet uten å gå på akkord med de mange kriminalomsorgsteorier og -prinsipper som over tid har festet seg innen jus, politiarbeid og politikk.